Adjø solidaritet

Et korps drar fra bygda Innvik. I kikkerten har de et korpsstevne i Töcksfors i Sverige der de i protest mot de nye eierne av hjørnesteinsbedriften i bygda skal framføre Internasjonalen.

– Jeg skvetter litt med tanke på å formulere et budskap sier den tidligere utenriksreporteren. «Internasjonalen» er hans sjette roman. Hans første med handlingen lagt til Norge.

– Men jeg er fortvilet over den utviklinga som har vært i den tida jeg har levd sier Gunnar Kopperud (60).

Det er maktesløsheten som driver korpset ut av bygda. Den maktesløsheten man kjenner på når biblioteket og svømmehallen stenger postkontoret flyttes og næringslivet styres etter ett eneste mål: profitt.

– Identitet har gått fra vi til meg til meg og de andre. Og det har gått så jævlig fort.

Humor

Surrealistisk med klare Monty Python'ske paralleller forteller forfatteren om nedbyggingen av det kollektive Norge. Men bakteppet er en høyst reell rå og langvarig arbeidslivskonflikt fra 30-tallet. Temaet er tungt men formen vilter og morsom surrealistisk og burlesk.

– Jeg var veldig spent på hvordan forlaget ville reagere på at jeg kryssklipper mellom 30-tallet og nåtid og selvsagt spent på hva leserne syns sier Kopperud som syns det har vært forløsende å bruke humor i romanen.

– Det har gjort det mer gøy eller skal vi si tilfredsstillende å skrive. Jeg tror kanskje det er lettere å få fram alvoret i en historie hvis du anretter den med et anstrøk av varme sier Kopperud.

Fikk sjokk

Han vokste opp i Akersveien midt i Oslo på 50-tallet. I 1968 studerte han i Paris på 70-tallet var han del av den grønne bølgen som feide idealistene ut på bygda.

– Jeg opplevde gjenoppbygginga av Norge og ser at det er en tidsånd som nå er borte. Vi kutter ned å på alt som er av kollektive løsninger – uten debatt. Politikerne selger arvesølvet uten å bli konfrontert med det. Det har gått sport i å selge unna statlige selskaper sier Kopperud.

Inspirasjonen til boka fikk han når han begynte å lese om 1930-tallets anbudssystem. Om arbeidsgiveres brutale splitt- og hersk-taktikk for å holde lønningene nede.

– Jeg fikk sjokk sier han om den sju år lange striden som raste og som ble kalt Randsfjord-konflikten. Skogeierne ville ha hogstfolk til å ta ut tømmer og økser og mannskaper var det mye av. Det samme var det med sultne familier. Slik begynte spiralen der brødre underbød brødre og fedre underbød sønner i kamp om jobbene.

– Slik rev skogeierne den sosiale veven i stykker. Skogeierne så på seg selv som eliten akkurat som næringslivstoppene gjør det i dag. Helt uvillige til å fire i sine krav for å oppnå økonomisk gevinst sier Kopperud.

Kjøper polakker

«Hva slags næringsliv er det som synes det er greit å velte kostnadene ved omstilling og nedbemanning over på fellesskapet på trygdebudsjettet?» spør en av figurene i boka.

– På 50-tallet bygde man opp bedriftene. Overskuddet ble reinvestert i bedriften. Det var utenkelig å legge ned bedrifter som tjente penger. Det gjør man i dag. Nå sier eierne at de skal ha et visst antall millioner i avkastning så er det opp til administrasjonen å få det til. Som han iren i Orkla Montgomery.

– Når vi godtar at Norske Skog legger ned lønnsomme bedrifter så har det skjedd noe helt grunnleggende med oss. Og når vi først aksepterer det hva er det neste?

Sammen med Menstadslaget i 1931 var Randsfjord-konflikten med på å bygge opp rettigheter til arbeiderne. Det var dyrekjøpte seire.

– Det er fascinerende hvor kort tid tariffsystemet varte. 75 år etter så er vi tilbake der vi var belastningene er igjen lagt over på arbeiderne sier Kopperud som nesten måpende ser hvordan norske bedrifter og privatpersoner hyrer inn billig østeuropeisk arbeidskraft.

– I dag kjøper vi oss billige polske arbeidere. Mange i dette landet har begynt å holde seg med tjenerskap.

– Og se på fondene. Folk investerer i fond som igjen investerer i klasebomber. Uten å vite det i beste fall. Uten å bry seg i verste. Når det kommer til stykket så gir vi faen.

– Opp til dere

Ved siden av sitt virke som journalist og forfatter har Kopperud vært lærer i videregående skole.

– Det har vokst fram en ny type ungdom. Det politiske engasjementet har stupt og de er mindre mediekritiske. Det er masse flott ungdom. Men de er ikke bundet eller forpliktet til noe. Og hva diskuteres rundt norske middagsbord i dag?

– Det var et retorisk spørsmål. Jeg er redd svaret er ingenting.

– Er du en sint gammel mann?

– Det politiske sinnet mitt i forhold til for utenrikssituasjonen er veldig sterkt. Det blir verre og verre. Jeg er mer forskrekket over virkeligheten her hjemme. Men det er dere som er unge som må bli sinte. Jeg har levd min tid. Dette dreier seg ikke om meg. Pensjonen min er nok sikret sier Kopperud som til slutt setter bekymringen for utviklinga i et annet perspektiv:

– Jeg har mange ganger tenkt på vei hjem fra krigsområder: Hvor griseflaks vi har som er blitt født i dette landet i denne delen av verden på dette tidspunktet. Vi har hatt historisk flaks.