- Lag strenge helter, sier House-far

- «Lilyhammer» - den var artig! Jeg likte det jeg så. Bra historiefortelling, synes David Shore (52). I går og i dag er han på Filmens hus i Oslo, foran en samlet liste toppnavn fra norsk TV-bransje, på «Oslo Forum for Drama Writers, Producers & Executives». Her skal han diskutere hva som er godt TV-drama, og hva nordmenn kan lære av amerikanske suksesser.

Selv har Shore stått bak «House», en av de mest populære amerikanske TV-seriene det siste tiåret. Tittelen hans er «showrunner», som betyr en slags kombinert forfatter, arbeidsleder og konseptansvarlig. Han har holdt tak i serien gjennom åtte hele sesonger, med over 80 millioner seere på verdensbasis. Til høsten kommer den åttende og siste sesongen av «House» på norsk TV. Avslutningsepisoden gikk på amerikansk TV for en måned siden: Skrevet og regissert av Shore selv, med tittelen «Everybody Dies».

- Det er en enkel konstatering av et uunngåelig faktum. Og en hilsen til den aller første episoden av «House», som het «Everybody Lies». Jeg skal ikke røpe noe om hva som skjer. Men det at vi alle er dødelige, er et tema som har presset seg fram gjennom serien, sier Shore.

Hovedpersonen i «House» var utypisk for en amerikansk seriesuksess: En streng, gretten, middelaldrende lege som skjeller ut pasientene og forsyner seg av medisinskapet. Ikke akkurat noen legeroman. Men nettopp det er det som har gjort «House» til en suksess, mener Shore.

- TV-selskapene tror seerne vil ha unge, pene mennesker. Vi kjempet hardt og lenge for at Dr. House ikke skulle være det. Som manusforfatter vil du skape interessante, komplekse, feilbarlige skikkelser, noen du kan tenke deg å følge på TV gjennom flere år. En hyggelig, sympatisk, likandes karakter blir man fort lei av, både som forfatter og TV-seer, mener Shore.

Manglet menneskelig drama

Han solgte inn «House» som en kombinasjon av politiserie og legedrama, forteller han: «CSI på sykehuset», «en politiserie der basillene er forbryterne», «en hva-gjorde-det». TV-selskapet kjøpte ideen, selv om Shore så at det manglet noe:

- Konseptet trengte menneskelig drama, en hovedperson. Seerne er ikke interessert i medisinske tester, det handler om personen som behandles. Det rasjonelle versus det emosjonelle. Da jeg begynte å tenke i de baner, kom jeg til Sherlock Holmes-figuren, som selv var basert på en lege. Holmes ble til House, Dr. Watson ble til Dr Wilson, forteller Shore, og sier med et lurt smil:

- Da jeg så BBCs nye versjon av «Sherlock Holmes», kjente jeg igjen min Dr. House-skikkelse. Jeg kan ikke påstå de har knabbet fra meg, men jeg har knabbet fra Holmes, så de eventuelle tjuveriene har nå gått runden.

Fortell historier

«Lilyhammer» hadde en million seere i snitt på norsk TV, den er kjøpt for visning av BBC, og av den amerikanske nettjenesten Netflix. Og for første gang er TV-rettighetene til en norsk serie solgt videre til det amerikanske markedet: Den mørke komedien «Dag» om en samlivsterapeut som anbefaler sine klienter å gå fra hverandre og selv er i livskrise. Mens skandinaviske TV-dramaer som «Wallander», «Forbrydelsen», «Broen» og «Borgen» har vakt oppmerksomhet og mye omtale i internasjonal TV-bransje.

- Det disse seriene gjør rett, er å la folk fortelle sine historier. Det er ikke en komité som skal finne ut hva folk vil ha, eller hva slags kulturelt statement man skal lage. Og gode historier finnes verden over. Amerikansk TV er i ferd med på åpne seg for impulser fra omverdenen. Løsningen for norske TV-serier er ikke å gjenta en formel fra «Lilyhammer» eller noe annet, men å invitere folk til å fortelle sine individuelle historier. Det handler ikke om store penger og flotte bilder. For meg handler alt om hovedpersonen, sier Shore. Og det er noe av grunnen til at han liker «Lilyhammer» også.

- Alle liker jo å se Steven Van Zandt. Jeg likte ham i «Sopranos», jeg likte ham her. Det er det med hovedpersonen igjen, understreker Shore.

- Man skulle tro det er en veldig spesifikk historie om et bitte lite sted i Norge - jeg merker når jeg ser den selv, «her er det noe nordmenn synes er kjempemorsomt, uten at jeg skjønner hva». Men det gjør ingenting. Det handler om en fyr fra en storby som kommer til et lite sted med andre koder for oppførsel. Historien er universell.

bernt.erik.pedersen
@dagsavisen.no