Statsministerens 1. nyttårsdagstale – årets viktigste tale

«Krigsherjede landsdeler skal gjenreises, og i løpet av fire år skal 100.000 nye boliger skaffes i krigsskadde strøk (...). Året 1946 blir på mange måter avgjørende. Vi må fortsatt ha lov til å tro det beste om vårt folk. Og så tar vi trøstig fatt på å bygge vårt land».

I morgen skal statsminister Erna Solberg holde sin tredje nyttårstale. Det skjer som vanlig kl. 19.30 på den gamle statskanalen NRK1, og i minst et kvarter får hun lov til å henvende seg fritt til hele det norske folk med alt hun har på hjertet. Som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa det til Bjørn Magnus Berge, forfatteren av den nye boka om norske statsministres nyttårstaler: «Det går ikke lang tid når du har erfaring fra politikk før du setter pris på det å snakke direkte med folket, uten å bli tolket, klippet og herjet med, eller rett og slett forbigått i stillhet».

Ennå vet vi ikke hva Erna Solberg og taleskriverne hennes ved Statsministerens kontor (SMK) har funnet på til i morgen. Men det er i alle fall ikke sånn at statsministre bare slenger sammen noe kvelden før de skal lese opp talen. Statsminister Erna Solberg sier til Dagsavisen at nyttårstalen er noe det blir jobbet med over lang tid.

– Da jobber vi med hva har vi lyst å si, hvilke saker som er viktige å snakke om, og prøver å finne et litt helhetlig budskap, sier Solberg.

– Da er det veldig mange ting du kunne hatt lyst til å snakke om, og som folk mener vi burde sagt noe om, som du ikke får plass til. Det er den vonde prosessen, å kaste alt ut, sier Solberg, som mest sannsynlig vil forsøke å løfte fram minst en sak eller utfordring hun mener blir viktig i året som kommer. Hun vil sikkert snakke litt om verden der ute, hun vil mane til samhold, gi håp for det nye året, og garantert avslutte med å sende en hilsen til kongehuset. I fjor brukte Solberg store deler av talen på å snakke om hvor viktig det er med «hverdagsintegrering». Det kan jo virke litt puslete når man tenker på hva han som holdt den aller første nyttårstalen hadde å stri med.

Det var selveste Einar Gerhardsen (Ap) som holdt Norges aller første nyttårstale. Den ble holdt i radio 1. januar 1946, etter ett av de mest dramatiske år i norsk historie. Finnmark og Nord-Troms ble svidd av i løpet av vinteren, den tyske okkupasjonsmakten ble tvunget til å trekke seg ut etter at det ble fred 8. mai 1945, og i månedene som fulgte sto den nye, norske statsministeren til knærne i problemer. Et helt land skulle gjenreises med alt det innebar, gjenværende tyske soldater og russiske krigsfanger skulle sendes hjem, norske landssvikere straffes. Selv kom Gerhardsen rett fra konsentrasjonsleir i Tyskland. Men det var ingen tid til restitusjon og hvile: Landet skulle bygges!

I nyttårstalen la ikke Gerhardsen skjul på at gjenreisningen kom til å kreve sitt av hver og en, noe han sa tydelig fra om i denne første nyttårstalen. Men likevel forsøkte han å gi folk pågangsmot: «Vi har lagt et godt grunnlag for det videre arbeid, og nå gjelder det å spytte i nevene og ta fatt. Oppgaven er utrolig stor og tung, men ikke større enn den vi løste i krigens år».

Etter denne talen holdt Gerhardsen svimlende 14 taler til, bare avbrutt av partifelle Oscars Torps fire taler på 50-tallet. Gerhardsen har nok fortsatt norsk statsminister-rekord i antall avholdte nyttårstaler. Det var også han som startet denne sterke og for Norge helt spesielle tradisjonen med at statsministeren henvender seg direkte til alt folket på radio og TV 1. nyttårsdag. Og, kan man legge til, kanskje var det også Gerhardsen som holdt de beste. I alle fall om man skal tro forfatter Bjørn Magnus Berge, som har greid å samle sammen alle nyttårstaler som er holdt de siste 70 årene. Han har lest og gått gjennom dem alle, fra Einar Gerhardsen og Oscar Torp, via Per Borten, Trygve Bratteli, Lars Korvald og Odvar Nordli – til Gro, Kåre Willoch, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg.

