Hjertetrøst på Tranøy

«Å det uendelig små midt i det uendelig store i denne makeløse verden. Det gleder mig at være!»

Det er stille mellom stormene. Ikke bare én men to regnbuer skimtes på den blålilla himmelen vokser raskt i styrke. Ved dens ende: En skatt. Potent rød trass. Et øyeblink av skjebne varsku og et vennlig «velkommen». Tranøy fyr 250 meter på tynne gangbruer i betong ut i havet. Det er ikke for ingenting at det er høye hvitmalte rekkverk på begge sider. Flere meter av brua havarerte i havet da «Narve» kom på besøk i vinter.

«En ulykke – en bagatel! En ulykke har en ende den er en gang for alle verre er det dag ut og dag ind å år efter år og mangle lykke.»

Vinden har hylt og skreket og kastet nattens drømmebilder rundt som forsvarsløse båter på forræderiske bølgetopper. Kanskje var det ikke smartest å ta en prat med Olav Elsbakk i går før vi gikk til sengs: – Ser du odden der ute? Den ble kalt galgeodden for de pleide å henrette mennesker der før i tiden. Så plasserte de hodene deres på en stang her på skjæret hvor fyret står til skrekk og advarsel for folk som passerte i skipsleia forteller han.

Men nå er gjenferdene blåst bort. Ute er det bare regnbuer glitrende regndråper i gresset og umåtelig vakkert. Våte holmer lyser som gull i det intense gule kveldslyset. Stormen blåste også bort noe mer. Stresset.

«Fejlen er at de vil ikke gaa i Takt med Livet de vil gaa fortere end det de jager de sprænger sig som Kiler ind i Livet.»

For når det hyler som verst der ute blir det rolig inne. Både i hus sjel og kropp. Å løpe gjennom vindkastene fra det lille 50-tallsrommet vårt oppe i Fyrmesterboligen og ned til restaurantcafeen vekker oss. Det sitrer i huden hjernen føles lett og klar. Klar til å fundere på livet nyte de små tingene.

«Kaffe var som en drøm og et eventyr for Isak en regnbue!».

Kaffe er et eventyr for Christine også. Spesielt et ekte vidunderlig espressokaffesjokk når vinden raser fra seg med en gal manns furie der ute. Inne: levende lys og en gourmetkokk bak disken hvalbiff breiflabb etter hvert et glass hvitvin og ett til. Tid til å snakke. Der ute i vindinfernoet troner fjelltoppen Hamarøyskaftet som vi skulle vært oppe på akkurat nå.

Det gjør ingenting.

«Den lange lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen mennesket den første som var her. Det var ingen sti før ham.»

Tranøy blomstret opp med samtidig som malmfarten til og fra Narvik fikk fart på skipstrafikken her oppe på 1800-tallet. Ved århundreskiftet ble det opprettet en stor losstasjon her. Gode statlige loslønninger var en luksus som ga næring for livlig handel snekkere fiskere smeder bank posthus og pianolærer. Pene sveitservillaer kom opp. Det ble et riktig snobbesamfunn.

– På 1930-tallet var det rundt 300 mennesker her ute forteller Olav Elsbakk.

Men så ble losstasjonen nedlagt. Losene forsvant og med dem alt det andre. E6 kom og gjorde kommunikasjonene landfaste lokalbåten ble borte. Fyret ble etter hvert mer og mer automatisert. Det sydende handelsstedet Tranøy ble plutselig veldig stille. Det var være eller ikke være. Mest ikke være.

Men så kom Stig-André Lexberg med sin familie til fyret. Og to unge mennesker på leit fant plutselig skjønnheten i en gammel sliten sparebank.

«& han kjente mere og mere forelskelse i seg dragelse eller hva det kunne kalles.»

– Det var ingenting her. Bygningene forfalt og var i elendig stand. Tranøy var utpekt til å dø sier Waldemar Hansteen som sammen med arkitekt Torill Ellingsen har forvandlet den gamle banken til en av landets luneste og hyggeligste overnattingssteder og restauranter.

Edvardas hus har dessuten etter hvert fått to søstre Edvardas søster og Henriettes hus som ikke står tilbake for storesøster i romantisk skjønnhet. Ingen TV. Ingen telefon. Ingen minibar. Ingen like rom. Bare ro.

Slik begynte snøballen å rulle. De få gjenboende så plutselig hvor nedslitt alt annet virket og begynte å restaurere husene. Kjærligheten til stedet våknet igjen.

