Å ikke se, ikke høre og ikke si noe er en usedvanlig lite velgenet måte å møte rasisme på.

Etter apingen

KOMMENTAR: Den mest håpløse måten å bekjempe rasisme på, er å late som om den ikke finnes.

Innenriks

 

9. mai hadde NRK Dagsrevyen en dystopisk reportasje fra de svenske forstedene. Fattigdom, arbeidsledighet, religion (islam, selvsagt) og innvandring ble sauset sammen i en lang fortelling som stirret monomant på en eneste sammenheng: Den mellom innvandring og kriminalitet. Norges statsminister, Erna Solberg, fulgte opp i et intervju der de svenske problemene med utenforskap fortsatte i dette sporet: Hovedårsaken er innvandring – og eventuelt hvor man bosetter innvandrerne. Det er best å spre dem. Og best å ikke slippe inn for mange.

Problemet med denne forklaringen er ikke at den rein løgn, for det er den ikke. Det er selvfølgelig en forutsetning for integrering at det finnes mange og gode møtepunkter mellom minoriteten og majoriteten. Gettodannelser hindrer det. Problemet med forklaringen er at den så glatt overser alle de andre faktorene som skaper sosiale problemer. Og som er så uendelig mye viktigere enn opprinnelsesland, religion og bosetning: Det handler om like økonomiske vilkår, en inkluderende enhetsskole, god boligpolitikk, et trygt og rettferdig arbeidsmarked og små økonomiske forskjeller. Kort oppsummert: Områder eller grupper som er ofre for utenforskap, er ikke tjent med at man ser problemene som etnisk betinget, men som det det er: Et klassespørsmål. Det handler om samfunnsøkonomi og politikk, ikke om landbakgrunn.

Dette tillot altså Ali Esbati seg å påpeke. Han er vokst opp i Rinkeby, er sosialøkonom og har jobbet med disse spørsmålene stort sett hele sitt voksne liv. Han bør med andre ord ha sånn noenlunde greie på hva han snakker om. «Skal Norge løse problemene som kommer med høy innvandring så burde man nesten gå gjennom Høyre og Frps program og punkt for punkt og gjøre det stikk motsatte. Bygg flere boliger. Skap en inkluderende skole, ikke en skole som forsterker forskjellene, ta sats på en offensiv politikk mot arbeidsledigheten, ikke bare tro den går bort av seg selv,» var hans råd da Dagbladet ba ham om tipse Sylvi Listhaug om hva som skal til for å unngå såkalte «svenske tilstander».

Les også: Ali Esbati begynner å kjenne igjen den rasistiske bølgen fra 90-tallet

Dette er utgangspunktet for at tegneren Thomas Knarvik framstilte Esbati som en apekatt, ledsaget av teksten «Ni är rasister, ni, ni, ni är rasister, ni är rasister allihopa är rasister, n n ni, ni, ni är rasister, ni är allihopa rasister». Tegningen var en direkte reaksjon på Esbatis bidrag i diskusjonen om Rinkeby. Debattant Kjetil Rolness har omtalt tegningen som et uttrykk for sivilisasjon. Frps rådgiver på Stortinget, Hårek Hansen, spurte retorisk: «Hva er det som er rasistisk med å tegne en venstreradikal svensk-iraner som en apekatt?»

Knarvik ser ut til å nyte sine femten minutter med berømmelse. I går begynte en annen av tegningene hans å sirkulere. Den fremstiller den nyfødte babyen til Ap-politiker Trond Giske og programleder Haddy N’jie som en – jepp, apekatt. «Det som kan virke som en logisk brist; at en hvit og en halvape får en renraset ape, er ingen umulighet. Gener kan «hoppe» over ledd, så en mulatt kan f.eks. få en helt hvit, eller helt sort. Genes are fun», kommenterer tegneren under bildet.

Det er mest fristende å forbigå Knarvik i stillhet. Men heiagjengen som har bestemt seg for at tegningene hans ikke er rasistiske, må motsies. På samme måte som det ville vært opplagt antisemittisk å framstille en jødisk samfunnsdebattant som en rotte med diger nese og lomma full av sedler, eller en jødisk kjendisbaby som en kakerlakk, er det opplagt rasistisk å framstille Esbati og babyen til Giske og N’jie som apekatter. Det er ikke noe å lure på. Det gjør saken ekstra ille at tegningene får rollen som en slags tester på ytringsfriheten. Ytringsfriheten er altfor viktig til at den skal tas som gissel av oppmerksomhetshungrige provokatører på ytre høyre fløy.

Les også: Høyrepopulist tapte presidentvalget i Østerrike

Dessuten setter underteksten, i dobbelt forstand, til tegningen av Esbati den svenske Vänsterparti-politikeren sjakk matt. Han henges ut for å mase om rasisme hele tida. Hvis han reagerer på tegningen, bekrefter han bare påstanden. Haddy N’jie vant nettopp en rettssak mot en mann som hadde kalt henne halvape. Han ble dømt for ytringen etter rasismeparagrafen. Så får hun altså samme ord slengt etter seg på nytt. Det skal ikke så mye til for å forstå at folk som utsettes for den slags gjentatte ganger til slutt ikke orker flere fighter.

Apetegningen av Esbati kan bli nok et eksempel på den glideflukten norsk debatt har vært i de siste årene. Der alt er like sant og det ikke finnes noen rasisme, bare frie ytringer som man ikke skal la seg krenke av. Eller den kan bli et punkt der mange nok sa ifra om at nok er nok. Debatten om utenforskap, innvandring, religion og integrering er altfor viktig til at den kan overlates til bøllene.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein her!