Reportasje

Pain Solution: Smertens teater

Rått som splatter – poetisk som ballett: sideshow­artistene i Pain Solution kan med hånden på hjertet si at de blør for kunsten. Sjefen selv, Håvve Fjell (45), har kuttet og brent seg helt fra han var barn.

Bilde 1 av 4

Å sveve over bakken kun holdt oppe av et halvt dusin kroker stukket inn i huden, eller ligge på en seng av skarpe macheter – det er ikke noe for sarte sjeler. Men for artistene i performancegruppa Pain Solution er det en kunstform som hyller kroppen og dens utholdenhet­. Visuelt balanserer de mellom det groteske og det vakre, og alle som har sett Pain Solution i aksjon, senest under Elvelangs-festivalen i Oslo, vet at forestillingene framfor alt er spektakulære. Håvve Fjell grunnla Pain Solution på nittitallet. I dag blir gruppen booket til alt fra firmaarrangementer, sirkus og festivaler til julebord, barneselskaper og private fester, og i tillegg arrangerer de body suspension-dager der interesserte kan komme og prøve å henge i kroker. Nå kommer Fjell med den andre boka om gruppas historie, fakirkunst som fenomen og visjonene bak det som for mange ser ut som et makabert tortur­teater­ – alt rikt illustrert med søsteren­ Helene Fjells uttrykksfulle fotografier.

Håvve Fjell (45) har kuttet og brent seg helt fra han var barn, og nå er det 25 år siden han gjorde det til en jobb.

– Lenge før jeg bestemte meg for hva jeg ville bli skjønte jeg at jeg ville skape min egen arbeidsplass. Jeg husker at jeg tenkte: «Jeg skal ikke bli slik som alle andre uansett». Og jeg må ha vært rundt 20 år gammel da jeg tenkte at det å jobbe som fakir nok var det som passet meg best, forteller han, og legger til at han alltid har vært en individualist som ikke har funnet seg til rette innenfor et A4-liv.

– Jeg var aldri noe flink på skolen, mitt indre liv var mye viktigere for meg enn å presse meg til å stå opp tidlig hver dag for å gå på skolen og gjøre ting som ikke interesserte meg. Bortsett fra norsk var det lite som interesserte meg. Jeg kunne levere en bra stil dersom jeg fikk skrive om et tema som interesserte meg men jeg så overhodet ikke poenget med å skrive pent med løkkeskrift.

LES OGSÅ: Lager teater om båtflyktninger

Etter et halvt år på videregående og bunnkarakterer i alle fag fant han ut at det var like greit å slutte.

Kompromissløs og drevet av en nysgjerrighet utenom det vanlige syns han det var langt mer interessant å teste hvor langt han kunne tøyle sin egen frykt og smertegrense. Omverdenen betraktet ham som en selvskader.

– Men selvskading er et omfattende begrep. Min motivasjon­ var ikke å få utløp for frustrasjon eller innestengte følelser, og jeg slet ikke psykisk. Jeg påførte meg selv smerte for å utforske, se hvor mye jeg kunne tåle, og kontrollere. Det begynte med skjæring og brenning med sigarettglo, og jeg var alltid den som var nærmest bålet, eller den som helte krutt på armen og tente på. Jeg var også veldig nysgjerrig på de forskjellige stadiene av sår og arrdannelser.

Folk flest hadde problemer med å forstå hva det var han egentlig drev med, og selv syns han det var vanskelig å forklare.­

– Jeg hadde ikke ordene. Kjente bare at det var et indre driv.

Som guttunge var han en uvøren krabat som ramlet og slo seg mye. Tryna på sykkel, klatret i trær og falt ned. Det kan ha lagt grunnlaget for at han tåler mer en andre, men når han banker en spiker opp i nesen eller ligger på en knivseng handler det mindre om å tåle smerte, og mer om å akseptere den.

– De som tror jeg ikke kjenner smerte må tro om igjen. Det jeg holder på med gjør veldig vondt, forskjellen er bare at jeg har fjernet frykten. Frykt forsterker smerte på en negativ måte og uten frykt kan du oppleve smerte som noe positivt. Så lenge du vet det du driver med ikke er farlig kan du kjenne på smerten, følge med og anerkjenne at det vonde er interessant. Det blir som når du tar en piercing eller en tatovering, eller gjør andre ting som innebærer elementer av smerte. Dessuten ligger smerte­opplevelsessenteret i hjernen rett ved siden av nytelsessenteret, slik at de to kan påvirke hverandre.

LES OGSÅ: Mer teater, mindre øl

I tillegg til å jobbe som performancekunstner drev Håvve Fjell tidligere fakirskolen, og utdannet sine to nærmeste­ medarbeidere, Marte Maritdatter­ og Morten Narverud.

– Fakirskolen var et avgrenset 3-årig prosjekt, og foreløpig har vi hatt en så travel timeplan med mye turnévirksomhet at det har satt en midlertidig stopper for skolen. Men jeg utelukker ikke at det kan bli flere fakirskole­prosjekter i framtida.