– Stedets skjønnhet og ånden som hersker her er viktige grunner til at vi slo oss ned her. Nabolaget er veldig engasjert i det som skjer. Bare noen få av de rundt 45 fastboende er født her. Samfunnet består av mange folk som har vært mye rundt i verden og som nå har flyttet hit av eget valg. Så ordner man seg så godt man kan for å bo her sier Waldemar.

– Vår kapital er tiden vår. Udelt tid. Vi trenger ikke springe mellom mange forskjellige ting.

«Jeg er fra Jorden og Skogen med alle mine Røtter. I byene bare lever jeg et kunstig Liv med kafeer og Aandrigheter og alskens Hjærnetull.»

Østlendingen Stein Thorbergsen og kona fant også sin havn her etter fem år på jordomseiling. De har overtatt en gammel gård og driver blant annet Hamsungalleriet og tar med besøkende på spekkhoggersafari om høsten. Kona går med planer om å lage spa. Galleribygningen er Tranøys gamle krambod der du en gang kunne møte Knut Hamsun selv bak disken. Virkelighetens Sirilund fra romanen «Benoni og Rosa» mener lokalbefolkningen.

Også dette handelsstedet skulle dø. Jevnes med jorden. Men det synes lokalbefolkningen at var for ille. De brettet opp ermene og fikk blant annet mobilisert kunstneren Karl Erik Harr som hadde salgsutstilling her i flere år og på denne måten skaffet midler til å restaurere stedet. Nå byr de på skiftende utstillinger og en liten café. Ute på svabergene er det montert en utstilling med naturfotografier av Bjørn Erik Olsen.

Gallerist Kirsti Kalstad har senere åpnet Tranøy Galleri rett borte i gata med fast visning av Tor-Arne Moen sine berømte Hamsunbilder skiftende utstillinger og eget champagnehhus med panoramautsikt.

«Kunsten er et hjørne av naturen sett gjennom temperamentet».

For kunst er like viktig som brød på Tranøy. Hvert år samler lokalbefolkningen inn rundt en tusenlapp per hode og går til innkjøp av en ny skulptur som plasseres ute i landskapet for å bli en del av Tranøy Skulpturpark. I år er det en litauisk kunstner som skal bo her i en periode og lage en stor steinskulptur.

Innsamlingsmetoden ble også brukt for å lokke en ny landhandler til bygda etter at stedets nærbutikk ble lagt ned. Rundt 160 000 kroner i startkapital og en avisannonse fikk lokket enda en ny innflytter til Tranøy. Men selv om Tranøy er en av de få stedene som har hatt økning i innbyggertall i kommunen de siste årene det er ennå langt fra fullt ennå. «Plass til flere – tid til mer» er navnet på stedets siste moderne skulptur: Et p-skilt som forteller de ankomne at det finnes 203 ledige plasser. Navnet er også et motto for tranøyværingene.

«Jeg tror på galskapen i kraft av dens nødvendighet sa hun ja i kraft av dens egen fornuft som balanse.»

Når vi ringer på hos Vibeke Stavøy åpner hun med et blikk som om hun hadde sett et spøkelse.

– Fremmedfolk altså! Her er det jo ikke et menneske som ringer på – alle går rett inn! ler bygdas blomsterdekoratør gartner og bryllupsarrangør som også er matkunstner med eget cateringfirma – og begravelsesbyrå.

– Vel det sier seg jo selv at det ikke går an å bare leve av å være begravelsesagent i kommunen. Det dør jo så få folk! For øvrig finnes det heller ingen kommunale arbeidsplasser i bygda. Så man må jo finne på noe! For å bosette seg her må man nok mangle et gen ler Vibeke som fant familiens drømmehus her for 14 år siden.

I sommer har hun også bygd ferdig «Den hellige Dorotheas kapell» oppe i fjellsiden overfor huset sitt. Her skal det giftes holdes gudstjenester og mediteres. Det lille kapellet skal også stå åpent for alle som ønsker å sette seg ned her og fundere på livet.

– Den hellige Dorothea var høyeste beskytter av blomsterhandlere gartnere unge bruder barselkvinner – og ølbryggere! sier Vibeke.

Men tranøyværingene gjør også en innsats for å beskytte seg selv.

– Vi bryr oss om hverandre. Tranøy er et sted man kan sette fantasiene sine ut i livet.

«Fremskritt hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt er menneskets trivsel.»

Alle sitatene i teksten er hentet fra Knut Hamsuns bøker eller hans utsagn.