Siste natta med Omar

DVD
«The Wire»
Sesong 5

4

Vi er kommet til veis ende i krigen mot narkotika i Baltimore, med sesong fem av «The Wire». Den utypiske krimserien har vært en av dette tiårets mest kritikerroste, og blitt en DVD-favoritt blant stadig flere. Den går også på NRK3, men der er serien bare kommet til sesong tre. For den som ikke orker å vente, kan oppleve siste kapittel av «The Wire» på DVD, i form av ti episoder.

«The Wire» har fått mange lovord fordi den verken tyr til action eller politiserie-gimmicks, og som heller lar en etterforskning pågå i 13 timer framfor de vanlige og TV-vennlige 45 minuttene. Serien etterlater også liten tvil om at «the good guys», politiet og makthaverne, ikke nødvendigvis er bedre mennesker enn de voldelige narkolangerne som styrer gatene. Samtidig skildrer serien hvordan millionene fra narkosalget, via omveier til sist havner i politikernes lommer.

Det er faktorer som dette har gjort at «The Wire»-kveldene gjerne varer langt inn i natta, når man først har fått serien på DVD i hus.

«The Wire» har med rette blitt omtalt som «så virkelig som TV kan bli», og det har vært en stor opplevelse å følge etterforskeren Jimmy McNultys jakt på narkobarene i det nedslitte Baltimore.

I sesong fem har drapsetterforskeren begynt å drikke og jage damer igjen, frustrert over at manglende ressurser gjør at han ikke får fortsatt etterforskningen. Men han får også en idé som skal gi politiet ekstra bevilgninger, som får langt større konsekvenser enn urokråka McNulty kunne se for seg. Gjennom serien har McNulty gjerne vært klovnen på politihuset, men her blir det for hektisk og fantastisk rundt ham. Det gjør at dramaet balanserer nærmere det mer utrolige og spektakulære, der serien tidligere har utmerket seg med som dempet og troverdig.

Denne gangen fokuserer serien også på massemedia, i form av avisa Baltimore Sun. Redaksjonen er full av gamle, resignerte avisfolk som klager over dårlige tider, og er med på å øke følelsen av håpløsheten som dominerer Baltimore. Men scenene fra avisa framstår mindre som en skarpskåren tegning av massemedienes fallitt, og mer en vemodig skildring av papiravisa som et synkende skip.

Samtidig er Sun-redaktøren Gus Haynes det moralske midtpunktet i «The Wires» svanesang, en sympatisk ringrev som drømmer om å få dyrke fram journalister som vil ut og snakke med folk. Han aner at sjefenes yndling, en journalist som kommer hjem med stjernesitater fra anonyme kilder, dikter opp sakene sine. Sjefene mener Haynes er misunnelig.

Bak dette ligger en kritikk av redaktører som er så opptatt av å vinne Pulitzer-priser at de blåser i om journalistikken bak er sann. Denne erfaringen gjorde «The Wire»-skaper David Simon selv som Baltimore Sun-journalist, og fikk ham til å si opp jobben. Men det litt bitre fokuset på Baltimore-avisa taper seg litt i forhold til resten av serien, som har skildret politiets håpløse krig mot narkotika, fokusert på lokalpolitisk styre og på skolevesenet i en forfallen amerikansk storby. Historiene har uten omsvøp tegnet inkompetente og korrupte systemer som har vært mest opptatt av å bevare seg selv, i den grad at Baltimores ordfører prøvde å stoppe filmingen av serien i byen. Som TV-drama er livet i redaksjonen langt fra like engasjerende som skildringene av unger overlatt til seg gata av USAs falmede skolevesen, fra forrige sesong.

Siste kapittel om Baltimore byr også på gjensyn med mange av de kjente figurene fra seriens enorme persongalleri, og gir inntrykket av at manusforfatterne har ønsket å fortelle fansen om hvordan det gikk med dem alle. Her er Bubbles, Omar, Avon Barksdale, havnearbeiderne fra sesong to, politisjefen som fikk sparken i sesong tre, og strippedama som Lester Freamon sjekket opp i sesong en. At alle disse skjebnene dukker opp mot slutten virker oppkonstruert, og gir følelsen av teppefall en god stund før siste scene. Akkurat det forsterker ønsket om at «The Wire»-teamet hadde hatt mer på hjertet.