– Kvinnebevegelsen bør ikke se på barn som en kvinnefelle

Den svenske forfatteren og debattanten Nina Björk begynte sitt offentlige liv med den feministiske boka «Under det rosa täcket» (1996) på 1990-tallet. Boka fikk stor betydning for feminismen både i Norge og Sverige, og ble en del av den feministiske kanon.

I tida etterpå har Nina Björk tenkt høyt og annerledes om blant annet morskapet og kvinnerollen, og kritisert feminismen for å ikke kjempe for det genuint kvinnelige. Hun knytter feminismen til marxistisk teori, og mener vi må skape et nytt samfunn som gir oss tid til å dyrke alle sider av det å være menneske, ikke bare være nyttige brikker i et økonomisk system.

Her kaster hun seg inn i debatten Dagsavisen holder gående om kvinnerollen og moderskapet, via e-post fra Lund i Skåne.

Les også: SV-veteran er tindrende klar: Ettåringene må ut av barnehagen og hjem til mor

Et mannlig ideal

– Arbeidslivet vårt er lagt opp etter mennenes livsform, også etter at gifte kvinner kom inn i med full fart på 1970-tallet – til tross for at de tar seg av samfunnsoppgaven å føde og ta seg av barn. Dette sa Torild Skard til oss tidligere denne uka. Hva tenker du om problemstillingen?

– Jeg er enig, selv om jeg ikke synes det er kvinnens oppgave å ta seg av barn. Det er alle foreldres oppgave. Arbeidslivet er organisert på en måte som gjør det vanskelig for foreldre å sette av tid til den oppgaven.

– I boka «Lyckliga i alla sina dager» (2012) argumenterer du for at alle småbarnsforeldre burde ha seks timers arbeidsdag. Du skriver at feminismen går kapitalens ærend når kvinner jobber fulltid og sender barna i barnehagen. Hvorfor?

– Det er ikke mulig å skille feminismens historie fra historiske, mannlige privilegier. Menn hadde rett til å være myndige samfunnsborgere, til å bestemme over egen økonomi, studere på universitet, stemmerett og så videre, når kvinner ikke hadde det. Selvsagt ønsket også kvinner seg disse rettighetene. På denne måten ble mannen og hans liv et slags forbilde for feminismen. Det er ikke merkelig, ikke galt, det er bare et faktum. Men det førte til en stor mengde skit også. For eksempel tanken om at et fritt menneske må være et uavhengig menneske. At det viktige her i livet er hva man presterer i arbeidslivet og hvor mye penger man tjener, og at det produserende livet anses som overordnet det reproduserende livet – ikke bare økonomisk, men også eksistensielt.

 Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvordan vil vi leve?

Feminismen har, ifølge Nina Björk, utvilsomt vært en suksess med tanke på å gi kvinner samme juridiske rettigheter som menn. Nå, mener hun, må vi ta neste skritt. Vi må spørre oss, kvinne som mann, hvorfor vi lever som vi gjør. Hvorfor er vi så stressa? Hvorfor er det så vanskelig å få det hele til å gå opp? Og: Hvordan vil vi leve i stedet?

– Når vi stiller disse spørsmålene må vi være klare over at det økonomiske systemet vi lever under, altså kapitalismen, har interesse av å stadig øke «vareifiseringen» av samfunnet, at stadig nye ting og handlinger blir varer som kan selges og kjøpes på et marked. En god samfunnsborger i et slikt samfunn må jobbe og konsumere så mye som mulig – bare slik kan vi skape den veksten systemet bygger på og er avhengig av. Å få både kvinner og menn ut i lønnsarbeid er derfor viktig for den kapitalistiske økonomien, skriver hun til Dagsavisen.

Siden penger i et slikt samfunn er viktig også for den enkeltes selvstendighet, er det bra for hver enkelt av oss å ha en jobb og en lønn. Men, mener Björk: Vi må klare å skille individnivået fra systemnivået.

– Om vi lever i et teit system, blir vi, som enkeltpersoner, også tvunget til å oppføre oss teit. Et eksempel er at vi må prioritere lønnet arbeid framfor å tilbringe tid med barna våre. Jeg synes at feminismen bør være kritisk til de eksistensielle konsekvensene av økonomien, og ikke bare akseptere systemet, skriver hun.

Les også: – Menn burde kanskje få omsorgspermisjon når ungene skal begynne på skolen. De ammer jo ikke

«Skitdrömmar»

For rundt ti år siden fikk Björk hard medfart i svensk offentlighet fordi hun skrev i en avis at de fleste av oss drømmer skitdrömmar om nye kjøkkenbord i stedet for å forandre verden. «Hun setter seg til doms over folks liv», var gjennomgangstonen.

– Du mener at vi jobber for å få råd til et nytt gulv heller enn å ta vare på barna våre?

– Intet menneske er en øy, og alle mennesker trenger anerkjennelse fra de rundt seg. I dag får vi den anerkjennelsen gjennom de tingene vi eier, hvordan huset ser ut, bilen vi kjører, hvor mye penger vi tjener. Det er ikke rart at vi ønsker oss alt dette, og det er heller ikke tilfeldig – økonomien er avhengig av at våre drømmer er som de er. Men feminismen er ikke det samme som økonomien! Kvinnebevegelsen burde ikke se på det å være med barna som en «kvinnefelle», men som noe vakkert som alle burde ha råd til å gjøre.

– Du er opptatt av systemet. Kapitalismen, om man kan skrive det ordet i den konteksten i en norsk avis i våre dager. Hva skulle alternativet være til måten vi lever på?

– Alternativet burde selvsagt være et system der vi spør oss hva vi behøver for å leve gode liv. Vi behøver arbeidets frukter, vi behøver fri tid, vi behøver tid å være med våre nære og kjære, vi behøver et klima det går an å leve i. Vi burde organisere livene våre med utgangspunkt i slike behov. Vi burde ikke organisere livene våre med utgangspunkt i økonomiens behov.

Det tenkes og skrives mye rart om svenske tilstander i Norge. Men våre samfunn er ganske like. Sverige er like langt unna den utopien Nina Björk skisserer som det vi er her til lands, noe hun er fullt klar over:

– Men dette er det langsiktige målet. Her og nå er alternativet for eksempel seks timers arbeidsdag, skriver Nina Björk.

Dette er Nina Björk

* Svensk forfatter, litteraturviter og journalist og spaltist.

* Ga ut boka «Under det rosa täcket» i 1996, om ulike former for feminisme og hvordan vi definerer kvinnelighet og kjønnsroller.

* Andre utgivelser: «Sireners sång» (1999); «Fria själar» (2008); «Lyckliga i alla sina dagar» (2012).

* Siste bok: «Drömmen om det röda», om sosialisten Rosa Luxemburg.