Prestasjonskulturen på fylla

«Det finst ikkje nokon fridom. Det er berre reinspikka fuckings bullshit at vi ikkje treng å tilhøre nokon andre enn oss sjølv».

Skuespiller Marie Blokhus spiller 30 år gamle Laura som sier dette etter en kveld på fylla. Hun har vært i bryllup til ekskjæresten som har funnet lykken med Lauras beste venninne. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg, eller om hun skal ta sitt eget liv.

I møtet med Maks, som er preget av sitt eget utdrikkingslag, oppstår erkjennelsen. De innser at de må leve livene sine annerledes.

Fellesskapet

Det er den russiske dramatikeren Ivan Vyrypajev som har skrevet stykket om ulike folks kveld på fylla.

– De lever livene sine uten å tenke at de er en del av en helhet. Når man er full vil man gjerne bryte ut av det normale, og kjenne på fellesskapet som man deler med andre som er fulle, sier regissør Sigrid Strøm Reibo, som har oversatt stykket til norsk.

Lengselen

– Jeg kan kjenne meg veldig igjen i lengselen etter en gud eller en større sammenheng. Jeg føler det privat hele tida. I teatret som kunstart er det befriende å være del av noe større. For meg blir målet til karakterene i stykket og formålet med teater ganske likt, sier Marie Blokhus.

Hun er kjent fra en rekke oppsetninger ved Det Norske Teatret, NRK-serien «Side om side» og filmen «Jag etter vind», for å nevne noe. Hun spiller roller hele tida, men forteller at hun de siste årene har forsøkt å la være å iscenesette seg selv.

– Jeg har reflektert mye over hva suksess er. Av og til kan det være vanskelig å være i kontakt med det som er din egen vilje. Det er en fare for å oppfylle ytre krav til seg selv. Jeg har definert meg for mye ut fra jobben min, og jeg har måttet gå i meg selv og tenke over hvem jeg er uten jobben. For meg er suksess å hengi meg til de rundt meg som jeg elsker. Det er frigjørende å klare å tenke at jeg ikke må være vellykket eller at alle må like meg, sier Blokhus.

Les også portrettet med Marie Blokhus her

Ironien

I stykkets første akt loses vi gjennom scener med de ulike gruppene som er samlet til fest. De er alle såpass påseilet at det kommer fram hemmeligheter, og samtalene dreier seg inn mot spørsmål om tro og kjærlighet. At replikkene om de store spørsmålene, av typen «Gud græt i hjartet mitt», kan bikke over i det komiske, bekreftes av latter fra salen under gjennomgangen Dagsavisen får se.

– Karakterene bruker ironi til å snakke om noe som er ekte. Så kommer de gjennom samtalene nærmere og nærmere en sannhet, sier Reibo.

– Det er ganske heftig materiale, men hvis publikum er villig til å ta av seg de sosiale skjoldene vi bærer på, så kan de kanskje ta det inn, sier Blokhus.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Friheten

I andre akt brytes konstellasjonene opp, og de ulike rollene møter andre personer. Det er her de store erkjennelsene kommer fram.

– De opplever et øyeblikks klarhet i fylla. Vi er bare mennesker, vi er redde, vil være perfekte, men er redde for å leve. De skjønner at de må tørre å elske og si de banale tingene, sier Reibo.

– For min karakter utspiller det seg en indre debatt om hva frihet er. I den moderne verden snakker vi om frihet og åpenhet. Men så skjønner hun at hun finner friheten i å hengi seg til et annet menneske. Det kan gi like stor frihet som det å ikke være avhengig av noen, som tvert imot kan være et fengsel, sier Blokhus.

En ventil

Hadde karakterene i «Fulle folk» vært edru, ville de trolig ikke fått de erkjennelsene de får. Må det alkohol til, kan man undre.

– I de fleste kulturer finnes det en form for rus, ofte inkorporert i ritualer eller tradisjoner. Alkohol kan være et middel for å løfte seg over det hverdagslige, og skape et fellesskap med de man deler rusen med. Brukt klokt mener jeg det er viktig for mennesket. Det betyr ikke at man må drikke seg full hele tida, men innimellom kan det fungere som en ventil; man får lettet på trykket, glemmer selvsensuren for et øyeblikk og frigjør slik undertrykte tanker og følelser, sier Reibo.

– Er dette spesielt for det moderne mennesket?

– Det spesielle med vår tid er at det spirituelle ikke har en naturlig plass. Vi er nesten flaue over å snakke om de store tingene, det blir fort så banalt og sentimentalt, så kanskje derfor vi må drikke oss fulle for å tørre å gjøre det, spør Reibo.

– Vi lever og i en kultur som er veldig basert på at vi leter etter vår egen verdi i andre mennesker. Det er paradoksalt. Vi skal være dyktige og vakre. Å være i kontakt med den man er på godt og vondt er vanskelig, sier Blokhus.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!