Å forstå og å stå i maktkamper og beholde egen integritet har vært en prøvelse

Anita Krohn Traaseth debuterer til høsten med en roman om fall fra maktens høyder.

Hvem: Anita Krohn Traaseth (47)

Aktuell: Kommer med romanen «Camel uten filter» til høsten

 

Hallo midt i ferien! Har du flyttet hjem til Sandefjord for godt?

– Ikke ennå, vi har satt det meste på hold i 2019, vi. Men det er planen etter hvert. Akkurat nå nyter vi bare late dager her.

Du kommer med roman til høsten, hvordan har det vært å skrive skjønnlitterært, ikke sakprosa?

– Største forskjellen er nok at fiksjon handler om å skrive innenfra, ikke utenfra. Det tok litt tid å knekke koden, i begynnelsen famlet jeg etter kilder slik man gjør når man skriver sakprosa. Tittelen henspiller på podkasten jeg startet tidligere i år.

Å ja podkast, gjør du alt selv?

– Ja, på dette området er jeg autodidakt, som det heter. Jeg kunne lett ha leid et podkaststudio, men ved å gjøre alt selv er jeg friere. Så jeg investerte i opptaksutstyr, to trådløse mikrofoner og snakket med folk jeg kjenner i IT bransjen for å høre hvem som er best på distribusjon av lyd, lastet ned audacity og satte i gang.

Les også: – Jeg gleder meg til å få hele Norge til å underkaste seg i en sky av glitter

Klarer du ta fri fra sosiale medier nå når du har sommerferie?

– Nei, på ingen måte. Jeg lager podkast hver eneste søndag hele sommeren. En times samtale med et interessant person – hvem trenger ta fri fra det?

Og så har du altså blitt forfatter, hvordan rekker du alt?

– Jeg er skribent, ikke forfatter og skriver når jeg kan. Jeg lever ikke av dette og kan ikke sitte og vente på inspirasjon og strukturere dagene til å handle mest om å skrive. Og jeg kan skrive overalt, på hytta foran peisen, på en flyplass mens jeg venter. Og så driver jeg ikke med så mye annet på fritiden som andre gjør, jeg trener ikke og er heller ikke en som må ut når sola skinner. Da sitter jeg gjerne inne og skriver, det er nærmest terapi for meg. Jeg kjeder meg aldri.

Hvor lang tid tok det å skrive en roman?

– Rundt 2 år. Jeg gikk på skrivekurs hos Jan Kjærstad, og Trygve Åslund i Aschehoug utfordret meg på å skrive en kammerroman der hele handlingen foregår inne i en forelesningssal på Blindern mellom klokka 10.00 og 17.00. Og så har jeg hatt kjempeflinke redaktører i Mia Bull Gundersen og Trygve i Aschehoug, Trygve har vært en helt fantastisk mentor på å knekke koden på retning i skrivearbeidet.

Er det en selvopplevd historie?

– En tredjedel er fiksjon, en tredjedel er ting jeg har lest, lært eller sett, og resten er basert på egne opplevelser. Jeg tror det blir best om du skriver om noe du kjenner godt til.

Boka har den pirrende underteksten «Makt kan være helseskadelig og avhengighetsskapende» – er dette noe du selv har kjent på?

– Ja, i høyeste grad si.

OK, nå kjenner jeg at jeg blir veldig nysgjerrig. Hva slags forhold har du til makt?

– Makt er noe du må ha for å få ting gjort. Samtidig vil alle ledere en eller annen gang komme i en situasjon der de faller for makt, forringelse eller egne idealer. Hvordan du takler det handler om hvor godt forberedt du er, og det er nettopp dette personene i boka får føle på. Jeg har forresten tatt et masterprogram i makt.

Seriøst? Har du selv falt for makt?

– Ikke fra makt, men fra egne idealer. Idealer rundt hvordan lederansvaret er, skal utføres, og hva det krever. Å forstå og å stå i maktkamper og samtidig beholde egen integritet. Det synes jeg har vært en prøvelse.

Har du alltid likt å skrive?

– Helt siden jeg var 12 år gammel og skrev leserinnlegg i Sandefjords Blad. Jeg har for eksempel aldri benyttet meg av taleskribenter eller folk som har laget presentasjoner for meg fiks ferdig uten at jeg er involvert. Fagfolk og taleskribenter kommer gjerne med viktige innspill, men jeg må gjøre mye av skrivearbeidet selv. For å være troverdig må jeg eie ordene, tro på det jeg skal formidle og være meg selv i form og hovedbudskap.

Da du ga ut «Godt nok for de svina» i 2014 fikk den mye oppmerksomhet ...

– Ja, den ble blant annet kritisert for å ikke være samfunnsnyttig nok. Men det var en selvbiografi. Det er ikke blitt skrevet så mye skjønnlitterært fra arbeidslivet på ledelsesnivå, som for eksempel hvordan det er å feile når man sitter med maktposisjoner, om dysfunksjonelle konflikter og så videre, så romanen er et forsøk på det.

