Kjølig begjær

TEATER

«Fedra»

av Jean Racine

Bearbeidet av Jon Fosse

Regi: Eirik Stubø

Scenografi: Kari Gravklev

Gjestespill fra Svenska Riksteatern

Nationaltheatret Malersalen

Bearbeidet versjon av fransk klassiker skaper både nærhet og avstand tiloriginalen og til skikkelsene på scenen.

«Fedra» er et drama spekket med dragninger begjær sjalusi og forakt. DaRacine skrev det i 1677 vektla han hva disse følelsene fører til mer denpsykologiske bakgrunnen for dem men likevel er skikkelsene i Racines tekstlangt mer menneskelige enn de blir i Eirik Stubøs regi.

«Fedra» er historien om en dronning som elsker sin stesønn. Da han avviserhenne setter hun ut rykter om at han har forført henne og framprovosererdermed drapet på ham.

Fedra opptrer i greske sagn og tragedier og seinere altså i franske JeanRacines skuespill. Nå har hun via Racine funnet veien til dennesvensk-norske iscenesettelsen og slik Racine bearbeidet sagnet har JonFosse bearbeidet Racine.

Fosse har gjort lite med handlingen men omskrevet dialogene fra den i dagalderdommelige rimformen heksameter. Med denne omarbeidingen blir tekstenmer levende men ikke mindre poetisk. Fosse har på sitt sedvanlige vis lagtinn pauser og uavsluttede setninger på grensen mellom det stiliserte og detmuntlige. I tillegg er uttrykksmåter endret. «Kva slags trolldomsmakt droghan» har for eksempel blitt «Kvifor gjere det kvifor ville det» og slikvirker ikke avstanden mellom de greske kongelige og oss like stor.

Forbudt kjærlighet

Likevel er det noe fjernt og lite menneskelig ved skikkelsene på scenen somnok verken skyldes Racine eller Fosse. En sorgtung og gravalvorligHippolytos kommer inn før de siste blant publikum har satt seg. Hippolytoshar grunn til å være nedtrykt; faren hans er antagelig død og han selv erdømt til å flykte fra sin elskede Aricia.

Men i Kristofer Franssons skikkelse er Hippolytos fastfrosset og stiv oglikner lite en levende og sammensatt mann. Den ulykkelige Hippolytos avløsesav en like ulykkelig Fedra spilt av norske Trine Wiggen. Med utgråtte øyneforteller hun om sin forbudte kjærlighet. Men som Fransson bruker ogsåWiggen så mye krefter på å minne oss på at dette er en tragedie atskikkelsen hun agerer mister alle menneskelige trekk. Dermed dempes ironisknok det tragiske.

Sterilt

Eirik Stubø har lagt et sterilt dekke over hele forestillingen scenografikostymer musikk og lys er nedtonet til det minimale og skuespillerne holdertilbake følelsesutbruddene. Men denne minimalismen skaper først og fremstavstand. Regien av bevegelser og forflytninger på scenen virker uhyre stramskuespillerne beveger seg som programmerte dukker mer enn som mennesker. Vianer mulighetene i Stubøs regi i glimt ser vi hvordan bedre spill kunneutnyttet den stramme rammen. Suzanna Dilber som Hippolytos' elskede Ariciastrømmer over både av varme og raseri og lar skiftende sinnsstemningerforsiktig komme til syne til tross for at hun er like tilbakeholden somsine statiske medskuespillere.

Halvveis i stykket dukker den døde kongen opp. Her spiller scenografi ogtekst på lag og ved hans tilbakekomst åpnes bakveggen inn til et nyttenormt rom. Men av en eller annen grunn er kongen Tesevs gjort til enunderlig måpende og storøyd skikkelse som mest av alt minner om en forfyllaReodor Felgen. Hvorfor han skal være en komisk figur er vanskelig å begripeog med hans inntreden er vi for første gang i ferd med å miste all interessefor denne iscenesettelsen. Før dette er nemlig Stubøs «Fedra» en stringentmen kjølig forestilling båret oppe av en tekst som i Fosses bearbeidelse erverdt billetten alene.

Forestillingen spilles fire dager siste to dager er 12. og 13. mai.