Nyheter

På flukt fra folkemord

I august 1917 sto ti år gamle Johan Georchian fra Aleksandropol i Armenia hjelpeløs på Kristiania fattigvesens kontor. Folkemordet på armenere hadde gjort han og familien til flyktninger.

1 av 3

Av Johanne Bergkvist

Johan reiste alene fra Stockholm på leting etter slektninger som kunne hjelpe han og mora. Han fant slektninger i Kristiania, men de hadde ingen penger å låne bort. Nå sto han tomhendt og fortvilet i den norske hovedstaden. Frelsesarmeen lot gutten bo på herberget Heimen i Steenstrups gate 1, men han hadde ingen penger til å ta toget tilbake til mora som bodde på Frelsesarmeens hjem i Stockholm. Han fikk tolv kroner av Fattigvesenet til returbilletten, og måtte reise tomhendt tilbake.

Johan var bare en av mange som flyktet fra folkemordet på armenerne som varte fra 1915 til 1920. Minst en million armenere ble drept i det som er dagens Tyrkia.

Saken fortsetter under bildet.

Nyankomne armenske flyktninger i Aleppo, Syria. Foto fra samlingen etter sykepleier Bodil Biørns øyenvitneskildringer i Armenia. Foto: Bodil Biørn, Riksarkivet

Det ottomanske riket hadde valgt tysk side under første verdenskrig, og det flernasjonale riket var etter krigens slutt på vei mot sammenbrudd. Den tyrkiske, nasjonalistiske militærjuntaen pekte ut minoriteter, og de kristne armenerne var enkle syndebukker som ble beskyldt for å være alliert med Frankrike og Russland.

«Det armenske problem» skulle løses, og våren 1915 startet de fryktelige massakrene. Til sammen ble halvparten av den armenske befolkningen i det ottomanske riket drept. 500 000 mennesker ble fordrevet. Noen av dem endte opp i Kristiania.

I juni 1917 kom den 24 år gamle enka Bogoian Maryane Heovanessian til Kristiania som flyktning sammen med flere gjennom Russland.

Les også: Nybyggerne på Dal-eng-enga

Hun ventet på billett fra en slektning til å reise til Amerika, og ventet i flere måneder på Landmandshotellet i Lille Strandgate 21. Her holdt den Danske café også til og gjestene kunne få en billig middag for en krone eller en kaffe for ti øre. Billetten lot vente på seg. Da sønnen Ruben ble lagt inn på Kristiania kommunale sykehus i august 1917, trengte hun hjelp fra Fattigvesenet. De noterte i forhøret med henne «manden er, såvidt man kan forstå hendes tale, dræbt av tyrkierne».

Norske Kvinnelige Misjonsarbeidere hadde sitt første møte i Kristiania i 1902, og allerede da ble nøden i Armenia tatt opp. I 1905 reiste sykepleier Bodil Biørn støttet av de kvinnelige misjonsarbeiderne. Hun lå syk med tyfus i byen Mush da massakrene på den armenske befolkningen startet. Bodil Biørn og den svenske sykepleieren Alma Johansson unnslapp og reiste ni dager på hesteryggen for å komme til den tryggere byen Elazig i det som i dag er den østlige delen av Anatolia i Tyrkia.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hun hadde med seg kamera og ble et varig øyenvitne med sine godt over tusen bilder fra grusomhetene som rammet det armenske folket, massakre, sult og flyktningetilværelse. «Jeg har vært med å se alt det frykteligste som tenkes!» skrev hun i dagboka si.

Mange ble drevet ut i den syriske ørkenen. De som ikke døde, bygget fattigslige flyktningeleire. I desember 1917 skrev avisa Social-Demokraten om armenernes skjebne «Den hjælp de før haabet paa kommer ikke. Krigens værste blodbad og raaeste handlinger foregaar dernede mellem fjeldene. Uten at det forhindres. Vi hører bare saa litet om det».

Saken fortsetter under bildet.

Nitten år gamle Perry Ohanesian flyktet også til Norge via Russland. Målet var å reise videre til broren i Canada, men hun ble langt inn på Rikshospitalet ved ankomsten i desember 1916. Hun fortalte da at faren var myrdet. I 1918 bodde hun fortsatt i Kristiania, i Orknøygaten 8 på Vålerenga, og arbeidet på Standard skofabrikk i Gamlebyen. Her arbeidet flere armenske flyktninger, slik som Bagdasar Magariam som arbeidet der i 1923 og bodde da i Erlings gate 10 i Gamlebyen.

Frithjof Nansen fra den norske delegasjonen av Folkeforbundet fikk et sterkt engasjement for de armenske flyktningenes sak. I juni 1925 reiste han gjennom Armenia med tog, noe som gjorde et sterkt inntrykk. De armenske flyktningene ble inkludert i ordningen med Nansenpass som sikret flyktninger uten statsborgerskap identitetspapirer og muligheter til å reise.

Kilder: «Norske kvinner dokumenterer folkemord», Arkivverket. «Folkemordet på armenerne», HL-senteret. «Gjennem Armenia», Frithjof Nansen, 1927. «Fattigvesenets hjemstavnsforhør og folketellinger», Oslo byarkiv, Social-Demokraten 1.12.1917.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.