Karakterarbeid var en del av pensum. Når Marte Maritdatter og Morten Narverud­ går på scenen blir de The Princess of Scars og The Maniac – en prinsesse som samler på arr og en galning­ som trives med nåler og alskens skarpe gjenstander. Å utvikle et alter ego er viktig for en sideshowartist. Det fikk Håvve Fjell sårt merke da han hadde sin aller første performance i 1991. Den gangen var det svært få som satt pris på det han hadde å vise fram, så ukvemsordene haglet og folk forlot salen i protest mens han satt i lotusstilling og stakk nåler gjennom pannen og i kinnene, og hang vekter på piercingene­ sine.

– Selv om det var interessant for meg var det nok ganske uinteressant som performance, smiler Fjell. En smertefull opplevelse for en ekshibisjonist, men en viktig erfaring. Han skjønte at om han skulle lykkes i å underholde, måtte det mer spektakulære saker til.

– Dermed gikk jeg i gang med å tilegne­ meg et mer scenisk vokabular, tok skuespillerkurs, klovnekurs, mimekurs, og jobbet med å finne et uttrykk, et alter ego som ville gjøre meg mer interessant på scenen.

Karakterarbeidet har utviklet seg gjennom årene. I starten var det lite selvironi og komedie.

– Det var seriøst, dystert og hardt, og mer alvorlig. Men humor er en vesentlig del av sideshowsjangeren, og i dag er komedieaspektet like bærende og like sterkt som fakirkunsten i Pain Solutions forestillinger.

Ett av temaene i den kommende boka blir fakirisme. Om du slår opp fakir på Wikipedia står det «religiøs mann eller sjarlatan».

– Fakir betyr ulike ting på ulike språk. det kan bety tigger, fattig, asket, gateartist eller sjarlatan. Det siste kommer av at i India har man folk som gir seg ut for å være hellige­ menn, Sadhuer – men som bare jukser det til. Og de blir kalt fakirer, forklarer han.

Hjemme hos Håvve Fjell er ungene oppvokst med farens kunst. Begge sønnene­ har hengt i kroker og den yngste, Kim Luni Fjell, har opptrådt sammen med Håvve.

– Jeg husker en gang da ungene var små og Håvve skulle øve på en forestilling som het «Sting». En del av greia var at han sydde fast kroppsdeler. Han og en skredder satt og øvesydde hjemme en kveld, samtidig som en av ungene hadde overnattingsgjest. Han lurte fælt på hvorfor pappaen i huset hadde hånden sydd fast i ansiktet, ler Helene Fjell.

De som synes Pain Solutions kunst blir i skumleste laget kan trøste seg med at de også har spesialisert seg på fore­stillinger som passer for barn.

– Jeg har opptrådt i skolegården og på alle julemarkedene og da fikk de fort et mindre skummelt inntrykk av meg, sier Håvve Fjell.

– Barn er et fantastisk publikum. De elsker å se at jeg ligger på spikerseng. Eller setter fyr på håret mitt – det er en sikker vinner i enhver sammenheng.

Wings of Desire er en egen under­avdeling av Pain Solution, dedikert ene og alene til å drive med body suspension­ – å henge i kroker stukket inn under huden. Håvve Fjell hjelper gjerne folk som ønsker å prøve å henge i kroker.

Suspension er komplekst og oppleves individuelt, det finnes ikke noe fasitsvar­ på hva man opplever ved det og det er uendelige muligheter for hvordan du kan henge og hvor lenge. Kroppsvekt og alder har ifølge Fjell lite eller ingen ting å si for hvorvidt du kan henge eller ikke – den tyngste personen han har vært med å henge opp var i USA – en mann på nesten 200 kilo.

– Body suspension innebærer en del smerte, og for mange også frykt. Men når du kommer over kneika, når du svever over bakken og henger der er det en helt spesiell opplevelse av tyngdekraften. Hele livet er vi blitt vant til å kjenne den som en kraft som trekker nedover gjennom kroppen mot bakken, men når du henger i kroker uten bakkekontakt­ får du en unaturlig, rar og spesiell opplevelse av denne kraften. I tillegg kommer påkjenningen på kroppen med adrenalin og endorfiner som frigjøres, slik at smerteopplevelsen avtar og euforien overtar. Den følelsen kan vare i dagevis etterpå. Det har også en tendens til å frigjøre innestengte følelser som er godt for mange.

LES OGSÅ: Prestasjonskulturen på fylla

Helene Fjell som har fotografert mange krokhengere innrømmer at hun er nysgjerrig på opplevelsen, og at hun av og til kan kjenne at hun har litt lyst til å prøve.

– Men det blir med nysgjerrigheten og jeg tror jeg får best utløp for den bak kamera, forsikrer hun.

– For oss som legger til rette for folk som vil henge er det frykten vi jobber med. Det meste sitter i hodet, og vår oppgave er å få dem til å føle seg trygge og ivaretatt og på den måten hjelpe dem over terskelen.

