Operastart med bismak

Ti år etter at byggingen av nytt operahus ble vedtatt og åtte år etter at Snøhetta fikk oppdraget om å bygge det, står den nye operaen endelig ferdig i Bjørvika.

Lørdag åpnes den med en gallaforestilling hvor 1400 publikummere vil få se norske og internasjonale stjerner synge utdrag fra kjente operaer på hovedscenen. Samtidig underholder dansebandet Ole Ivars på den noe mindre scene 2, scenen som ifølge Operaens nettsider skal være «en visningsarena for utvalgte kvalitetsproduksjoner».

Ikke alle er like imponerte:

– Hvor er samtidsoperaene blitt av? spør Anne-Lise Berntsen, en av Norges mest kjente operasangere. Hun har hatt suksess i både nye og eldre operaer, i Norge og i utlandet.

– Både i København og Göteborg satser de aktivt på nyskapende samtidsmusikk. Vi er vel ikke så annerledes bare fordi vi har olje? lurer hun.

– Dårlig signal

Det siste året har flere nykomponerte operaer, inkludert flere norske, «forsvunnet» fra det planlagte programmet.

Komponist Gisle Kverndokks «Jorden rundt på åtti dager» skulle hatt premiere 26. april, men er nå utsatt til 2009/10-sesongen fordi det tekniske sceneutstyret ikke var klart. Komponistene Knut Vaage og Ragnar Søderlinds bestillingsoperaer har blitt kuttet fullstendig, selv om det var operasjef Bjørn Simensen selv som hadde bestilt dem.

– At det tekniske utstyret ikke ble ferdig tidlig nok, er et hendelig uhell. Men at de avbestiller bestillingsverk på bestillingsverk, går virkelig ikke an, sier Berntsen.

Hun er ikke den eneste som kritiserer operasjef Simensens håndtering av samtidsmusikken:

– Når en operasjef bestiller et verk, må det framføres! Det er ikke riktig å gå ut etterpå og si at man ikke ville ha det likevel, sier Pål Rullestad, leder i Norsk Operasangerforbund.

Skrekk-Bohème

Rullestad legger til at det uansett ikke er i samtida at ting blir store. For å lage rom for framtidas mesterverk, må man gå bredt ut her og nå.

– Den nye norske operaen må bli en arena for nyskaping, ikke konservering. Det er farlig om operaen tror at de bare kan tekkes de store massene ved å sette opp det gamle og kjente. Publikum både kan og vil «oppdras», sier han.

Musikkanmelder Astrid Kvalbein, som tidligere jobbet i Dagsavisen og nå skriver for Aftenposten, er enig:

– Skrekkvisjonen er at de bare fortsetter og fortsetter å spille 1961-versjonen av «La Bohème», med de samme loslitte sjalene nå som da, sier hun.

Dristighet!

En av de siste forestillingene Operaen satte opp i Folketeatret, var nettopp 1961-versjonen av «La Bohème».

– Jeg ønsker meg flere virkelig djerve oppsetninger. Mer dristighet! Særlig scene 2 må slippe til flere skikkelige nyskapninger. Jeg ønsker meg en friere tankegang rundt operaens form, rundt musikk, ord og bilde. Man kan gjøre mye nytt og spennende med video som bilde, for eksempel, og hvem sier at opera må synges? Så langt har det annonserte programmet vært en nedtur, sier Kvalbein.

For Stefan Herheim, norsk operaregissør bosatt i Berlin, illustrerer akkurat «La Bohème» situasjonen i norsk opera i dag:

– Operaen drar huset fullt av 25-åringer som vil se det museale klenodiet «La Bohème» anno 1961, mens det kommer betraktelig færre, betraktelig eldre mennesker for å se moderne uroppføringer, stykker som forsøker å levendegjøre sjangeren for i dag.

Behovet mangler

Slik Herheim ser det, er grunnen til det at man ennå ikke har maktet å skape et behov for opera i Norge.

– Man burde startet arbeidet med å bygge opp norsk operakunst før man vedtok å bygge nytt operahus. Arbeidet med å skape forståelse for hva opera er, tar tid. Operaen har sagt at «så lenge vi ikke har hus, kan vi ikke lage kunst», men det er jo feil. Kunsten må komme først, og sprenge seg vei. Da må man satse på nye, kraftfulle oppsetninger. Så langt har jeg ikke sett det skje i stor nok grad her, sier Herheim.

Hans nyoppsetningen av Händels «Julius Cæsar» i Oslo i fjor trakk fulle hus, og i Tyskland ble han nylig kåret til «årets regissør» av det toneangivende tidsskriftet Opernwelt. Opprinnelig skulle han regissere Wagners «Tannhäuser» til åpningssesongen i Bjørvika, men den oppsetningen er også utsatt – til 2010.

– Det rare er at ingen har stilt spørsmålet «hva forventer man egentlig av et operahus», før man bygget det. Det vitner absolutt om et mindreverdighetskompleks at man bygger et gigantisk prestisjebygg uten å vite hva det skal fylles med, sier Herheim.

Framtidsfrykt

Musikkritiker Astrid Kvalbein syns nettopp Herheim er et godt eksempel på at nye grep innen operaregi fungerer. Hun håper at operaledelsen snart skifter kurs og bruker skattekronene på nyskaping framover.

Selv om hun tviler litt:

– Når den nye operasjefen Paul Curran, som overtar etter Bjørn Simensen fra 2009, uttaler at han er kategorisk imot tysk regiteater, hvor de virkelige nyskapningene skjer for tida, sender han jo et visst signal om hvor landet ligger. Det høres ikke ut som vi kan forvente så mye dristighet fra den kanten heller. Dessverre, sier Kvalbein.