Om Norge, Internasjonalisme og Oslo, mitt hjem

23.07.2011, Oslo

Oslo, mitt hjem, ble bombet i går, 22. juli 2011, 15:26 på ettermiddagen. En kraftig eksplosjon i midten av vår hovedstad, i hjerte av det politiske Norge. Flere ble drept, mange flere er skadet, hele byen påvirket og preget for alltid.

En time senere ble mer enn 80 mennesker brutalt drept. De var samlet på en politisk ungdomsleir på en øy. Ingen steder å flykte, ingen ting å forsvare seg med. De var unge og hadde livet forann seg. De var blant de beste av oss, de som ville gjøre en forskjell, jobbe for det de trodde på. Nå er de borte og vi sitter igjen med tomme følelser, fylt av sorg.

Fra Gaza til Oslo

De siste to årene har jeg bodd i Gaza og arbeidet for en norsk humanitær organisasjon. Jeg har opplevd mange bombinger og bodd tett på mennesker som har mistet mer enn man kan forestille seg og levd gjennom forferdelige opplevelser. Jeg flyttet nylig hjem til Oslo og Norge etter totalt fire år i utlandet. Jeg startet å bruke sykkelhjelm for å være trygg. Jeg trodde Oslo var det roligste stedet i verden.

Så sprang bomben, og bygningen jeg satt i i Akersgata ristet. Jeg løp ut. Det var støvete røyk i luften og butikkalarmer som gikk av. Men det var ingen sirener, ingen skrik, folk var ikke grepet av panikk. Mange tok bilder og snakket i telefonen. Jeg løp mot bombestedet. Det var ingen politi eller ambulanser ennå. Jeg husker at jeg tenkte at det var få mennesker i nærheten, de skadde som kunne gå hadde nok kommet seg unna, og noen ble båret ut da jeg kom. Jeg så to skadde personer på bakken, men begge fikk hjelp av vanlige folk. Den åpne plassen foran regjeringsbygget var fylt av glass og sprengte bygningsrester, men plassen kjentes stille, tom, bombet.

Jeg fortsatte til jeg sto i åpningspartiet av regjeringsbygget hvor jeg så en alvorlig skadet person som jeg hjalp sammen med en annen person. Når ambulansene kom, fikk vi ut alle menneskene jeg kunne se før politiet sperret av området i frykt for flere bomber. Jeg tenkte på de som måtte være skadet inne i bygningen. Etter en time var det nok ambulanser og ikke noe behov for sivilt hjelpepersonell.

Hva Norge er

Angriperen, terroristen – personen som vil spre frykt gjennom vold – var en nordmann. Han skal visstnok ha definert seg selv som en nasjonalist og imot internasjonalisme. Jeg har lest at han var dypt imot multikulturalisme og innbitt anti-Islam. Han har skrevet et manuskript om hvordan marxsismen og muslimer vil ødelegge Europa. Og mye mer. For meg representerer han vold, sykelighet og hat.

Men, en ting er sikkert, han ville angripe det norske samfunnet, norsk politikk, og det som er Norge i dag.

Dette tvinger oss til å stille spørsmålet om hva som er norsk, hva Norge er. Statsministeren, kongen og andre har nevnt konsepter som demokrati, åpenhet, likhet, samhold og frihet. Dette er tunge konsepter, delt av mange nasjoner, men som også blir sett annerledes på av mange. Summen av hvordan vi som nordmenn fyller disse konseptene med menging - gjennom våre handlinger som individer og samfunn - er kanskje hva Norge er.

I dag, dagen etter angrepet, er en mulighet for oss å fylle disse konseptene med mening. Et angrep helt uten mening, men som vi må prøve å snu til å skape mening. Ungdommene som var samlet på Utøya diskuterte veien fremover for vårt land og verden. Å følge opp den diskusjonen, å fylle deres meningsløse tragiske død med vårt forsøk på å skape en bedre morgendag, det er noe jeg tenker vi bør gjøre i deres ånd.

Viktigheten av Internasjonalisme

Det er også klart at angrepet var i opposisjon til Norges internasjonalisme. Norges engasjement i utlandet, kritisert og respektert gjennom tidene, som naivt eller modig, hyklersk eller banebrytende, uansett mener jeg at dette engasjementet er en viktig del av hva Norge er. Og jeg tror denne internasjonalismen er viktigere enn noen sinne for Norge. I et angrep på vår utadvendthet, må vi stå opp for vår tro på en sammenknyttet verden med delte skjebner. Fortsette å bry oss om det som er utenfor hjemmet vårt og ikke la geografiske grenser eller menneskelige merkelapper om etnisitet eller religion være styrende for vår moral.

I Norge i dag har mange politikere og andre sagt at "i dag er vi alle AUF'ere." Og det er vi. På samme måte som den følelsen om at vi alle kunne vært Japanske da jordskjelvet traff, eller som at vi alle føler med Somaliere når vi leser om sult. Denne følelsen av samhold er en del av det å være menneske. Og dette samholdet, vår delte følelse av menneskelighet, er utrolig viktig å holde fast i. I møte med umenneskelighet, må vi være enda mer menneskelig. Fordi det er bare denne ene verden, brutal og vakker, og vi har bare dette ene skjøre livet til å gjøre forskjellen i denne verden vi alle deler som et hjem.

Rommet som skal fylles

Alle de som døde i går etterlater seg et rom. Det potensielle rommet av hva de ville ha gjort. Når vi mister noen, blir verden mindre. Det er opp til oss å fylle disse rommene. Å være mer, på grunn av dem.

Arne Næss har sagt at "din menneskelighet er avhengig av din handlingsevne." Når min bestefar var døende sa han, veldig enkelt, men samtidig så vanskelig; "jeg tror meningen med livet er å gjøre godt." I dag er dagen å for å bli mer menneskelig, å forsøke å gjøre godt. I dag er dagen for å starte å gjøre vårt hjem og verden til et bedre sted.

Denne teksten ble skrevet på oppfordring dagen etter angrepene i Oslo og Utøya. Teksten fremstår her oversatt, men uredigert, slik som den ble skrevet. Den ble publisert på engelsk på Al Jazeera (http://english.aljazeera.net/indepth/opinion/2011/07/201172463425438291.html)