– Det har vært litt av et detektivarbeid. Det var store huller i arkivene til NRK, Nasjonalbiblioteket og SMK. Så det har vært litt av en jobb, samtidig som det er rart at ingen har kommet på å samle alle disse talene før, sier Bjørn Magnus Berge til Dagsavisen.

– Da er det jo fristende å spørre deg: Hvem har holdt de beste talene? Hvem er den beste retorikeren av de norske statsministrene?

– Jeg har jo veldig sans for Einar Gerhardsen, da, må Berge innrømme.

– Når han holder tale, så er det nesten som når en venn sitter snakker til deg. Han bruker enkle ord og korte setninger, og taler på en måte som gjør at alle forstår rent umiddelbart. På en måte kan man si Gerhardsen lager malen for norsk politisk talekunst. Det er denne saklige, nøkterne stilen som kjennetegner norsk retorikk i hele etterkrigstiden. Den stilen passer jo som hånd i hanske i radio- og TV-alderen, det er akkurat sånn du skal uttale deg, to-the-point og i klartekst, mener Berge.

– Hva slags bilde får du av den historiske utviklingen i Norge, når du har lest alle talene i sammenheng?

– Alle de store valgene og spørsmålene finnes i disse talene. Som etter krigen, da det var spørsmål om gjenreisning og gjenoppbygging. Så er det landssvikoppgjøret, og etter det alle de store, sikkerhetspolitiske veivalgene Norge måtte ta. Du har valget om NATO i 1949, etter det EU-spørsmålet i flere omganger, og så får du et godt bilde av oppbyggingen av den norske velferdsstaten, steg for steg, forteller Berge, som altså ikke kan la være å spesielt trekke fram Gerhardsens talegaver.

– I tillegg hadde Einar Gerhardsen denne karakteristiske stemmen, som noen omtalte som «englerøsten». Ja, han var elegant. Selv Kåre Willoch sier jo det til meg i boka. Det var Gerhardsen han trakk fram, sier Berge.

Kåre Willoch ble den første Høyre-statsministeren på nærmere 20 år. Han fosset inn regjeringskontorene på høyrebølgen som toppet seg rundt 1981, og feide samtidig ut det mangeårige Ap-regimet. Det ble Willoch og hans regjering som kom til å sette i gang store reformer og liberalisering av både økonomisk politikk og lovverk, så radikale at man ikke hadde sett maken siden Gerhardsens tid, hevdes det i Berges bok. 1. januar 1982 var det derfor en offensiv statsminister, 53 år gammel Kåre Willoch som leste opp sin første nyttårstale på TV-skjermen, etter å ha konkludert med at den økonomiske veksten i Norge hadde stanset opp, slik at det ikke lenger var mulig «å løse alle oppgaver godt nok»: «Derfor må vi nå gå sammen om å gjenreise økonomisk vekst og skape ny framgang», sa Willoch ut til de tusen hjem. Når Dagsavisen ringer den nå 88 år gamle Kåre Willoch, bekrefter han at han beundret sin politiske motstander Einar Gerhardsen på dette området.

– Einar Gerhardsen var en svært dyktig taler. Han var flink til å tilpasse seg publikum. Han hadde jo også svært lang praksis, han hadde vært politiker siden 20-årene, sier Willoch til Dagsavisen, og legger til:

– Han hadde vært en glødende revolusjonær. Men han ble jo mer moderat etter hvert.

– Hvor viktig er egentlig en nyttårstale for en statsminister?

– Vel, man skal ikke overdrive betydningen av slike ting, men jeg tror nok det var av de taler som mange la merke til. Det begynte jo som du vet med Einar Gerhardsen rett etter krigen, og har blitt en solid tradisjon.

– Hva bør en statsminister ha med i en nyttårstale?

– Det virker naturlig og selvsagt at den bør ha et ganske bredt felt, den skal ikke være partipolitisk. Den skal understreke spørsmål i samfunnssituasjonen og samfunnsoppgaver.

– Man skulle kanskje også gi et håp for det nye året?

– Jo, håp er det alltid viktig å gi. Men ikke utover det som er realistisk, understreker Willoch, som var statsminister i fem år, fra 1981 til 1986. Han rakk å holde i alt fem nyttårstaler. Som statsminister ledet han et lite NATO-land i den iskalde krigens tid.

