Svanesang for Youngstorget

Tonene fra «Svanesjøen» bølger melankolsk over Youngstorgets scene, prins Siegfried har omsider fått sin vakre, hvite svaneprinsesse, og sammen har de kastet seg utfor stupet og inn i evigheten. Og heldigvis: Den onde trollmannen Rothbart, som har gjort sitt ytterste for å smadre all kjærlighet, godhet og lykke, er beseiret en gang for alle. Teppe. Men? Teppet går plutselig opp igjen, og den onde trollmannen vender underlig nok tilbake. Nå klemmer de ham, alle sammen, prins Siegfried, svaneprinsessen, alle de trippende, små svanejentene, alle overøser de ham med gode ord og blomster.

– I 17 år har han danset på denne scenen. Men i dag er det hans aller siste forestilling, sier ballettsjefen.

Den onde trollmannen Rothbart, alias Mariusz Malecki, greier ikke å holde tårene tilbake lenger.

På den annen side er det snart tid for champagne med gutta i garderoben.

Et kort liv

– Jeg kom fra Polen til Nasjonalballetten i Norge i 1990, og i alle år har jeg hørt om den fantastiske, nye operaen som skulle komme. Og så kommer operaen i Bjørvika til slutt, og da er jeg blitt for gammel! Men sånn er det, sånn er livet. Det går den veien med oss alle, smiler Malecki vemodig, som av utseende og type framstår ytterst melankolsk og mild, omtrent som Tsjajkovskijs toner i «Svanesjøen».

Og Malecki har lenge ant slutten på sitt balletteventyr. Slik er det: Når en ballettdanser runder den «høye» alder av 41, er han ferdig på scenen og klar for pensjonisttilværelsen. Malecki har fylt 41, og går dermed med i dragsuget når gamleoperaen nå ender på historiens skraphaug.

For selv om operaen på Youngstorget hadde både sjel og atmosfære, var bygget i ferd med å bli en sliten, gretten og livstrett 50-åring, med trange, upraktiske lokaler og knirkende heiser. Og om han ikke akkurat var blitt gretten og livstrett, så hadde Malecki også begynt å kjenne på en stadig mer knirkete og sliten kropp. Et danseliv er alltid kort, hardt og intenst, der alle får skader og slitasje.

– Skadene kommer alltid. Det er ikke engang alle som holder så lenge som jeg har gjort. Ryggen min er ikke bra. Jeg har nok gjort for mange roller der jeg måtte løfte jenta – sånn!, sier Malecki, og viser med hendene hvordan han har løftet mang en ballerina høyt over hodet.

Gamle Giske

Dagsavisen fulgte med i ukene før Malecki hadde sin aller siste forestilling på Youngstorget. Vi var med på de siste treningene i ballettstudioet i Nydalen, Nasjonalballettens hjem på 2000-tallet. For så trangt ble det til slutt i gamleoperaen på Youngstorget at balletten måtte flykte til midlertidige lokaler i påvente av den nye operaen. Danserne fikk bare «lov» til å komme ned på torget når de skulle ha forestillinger. Nylig flyttet de inn i nye, lyse ballettstudioer i Bjørvika, og er slik blitt gjenforent med moderhuset. Men altså ikke Malecki.

– Ja, det ble nok for mange løft. Ett år, to år på den måten, det er greit, men 20 år? Aj, sier Malecki, og strekker og tøyer mens han venter på sin tur på gulvet. Selv om han bare er 41 år og født i 1966, samme år som kulturminister Trond Giske, er det lett å se at Malecki er den absolutt eldste i lokalet. Trond Giske må gjerne føle seg som en ung, «hot» statsråd i Stoltenberg-regjeringen, men her, i en skjør, florlett tåspissverden av unge, vakre svaneprinsesser, ville Giske lignet en gammel, grinete dinosaur.

Asyl i Nydalen

Men Maleckis danseliv har vart lenger enn de flestes: Allerede som 10-åring forlot han foreldrene og hjembyen til fordel for beinhard ballettskole og internattilværelse i Gdansk, og han hadde danset ved Nasjonalballetten i Polen i 5 år da han kom til Youngstorget i 1990. Med seg hadde han sin unge kone, også hun danser, og de slo seg ned på Jessheim, der de etter hvert fikk to barn.

I 1994 ble Malecki fast solist, og 90-tallet ble så definitivt Maleckis store glansperiode. Han var Romeo i «Romeo og Julie», han var prinsen i «Nøtteknekkeren» og prinsen i «Svanesjøen». Men allerede tidlig på 2000-tallet, omtrent da ballettdanserne søkte asyl i Nydalen, begynte noen- og trettiårige Malecki å kjenne alderen tynge. Hovedrollene som de vakre, unge prinsene begynte å gå til dansere yngre enn ham selv, og Malecki skjønte at nå kom de: Karakterrollene.

Overgangen fra ung, vakker, trikotkledd solisthelt til karakterrolle som ond trollmann kan være tung og smertefull for noen dansere. I det ene øyeblikket er det du som er mest på scenen av alle, og får vist alt du har av teknikk, fysikk og skuespillerkunst. Du har salens fulle sympati, og får alltid prinsessen til slutt. Men har du passert de 30 og løftet en ballerina for mye, ender du opp som den onde trollmannen Rothbart, som danser lite, men spiller desto mer.

Malecki har åpenbart bestemt seg for å se filosofisk på sitt fall som ung soliststjerne. For det første slipper han å løfte ballerinaer fullt så ofte, for det andre er det tross alt utfordrende å legge mer vekt på skuespillet.

– Det er spennende. Jeg liker Rothbart, jeg. Det er en fin og god rolle å gjøre. Og du vet: Sånn er det, sånn er livet. Det går den veien med oss alle! Ingen er solister for alltid.

– Er du trist for at du aldri får danse på den nye, fine scenen i Bjørvika?

– Litt trist, kanskje. Men det er absolutt greit for meg å slutte nå. Men jeg er jo ikke veldig glad, heller! Jeg elsker jo denne profesjonen, den har vært mitt liv.

Epilog

– Kan jeg ringe deg tilbake? Jeg sitter i kassa, sier Malecki. Hva? Er det der de havner, de pensjonerte ballettdanserne? I kassa på Rimi?

Men nei, det er blitt januar 2008, og Mariusz Malecki, tidligere solist ved Nasjonalballetten, er blitt selvstendig næringsdrivende. Nå selger han kjøkkeninnredninger i tre og benkeplater i granitt på Lillestrøm. Og han liker det.

– Jeg liker tre, sier han tankefullt.

– Som eik, det har en egen energi, forstår du?

Mariusz Malecki tenker egentlig ikke så mye på verken Youngstorget eller Bjørvika nå om dagen. Men han underviser fortsatt ved Det Norske Ballettinstitutt. Og skulle noen ringe fra Bjørvika for å tilby en liten gjeste-karakterrolle – som de gjerne tilbyr pensjonister iblant – så kan det hende at han kommer til Bjørvika likevel.