Jakten på mennesket

Sosialantropologi kan brukes til så mangt. Det er i alle fall en konklusjon som er lett å trekke, om man skal dømme ut ifra Thomas Hylland Eriksens bibliografi. Professoren i sosialantropologi har skrevet om alt fra konkurransesamfunnet til søppel. Når intervjuet er over, må han løpe for å holde et foredrag om det gode liv.

Kanskje han må gå bredt ut, når målet er å finne ut hva det vil si å være menneske?

Folk på Furuset

Dette skal vi komme tilbake til. Aller først vil vi høre om hva det vil si å bo på Alna. For tida er det nemlig lokal tilhørighet på Furuset som opptar Hylland Eriksen.

- Det er blitt forsket mye på levekår i Groruddalen. Vi vil se på det med et annet blikk, og ta for oss tilhørighet. I hvilken grad kan man si at det er et samfunn? Hva skaper den opplevelsen? spør han.

Mesteparten av feltarbeidet skal foregå på Furuset. Et sted som er interessant av flere grunner, mener Hylland Eriksen.

- I det tradisjonelle, norske lokalsamfunnet er man integrert gjennom «multiplekse relasjoner.»

- Bekjente kan være både en nabo og en butikkdame, liksom?

- Ja. Og butikkdamen kan være søsteren til en venninne, og så videre. Men på Furuset er det annerledes. De fleste som bor der, har flyttet dit fra hele verden. Å skape tilhørighet til stedet da, er hardt arbeid, sier Hylland Eriksen.

- Hvor stor lokal tilhørighet har folk, da? Jeg trodde vi var globale borgere?

- Ja, men disse tingene utelukker ikke hverandre. Du kan sende 200 euro ut av landet hver måned og samtidig føle en forankring på Furuset.

Det mest presise

Hylland Eriksen mener antropologenes syn er en viktig brikke i samfunnsforskningen.

- Når du for eksempel skal forske på norske lokalpolitikere, er det viktig å finne ut hvem de er. Hva gjør de? Hvem ringer de? Sosialantropologien står for en grunnleggende forståelse av menneskers faktiske liv, slår Hylland Eriksen fast.

Ifølge ham er det i metodene at sosialantropologen har sitt store fortrinn.

- Deltakende observasjon er primærmetoden. Vi bruker mennesker til å studere mennesker, fordi vi mener det er det mest presise. Det er bedre å vite mye om få, enn lite om mange, mener Hylland Eriksen.

- Vi får vite hva folk gjør, og ikke bare hva de sier. Vi har jo en hel masse ideer om oss selv. Det er ikke det at vi lyver, men folk har kanskje en annen oppfatning enn hva som faktisk er virkeligheten, sier han, og trekker fram en doktorgradsstudents studier om kasting som eksempel.

- Folk kaster mye mer enn de tror, vet du. Og spør du dem om det, vil de svare at «nei, jeg kaster nesten ingenting». Derfor må du være med dem på butikken, med når de lager mat, se hva de handler og så videre. Først da finner du ut av det, mener Hylland Eriksen.

Faget for de gode historier

Sosialantropologien, i alle fall den gamle, omtales som «studiet av hedenske skikker».

- Ja, det er grunnlaget. Og det er det gode grunner til. Det kjennetegner menneskets kulturelle historie at vi har levd i små grupper. Vi må ikke innbille oss at livet i et moderne, komplekst samfunn er normalen.

Da han i sin tid valgte å studere sosialantropologi ved Universitetet, var det fordi han var opptatt av hvordan mennesker tenker og handler. Og fordi han håpet å få reise litt.

- Det er jo en måte å komme seg rundt på. Og så er det alltid noen som er tilbake fra feltarbeid, som har noen gode historier, sier han.

- Og nå er du på Alna?

- Ja, det kan du si.

- Men du? Hva vil det si å være menneske, egentlig? Har du funnet ut av det?

- Nja ...

Forskeren trekker på det.

- Jeg tror det handler om en konflikt mellom fornuft og følelser, sier han, og tenker seg om.

- Vi antropologer blir aldri gode positivister. Vi prøver veldig, men så blir trukket inn i disse livsverdenene som ikke passer inn i formlene. De kan bare beskrives i prosa. Det er derfor vi ikke liker artikler, heller. Vi trenger å skrive en bok. Du trenger mye plass for å beskrive hvordan ting henger sammen.

- Er det derfor du har skrevet så mange bøker?

- Ja. Kanskje.