– En del av den tida var en kritisk periode. Motsetningene mellom Sovjet-imperiet på den ene siden og den vestlige verden på den andre siden var ganske skarpe. Det var jo da Sovjetunionen gjorde sitt siste forsøk på å skaffe seg klar militær overmakt i Europa.

– Gjennombruddet mellom øst og vest kom vel etter du var gått av som statsminister i mars 1986?

– Ja, men det var en konsekvens av en politikk som NATO hadde begynt allerede før vi overtok. Den førte fram til suksess når Gorbatsjov kom inn i bildet. Dette var en tid der det var en svært kritisk sikkerhetspolitisk situasjon, der det var kolossalt viktig bevare samholdet i NATO. Men der var den norske opposisjonen i Ap ikke helt på linje, hevder Willoch, med et elskverdig stikk til sine gamle politiske motstandere.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men Bjørn Magnus Berge er ikke bare Gerhardsen-fan på talefronten. Han har latt seg både imponere og more av mange av statsministrenes taler. Han ble spesielt overrasket over Senterpartiets Per Borten, statsminister fra 1965 til 1971.

– Han var ikke redd for å løfte fram tunge, krevende saker i talene sine, han var tenkeren som tok opp dype spørsmål. Det er ikke sikkert mannen i gata fikk meg seg alt, og Borten var av dem som holdt de lengste talene, godt over 20 minutter. Det var sikkert ikke alle som greide å henge med helt til slutten, tror Berge.

– Jeg syns egentlig de gamle statsministrene, som Gerhardsen, Torp og Borten, var flinkere til å løfte fram de store politiske saksområdene i nyttårstalene sine. I dag er det mer verdispørsmål som løftes fram. Men selvsagt kom det gode taler etter dem også. Willoch var jo alltid svært presis og tydelig, og han gikk personlig gjennom taleutkastene med sin røde penn. Gro Harlem Brundtland hadde mange gode taler, hun var både innovativ og litt frisk. Det var hun som kortet ned nyttårstalen ned til cirka 13–15 minutter, og det var hun som sa «det er typisk norsk å være god» 1. januar 1992. Alle husker jo den formuleringen? tror Berge.

– Jens Stoltenberg var også en dyktig nyttårstaler. Talen som politisk virkemiddel fikk generelt en renessanse og en ny giv etter terrorangrepene 22. juli, takket være Stoltenberg, som satte ord på fortvilelsen og sorgen gjennom flere taler. Det var å vise godt lederskap i krisetider, mener Berge.

– Men Jens var også litt for vågal i en nyttårstale. Du vet, den med «månelandingen», sier Berge, og tenker på Stoltenbergs John F. Kennedy-inspirerte nyttårstale 1. januar 2007. En sterkt framtidsoptimistisk statsminister Jens Stoltenberg så inn i kamera og sa at regjeringens visjon gasskraftverket på Mongstad var at den innen 7 år skulle få på plass den teknologien som gjorde det mulig å rense utslipp av klimagasser. «Dette er et stort prosjekt for landet», sa Stoltenberg, så Folket dypt inn i øynene, og la til: «Dette er vår månelanding».

For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen månelanding. I ettertid sier Stoltenberg at han ikke angrer på at han satte seg et ambisiøst klimamål. «Men månelanding var ikke et godt bilde. Det ga inntrykk av at vi skulle gjøre noe vi ikke hadde gjort før», sier han i Berges bok. «I tillegg var metaforen en gave til avistegnere».

Tidligere KrF-statsminister Kjell Magne Bondevik i boka berømmet for å være den første nyttårstaleren som forsøkte å løse opp den ellers så seriøse og høytidelige nyttårstalen med litt humor. Det skjedde 1. januar 2002, og Bondevik må smile litt ved tanken, her han sitter på sitt kontor på Oslosenteret. Han var med på å starte dette fredssenteret året etter at han gikk av statsminister i 2005. Men i 2002 var han nettopp begynt på sin andre runde som statsminister, og holdt en nyttårstale der snakket om at foreldre måtte være gode forbilder for sine barn, Da fortalte han en liten munter anekdote om sin da 97 år gamle far, som ble litt bekymret da hans sønn statsministeren gjerne ville låne bilen da var hjemme på sommerferie. Garasjeporten var jo smal.

– Men han kom til slutt til at jeg kunne få lov, bare jeg lovet å være forsiktig! Da var jeg godt over 50 år gammel, ler Bondevik.

