Osloskolens integreringsproblem

Jeg, jente 21 år, født og oppvokst i Ullern bydel. Erfaring fra å ha vært elev ved en barneskole på Smestad og en ungdomsskole på Vinderen, samt elev ved Oslos beste videregående skole. Det jeg har funnet ut er at jeg ikke kan si så mye om hvordan det er på "verstingsskolene" fordi jeg vet ingenting om det, hvertfall ikke fra elevers eller lærerers perspektiv. På min gamle ungdomsskole hadde, og har i dag, meget få elever med annen etnisk opprinnelse enn norsk, og jeg i mine tidlig voksne år har skjønt at det både er ganske ekstremt, ganske sjeldent og meget fjernt fra virkeligheten hvis det nå skulle vise seg at vi alle er fra en og samme by, nemlig Oslo.

Problemer som virker helt uløselige, hvordan lærer vi en gruppe ungdomsskoleelever leseforståelse sånn at nivået deres øker fra lavere grunnskolenivå til nesten videregåendeskolenivå i løpet av tre-to eller kanskje bare ett skoleår? Sånne problemer hadde vi så å si ikke på min gamle skole. At rettskrivinga var feil, og at ikke alle var like interessert i skole, de problemene hadde vi. Men de problemene har alle skoler.

En ting er at en skole kan oppføre seg så dumt at de tenker at hvis de bare deler klassene inn etter etnisitet, bare litt liksom, så kommer ingen til å legge merke til det. Det er bare dumheter liksom, jeg skjønner hva som gikk galt, det var dårlig gjennomtenkt og det virket som de løste problemet ved å benekte at konsekvensene i det hele tatt kom til å komme.

Mitt syn på meg selv er at jeg er ganske inkluderende og vet mye av hva som burde gjøres. Det er helt feil. Selvfølgelig har jeg venner og bekjente som ikke er etnisk norske, men jeg møtte nesten ingen før jeg begynte på Katta. Og selv derfra er det ikke så veldig mange av dem jeg har jevnlig god kontakt med i dag. Det var egentlig ikke før jeg gikk på folkehøgskolen Nansenskolen på Lillehammer jeg ble ordentlig kjent med mennesker som var oppvokst i Norge og kommer «fra Porsgrunn, fra Drammen, fra Skien, fra Lillehammer» men som også var fra Somalia, Ghana, Iran. Jeg tør aldri i verden å si det til dem, men det er god integrering i praksis. Uten at det betyr at de ikke er like norske som meg, er de veldig unike nordmenn og veldig forskjellige fra meg. De er liksom nordmenn+, som har litt ekstra å by på. Spiser ikke gris, men det gjør forsåvidt ikke jeg heller, av andre årsaker, og veldig mange andre erfarninger fra hjemland og utland som jeg aldri kommer til å oppleve. Men for dem fortoner hverdagen seg nok ikke så veldig forskjellig fra min, selv om jeg bare tilfeldigvis er født og oppvokst her i mange generasjoner tilbake.

Det er ingen lette og behagelige løsninger. Men det som er så kjipt er at ingen tør å si at vi har et problem. Hvis det nå har blitt farlig å si, jeg måtte ta ut sønnen min av skolen fordi han var den eneste etnisk norske der, hvis det er en farlig ting å si som gjør folk sinna, er debatten lagt død for lenge siden. Jeg mener ikke at en 7-åring skal stå helt alene i en skolegård sørøst i Oslo og føle seg uttafor fordi de fleste andre helst ikke kommuniserer på norsk og heller finner andre de kan snakke morsmålet sitt med. Men det er liksom dem vi dømmer, de som ikke veit hva annet de kan gjøre for sitt eget barn.

Problemet ligger hos Staten som gir penger til kommunen som gir penger til Utdanningsetaten som gir penger til skolene. Problemet ligger ikke hos fortvilte foreldre som ikke vet hva de nå skal tro om seg selv etter at de tok ut barnet fra en skole uten en eneste annen elev med etnisk norsk bakgrunn. Problemet ligger litt hos etnisk norske foreldre som kvier seg for å utvide sin egen horisont, absolutt. Men alle mennesker er ikke overskuddsmennesker. Problemet ligger litt hos foreldre som av ulike årsaker ikke kan kommunisere på norsk og derfor heller ikke lærer barn norsk hjemme. Problemet ligger i den ubehagelige samtalen vi må ha om hva vi skal gjøre for å ordne opp i dette. Nei, vi kan ikke tvinge foreldre til å bare snakke med sine egne barn på norsk. Men kanskje foreldrene burde prestere i å snakke med barna sine på norsk. Bare sånn at det ikke virker så fjernt. Dette forslaget er nok ikke mitt, men det må til. Selv om mange kanskje tenker å dra hjem igjen til et annet land, er det faktisk i Norge skolegangen skjer. Men igjen, ikke alle mennesker er overskuddsmennesker og det er grenser for hva man kan få til i løpet av et liv.

Mange ungdomsskoleelever på tiende trinn leser knapt på fjerdeklassenivå. Er det rart det går galt i verden hvis ikke nasjonen Norge med respektive hovedstad ikke kan ansette den kompetansen det trengs sånn at disse svært svake elevene skal kunne få en framtid og en videre skolegang? Det koster, men det koster ikke på langt nær så mye som det kommer til å gjøre hvis disse elevene aldri får lært seg å lese skikkelig. Det er ganske alvorlig altså, hva skulle jeg gjort i dag hvis jeg ikke kunne lese. Jeg hadde ikke kunnet ha jobben jeg har nå, eller hatt noen av de andre jobbene jeg har hatt. Jeg kunne ikke fullført videregående sånn at jeg nå ikke har så langt igjen til mitt mål om å begynne å studere medisin. Jeg hadde ikke kunnet følge med på nyheter fra Norge, eller norske aviser, eller diskutert ting på et nivå som en viss språklig standard er nødvendig for.

Jeg tror kanskje jeg hadde begynt med narkotika, fordi det har ikke noe språk, og det er ganske lett å få tak i, og siden det er ulovlig kjenner det ingen aldersgrenser. Eller kanskje jeg hadde begynt å stjele ting, fordi jeg kjedet meg så jævlig. Vet ikke jeg. Jeg har kanskje ikke vært så langt utpå kanten selv at jeg faktisk har vurdert det oventående, men det er fordi at jeg veit med meg selv at jeg kan noe, jeg kan bli flink i noe, jeg har språket, jeg har teknikken, jeg har lært masse ting når jeg egentlig trodde jeg ikke fulgte med. Det er så synd hvis det er mange i vår by som ikke kan være sin egen veiviser fordi de mangler basis. For det gjør ikke jeg, så jeg greier meg nok.

I vest er det nesten homogene skoler. Ressurssterke foreldre, hvis ikke de har kunnskapen som trengs har de i alle fall en god jobb som også sier noe om at ingenting kommer gratis i livet. Så selv om barna deres muligens tror det er sånn, kan de i alle fall lese og få seg en grei utdannelse og en jobb, ikke sant. Jeg er ekstremt bortskjemt, mine foreldre er begge leger, jeg har tre intelligente søsken: min eldste søster har master i matematikk, min bror snart en bachelor i kjemi og min lillesøster er godt i gang med profesjonsstudiet i psykologi. Og jeg skal bli lege. Selv om jeg har hatt mine tvil, så har jeg alltid landa på det, fordi jeg veit at jeg får det til. Jeg veit jeg kan ta de ekstra fagene som jeg mangler på mitt opprinnelige vitnemål som ikke hadde så mange realfag. Jeg kan klare det på egenhånd, og hvis jeg trenger hjelp er jo hele familien allerede beredt, ikke sant. Jeg er verdens heldigste. Og jeg vet ingenting om hvordan man kan løse problemene på en god måte. Men for det første kan man ikke dra den derre tekstbokversjonen som sier at integrering kommer av seg selv så bare la det gli forbi, for det er feil. Og man skal heller ikke si, vi bare hiver'em ut av landet. NEI NEI NEI. Man trenger en plan, og man trenger penger, og man trenger gode, kvalifiserte lærere som brenner for å få dette til å fungere.

Ikke mer segregering i skjul, men heller ikke mer integrering i skjul. Det er nemlig ikke slik at alle elever, eller mennesker forøvrig har likt utgangspunkt, og da bør de kanskje heller ikke behandles helt likt alltid. Det er når man behandler noen forskjellig fordi man har gjettet utgangspunktet på forhånd at det grenser til - eller til og med overskrider mot - rasisme og diskriminering. Men det betyr ikke at det trenger å være rasisme å lage en godt intergrert osloskole. Vi er jo fra samme by, og denne byens barn, også videre. Vi vil jo det beste for hverandre og for byen vår.