Fjells kunnskap kan brukes på mange områder, også til å bearbeide noe så enkelt som tannlegeskrekk.

– Jeg kan i hvert fall prøve å gi folk et annet perspektiv. Grunnen til at folk er redd tannlegen er jo fordi det tross alt ofte gjør veldig vondt. Så da vil jeg anbefale å prøve å tenke positivt­, fokusere på gleden ved å få gjort noe som er viktig for deg, og trene deg selv til å tenke på selve opplevelsen av å sitte hos tannlegen som positiv. Alt som liten gutt lærte jeg at om jeg gledet meg til tannlegen var det lettere­ å takle enn om jeg gruet meg. Innstilling er alt i livet. Vær optimist!

– Mestringsfølelse er også sterkt hos mennesker. Når du kjenner at du har gjennomført noe er det ofte viktigere enn selve resultatet, og suspension er en sterk god opplevelse som styrker selvfølelsen.

I boka si skriver han også om selvskading, og han har jobbet med flere selvskadere og observert at mange oppsøker body suspension og har positive­ effekter av det.

– Selvskading er et komplekst tema og ofte blir det feilaktig framstilt som en egen diagnose, mens det egentlig er et symptom på mange forskjellige diagnoser. Skal man hjelpe bør ikke selvskadingen i seg selv være i fokus, men snarere årsaken til hvorfor folk skader seg. Den selvpåførte smerten er en form for selvmedisinering, og finner du ikke den bakenforliggende årsaken vil behovet fortsatt være til stede. Å be en selvskader slutte å skade seg er som å be en lungesyk pasient om å slutte å hoste – den selvpåførte smerten er det eneste som får dem til å føle seg bedre. Og det kan være vanskelig å forstå for en som ikke har noen erfaring med positive smerte­opplevelser. Folk vil helst ikke se at noen skader seg ut fra et egoistisk perspektiv­, fordi det er ubehagelig og skremmende å se på.

Som sideshowartist bærer du mye av kunsten din med deg, bokstavelig talt, på egen kropp – i form av arr, og kroppsmodifikasjoner. Etter 25 år i smertens tjeneste har Håvve Fjell tatoveringer og piercinger, han har brennemerket Pain Solutions firmalogo på magen – en særdeles vond opplevelse i følge han selv – og han har splittet tungen som en slange. Han mener kroppen på mange måter er vårt siste fristed, det eneste du har full makt til å gjøre akkurat hva du vil med uten at noen kan nekte deg det.

– Alle andre ting i samfunnet finnes det lover og regler for. Livene våre er i stor grad veldig detaljstyrt. Du kan ikke bare selge eller lage hva du vil selv om det er noe som i utgangspunktet er positivt, sier han og forteller om en mann i Gamlebyen som startet privat vaffelsalg fra kjøkkenvinduet i første etasje – et tilbud som var populært blant lokalbefolkningen, men ble stengt av mattilsynet.

– Initiativ og entreprenørskap kommer det fort noen og setter grenser for. Men ingen – hverken staten, familien­, partneren din – kan nekte deg å gjøre hva du vil med din egen kropp. Senest for noen uker siden hadde jeg en voksen mann på 57 år som kom til en av våre suspension søndager på Blitz og ville henge i kroker. Kona satt hjemme og var potte sur fordi hun ikke likte det. Men det er tross alt hans kropp. Og hans valg.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Han synes det er merkelig at så mange er kritiske forhold til kroppsmodifikasjoner, enten det dreier seg om piercinger, tatoveringer eller silikonimplantater­ i bryster og lepper.

– Jeg er ikke alltid enig i de valgene folk tar. Men så lenge det er noe de vil selv, har jeg verken noen forutsetning eller noe ønske om å dømme eller moralisere. Der er jeg selv så langt utenfor normen at jeg skal være veldig forsiktig med å peke på andres valg så lenge de blir tatt i frihet og ikke er til plage for andre mennesker. Din kropp er ditt  valg.

Å blø for kunsten er en naturlig del av jobben for Håvve Fjell. Han har et helt eget forhold til blod.

– Et fint, nært og godt forhold. Blod har alltid fascinert meg og jeg har aldri vært redd for å blø. Det føles godt, som en renselse. Blant aboriginene har menn blodritualer i sympati med kvinnenes blødningssyklus. Og man ser at i alle kulturer har kvinner en tendens til å leve lenger enn menn. Jeg tenker at det må være en sammenheng mellom å rense ut og produsere nytt friskt blod så jeg tror det er sunt å blø, sier Fjell som blør nesten hver gang han opptrer.

– Det gjør noe med dramaturgien, først masse humor og forskjellige type numre og så et blodig klimaks. Når publikum er med på hele opplevelsen, og du får folk til å le er de villig til å se mye mer, også av det som er mer utfordrende­, sier han og legger til:

– Når blodet renner er det fortsatt noen som må se litt bort, men det er tross alt det vi ønsker å oppnå. Skrekkblandet fryd.