Ja, mens vi snakker om den biografien, spiser du kjøtt?

– Ja, jeg må innrømme det. Bacon og svinekoteletter også – til tross for de forholdene som kom fram i den svinedokumentaren for litt siden.

OK, du skjønner hvor jeg vil – men på bakgrunn av den filmen har kanskje ikke ordtaket «Godt nok for de svina» tålt tidens tann så godt?

– Jeg syns tvert imot at det er blitt mer relevant enn tidligere, om hva slags holdninger som finnes i matindustrien. Det er jo helt åpenbart at forholdene ikke er gode nok for svina.

Det har vært mange reaksjoner på deg som næringslivsleder med personlig blogg. Har du savnet å kunne uttrykke deg fritt de siste årene?

– Jeg synes det å tolke lederansvar og ytringsfrihet ikke er så lett alltid. Jeg eksperimenterte litt med personlig blogging ved siden av og vet det genererte en del debatt, eller at det feilaktig ble tatt til inntekt for forskjellige politiske meninger. Men, dersom du mener noe om ting som er viktige for samfunnet, og har en rolle med innsikt andre ikke har, er det bra å kunne si det og få en dialog med andre, slik at man kanskje til og med får ny og bedre innsikt. Og som leder, spesielt om man er finansiert av skattepengene, syns jeg man har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten.

Stemmer det at du fikk ny jobb, men ombestemte deg og nå har pause?

– Det stemmer at jeg fikk tilbud om en jobb i et vekstselskap som jeg først takket ja til, men som jeg nå er fristilt fra mot at jeg skal sitte i ulike styrer. Nå står det på vent inntil 2020 mot at jeg sitter i styret. Jeg skal bruke høsten på å tenke hva jeg virkelig vil før jeg takker ja til et nytt lederansvar i 2020. jeg gleder meg over det, å få tid til å tenke meg godt om.

Les også:– Lyden av ABBA, Beatles og Clash var skjellsettende

Du skal snart ned og ta over styringen i EU også?

– Ja, jeg er valgt inn i styret i EUs European Innovation Council og skal møte opp for første gang i Brussel i september. Dette er et verv, ikke fulltidsjobb. men på den måten får Norge en plass ved bordet i en organisasjon som forvalter milliardbeløp og skal gå inn og satse på banebrytende teknologi og innovasjon som skal få Europa til å hevde seg i konkurranse med Asia og USA. Styret består av 22 toppforskere, gründere og tverrfaglig kompetente folk.

Hva kommer du til å kikke mest etter?

– Banebrytende innovasjoner! Nye tanker og ideer. Jeg ivrer for at vi skal få inn mer humaniora i all den tunge naturvitenskapen. Og hvem er bedre skikket til å vurdere mange av de store spørsmålene vi står ovenfor enn filosofer og idéhistorikere?

Hvordan har du rukket å studere, få tre barn, ha ørten lederjobber, skrive bøker, blogge, lage podkast og alt du driver med?

– Jeg er glad i å jobbe, har stor arbeidskapasitet og vokste opp i et hjem der det ikke var en selvfølge. Mor var mye syk og ble bare 44 år gammel. Så jeg har tenkt: jeg som er frisk og rask og har mye å gi er så enormt heldig som faktisk kan og vil bidra.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da gjør jeg ingenting. Er ganske god på det, faktisk. Og så sover jeg til jeg våkner, spiser lang frokost, leser aviser og lar bare tida gå.

Hvem var din barndomshelt?

– Er vokst opp på 70-tallet og hadde ikke mange helter som liten. Men da Gro ble statsminister ble hun en rollemodell for meg, det ga meg tro på at kvinner kan gjøre alt de vil.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo, den var mørk og dyster. Og Ibsen, som jeg har hatt mye glede av i voksen alder fordi det han skriver om er like relevant i dag som da det bøle skrevet. «Kongsemnerne» er jo fremragende ledelseslitteratur. Og, akkurat nå leser jeg «Rosmersholm».

Er det noe du angrer på?

– Tidlig på nittitallet kom jeg inn på statsvitenskap i Bergen. Jeg viste brevet til faren min, som sa: «Hva skal du bruke det til, da Anita?» og så dro jeg til Miami som au pair isteden. Far var sjømann, han syns det var tryggere å ha meg i Miami enn på Universitetet i Bergen.

Oi sjømann – så kult! Har han tatoveringer?

– Han har en på armen, en øgle som slåss med en slange. Den symboliserer trygghet for meg.

Er det noe du er villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Ja, mange ting. Gikk nylig i klimademonstrasjonstog sammen med datteren min.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med

– Henrik Ibsen. Ville spurt han om hvordan han ville skrevet dramatikk om en leders fall i 2019.