– Så folk hadde tillit tilmat du kunne styre landet, men faren din hadde ikke tillit til at du greide å kjøre ut av garasjen?

– Haha, ja, det var det som var et lite poeng, at man alltid er barnet til sine foreldre, sier Bondevik.

– Følte du deg litt dristig, som innførte humor i en nyttårstale?

– Nei, men det var mine medarbeidere som foreslo at jeg skulle ta det med. De hadde hørt meg fortelle dette på kontoret, og syns det var morsomt, sier Bondevik.

Han forteller at en statsministers nyttårstale i høy grad er resultat av et teamwork på SMK, der flere medarbeidere og taleskriveren er i gang med arbeidet tidlig på høsten. Det er ingen lett sjanger: Det er en veldig formell og offisiell tale rettet til alt folket, på vegne av regjeringen, samtidig som den skal ha et personlig preg.

– For det skulle aldri være tvil om at dette var min tale. Jeg måtte ha den under huden, og la stor vekt på den, understreker Bondevik.

– Nyttårstalen er ikke det viktigste en statsminister gjør i løpet av et år. Når man sitter der og skal avgjøre om Norge skal delta i en krig mot Irak, er det selvsagt mye viktigere. Men som tale er nyttårstalen den aller viktigste en statsminister holder. Det er en vanskelig og tøff oppgave. Mye vanskeligere enn folk tror, sier Bondevik, som lanserte sin mye omtalte «verdikommisjon» i den første talen han holdt i januar 1998. Senere ble temaet mobbing en signatursak for ham, og i nyttårstalen 1. januar 1999 løftet han fram psykisk sykdom. Da var Bondevik ikke redd for å nevne sin egen psykiske sykdom høsten før, da han ble sykemeldt i tre uker på grunn av en «depressiv reaksjon». «Da fikk jeg erfare hva kjærlighet, omsorg og oppmuntring fra mine nærmeste betyr», sa Bondevik direkte til det norske folk.

1. januar 2000 fikk han holde selveste «vi går inn i et nytt årtusen»-talen, der han trakk linjene tilbake til år 1000 og slaget på Stiklestad (for anledningen kledd i sin nye romsdalsbunad). Da kom han også med Norges første offisielle unnskyldning til samene og krigsbarna. 1. januar 2002 ble det han som satte ord på frykten og uroen folk følte etter terrorangrepene 11. september. Men den talen Bondevik husker aller best fra sin tid som statsminister, er nyttårstalen 1. januar 2005. Den var ferdig i god tid før nyttårsaften. Men så kom 2. juledag, og tsunamien i Sørøst-Asia. I løpet av romjula ble det klart at over 300.000 mennesker mistet livet, av dem 84 norske. Den norske statsministerens nyttårstale måtte selvsagt skrives om.

– Jeg var på juleferie i Molde da jeg fikk vite om katastrofen. Jeg dro rett til Oslo for å lede regjeringens krisearbeid, og taleskriveren og jeg satte samtidig i gang med å forandre på nyttårstalen. Jeg prøvde å formidle de tankene og den sorgen hele det norske folk kjente på denne romjula, det var så mange menneskeliv som hadde gått tapt. «Vi er alle blitt brutalt minnet om hvor vergeløse vi mennesker er overfor de store naturkreftene», sa Bondevik inn i kamera. «Derfor har det vært vanskelig for meg å skrive denne talen». Etter at han hadde lest inn talen, dro han tilbake til Molde igjen. 1. januar 2005 skulle nemlig faren hans fylle 100 år. Far og sønn satt sammen og så statsminister Bondeviks aller siste nyttårstale som statsminister på TV.

– Det er også derfor jeg husker denne talen så godt. Jeg satt der med min far på hans hundreårsdag, og så min egen tale på TV, sier Bondevik.

– Men jeg husker også den aller første talen jeg holdt, at jeg satt der og tenkte på alle de som hadde sittet der før meg, som jeg vokste opp med. Per Borten, Trygve Bratteli ... Bratteli var jo en litt alvorlig mann, med en veldig særpreget stemme, og ingen utpreget humorist! Men jeg hadde stor respekt for ham.

– Men hvem holdt de beste nyttårstalene da du vokste opp?

– Gerhardsen. Han var jo en landsfaderlig type, og sjøl om mitt hjem var et KrF-hjem, var det andakt i stua når Gerhardsen talte.

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen