Relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir har gått masse i terapi: – Helt avgjørende

– Ho ho! Jeg er her!

Bak en sølvgrå bil, foran et hus, med utsikt mot en høstet åker på ene sida og Tønsbergs stolthet Slottsfjellet på baksida, og nei, det er faktisk ikke irrelevant, nærmest spretter hun fram.

Dora Thorhallsdottir. Hun som ble født i Reykjavik, men vokste opp i Lommedalen i Bærum. Hun som var flink pike, hadde to små søstre, en medfødt optimisme og ganske ålreit selvtillit. Hun som ble lærer som ble journalist som ble stand-up-komiker som ble relasjonsterapeut. Det siste handler om å finne sitt indre barn og røre rundt i vonde ting sånn at man på sikt får det bedre. Ja, Dora Thorhallsdottir har selvsagt fått rydda opp i alle greiene sine for lenge sida.

---

DORA THORHALLSDOTTIR (50)

• Født i 1973 i Reykjavik. Familien flyttet til Norge da hun var to år. Bosatt i Tønsberg.
• Eldst av tre søstre. Alle er utdannet EQ-terapeuter.
• «EQ» står for emosjonell intelligens, og er en terapiform utviklet av moren Herdis Palsdottir.
• Gift med Jan Tore Borgersen. To barn fra tidligere forhold, Sara (18) og Elias (15). Tre bonusbarn, ett bonusbarnebarn.
• Utdannet lærer, journalist og familieterapeut.
• Begynte med standup i 2000, og drev med det på fulltid fram til 2004.
• Nominert som årets nykommer til Komiprisen i 2003.
• I 2006 startet hun EQ Institute sammen med moren.
• Har gitt ut boka «Hverdagsbobler» sammen med søsteren Björg, og selvhjelpsromanen «Bente blir BENTE».
• Turnerer i høst med showet «Overganger».
• Programleder i podkastene «Hetebølgen» og «Relasjonspodden».

---

[ Bjella: – Jeg kommer ikke fra noe skolert hjem ]

Midtveis i livet er hun også, i hvert fall fylte hun nettopp femti, og nå hun står på scenen flere kvelder i uka og snakker om nettopp det. Overgangsalderen, altså. Folk ler visst så de nærmest tisser på seg i salen, og det er ikke bare fordi inkontinens er en vanlig plage for kvinner i den alderen der. Dora Thorhallsdottir er prisbelønt for å være morsom. Nå er hun dessuten nygift.

Og så er hun tidsoptimist.

– Beklager at jeg er forsinka, det er veldig uproft. Jeg måtte bare svinge innom Hageland en tur, se på disse her, var de ikke fine?

Dora Thorhallsdottir gjør en armbevegelse mot noen lilla høstlige røsslyng-planter hun har satt fra seg på plattingen utenfor den grå eneboligen. En plen svær som en fotballbane, ja i hvert fall en liten en, fyller hele framsida. På postkassa står det fire navn. Det er mine og dine.

– Når jeg tenker meg om var du faktisk forsinka sist jeg intervjuet deg, også!

– Haha, var jeg? Unnskyld. Men jeg skal ikke begynne å plante nå, altså. Vet du at de selger brød på Hageland? Er du sulten? Å, der er Jan Tore! Jan Tore, har du sett de fine blomstene jeg har kjøpt? De holder seg selv når frosten kommer. Jan Tore! Ikke sant at jeg er evig tidsoptimist?

En høy mann har dukket opp fra nærmest intet. Det var i grunnen sånn de to møttes også, vi får vite alt om det straks.

Nå smiler han bredt og nikker bekreftende, men sier lite. Og det er ikke bare fordi snakketøyet til kona går nærmest uavbrutt. Det har vært et dramatisk år for det nygifte paret, som matcha på en datingside under koronapandemien, klina og ble kjærester første gang de møttes. Kjøpte hus og hyttetomt og levde i euforisk lykkerus. Så var det bråstopp. Jan Tore Borgersen, Dora Thorhallsdottirs livs store kjærlighet, fikk påvist en tre ganger seks centimeter stor svulst i halsen. En stund visste de ikke om det var begravelse eller bryllup de måtte planlegge.

Men de gifta seg. 8. juli i år. Det er bildebonanza på sosiale medier. Hvit brudekjole med blonder, slør, brede smil og alt er bare guddommelig vakkert og romantisk.

– Gratulerer!

– Takk. Men nå er hvetebrødsdagene over.

– Så da starter kranglinga?

– Ja, nå starter helvete. Hahaha!

Dora Thorhallsdottir ler høyt mens hun forsvinner inn på kjøkkenet for å teste Hageland-brødet, det er varmt også, roper hun der inne fra, og så må hun kysse mannen, for han skal en tur på hytta. Det er ting som må ordnes, treverk som står ute og mye greier, og ja, den ligger kun én time herfra, og er splitter ny, de overtok den for et par uker siden bare. Og Dora Thorhallsdottir, som aldri i livet noen gang kunne tenkt seg hytte, hun syntes synd på de stakkars hyttefolka, nå simpelthen elsker hun visst hele tilværelsen.

– Vi dro bare på Hellerudsletta en gang i fjor og gikk inn i en av de 32 utstillingsmodellene de har der, og bestemte oss der og da for at akkurat denne hytta vil vi ha.

Så da ble det sånn. Hun har vokst opp i en handlekraftig familie full av pågangsmot og eventyrlyst. Thorhallur Gudmundsson var bare 25 år da han tok med seg kona Herdis Palsdottir og to små jenter fra Island for å ta en ingeniørutdannelse i Bergen. Planen var å bli der i to år. Så to år til. Og så videre. Dora Thorhallsdottir mener hun nærmest er vokst opp i transitt. Siden starta både Thorhallur og kona opp egne firmaer. Da Dora som ungdom hjemme i Lommedalen i Bærum klagde over kvaliteten på den lokale idrettsavisa, mente foreldrene hennes likeså godt at i stedet for å klage var det kanskje bedre at hun skrev den selv, og kjøpte en gigantisk datamaskin i konfirmasjonsgave. Misfornøyd med noe? Meld deg inn i et politisk parti. Eller skriv et leserinnlegg. Angre på ekteskapet sitt som nygift 24-åring? Skill deg, var rådet fra terapeut-mor Herdis. Men mer om det senere, både terapien og kjærlighetslivet, for nå skal Dora Thorhallsdottir endelig få satt seg ned ved spisebordet.

– Så! Nå skal jeg bare tenne disse stearinlysene, så får jeg straks hvilepuls og er helt til stede.

– Skal vi bare begynne med kjærligheten?

– Det var en helt utrolig romantisk start på det hele.

Dødsforelska. Aldri har vel ordet passet bedre. Historien starter på Bragernes torg i Drammen, kanskje ikke den mest romantiske plassen du kan tenke deg, men det blir det snart når Dora Thorhallsdottir forteller om sitt første møte med Jan Tore Borgersen.

– Det var tirsdag klokka 15.

– Oi, du husker det såpass detaljert?

– Ja. For vi begynte å tekste på en lørdag, det var under pandemien, og skulle møtes så fort som mulig. Det hadde regna hele dagen, men plutselig kom sola, vi gikk mot hverandre, og ja, jeg vet, det høres ut som det er en film. Jeg så det på lang avstand, der er mannen min. Jeg var aldri i tvil. Vi ble sammen der og da. Kjærlighet ved første blikk.

Dora ser på meg.

– Det var den ultimate klisjeen.

– Og så fridde han?

– 1. august. Fire måneder etterpå. Jeg hadde en mistanke da, for han hadde spurt om ringstørrelsen min. Og nå kan jeg aldri tulle med Slottsfjell igjen.

– Hm?

– Det er jo et bitte lite tårn på en knaus som alle i Tønsberg er så stolte av. Jan Tore er vokst opp rett ved siden av, så å fri på toppen var hans plan for at jeg skulle se på Slottsfjellet og bli myk i blikket for all framtid.

– Hva gjør at det funker så bra mellom dere?

– Det er så enkelt som at dette er den puslespillbrikken som passer helt perfekt for meg.

Hun viser med hendene.

– Dette er bra. Punktum. Alt er så lett og har vært det fra starten av. Ta humor for eksempel, det er utrolig viktig. Han synes jeg er morsom, jeg synes han er morsom. Og vi ler av akkurat de samme tingene på nøyaktig de samme stedene.

– Ja, menn skriver på Tinder at humor er viktig. Men det hjelper jo ikke hvis man ikke har samme type humor?

– Nei. Og la oss kalle en spade for en spade. Menn som skriver det, sier egentlig: Det er viktig at du ler av vitsene mine. Unnskyld meg litt, jeg må bare si ordentlig ha det til Jan Tore en gang til.

Hun forsvinner ut i gangen, lav småprat og kyssing høres.

– Så, hvor var vi?

– Dere virker veldig lykkelige?

– Ja. Det er utrolig deilig. Vi har like verdier. Familie, tid, ærlighet. Og det har aldri vært noe spill. Vi vet hele tiden hvor vi har den andre. Vi har vært fryktelig ærlige. Ikke noe late som. Og det å kunne være hele seg, det er første gang jeg opplever.

– Ja, du har sagt at du har kava litt i kjærlighetsforhold tidligere?

– Ja, jeg har knota mye.

[ Husker du din første kjærlighet? Møt de som aldri slo opp. ]

Hun giftet seg som 24-åring, og ble skilt 10 måneder senere.

– Det første bryllup jeg var i var mitt eget. Et svært bryllup med 120 gjester. Gjestene fikk takkekort samtidig som de fikk vite at det var slutt.

– Syns du det var flaut?

– Veldig flaut. Og jeg hadde litt skyldfølelse. Alle som hadde kjøpt gaver for eksempel. Jeg tenkte at nå må jeg bare dra. Så da stakk jeg til England og tok den masteren i journalistikk og kommunikasjon. Men jeg er glad jeg tok det valget. Det krever mot å gå ut av noe, også.

– Hva er annerledes nå?

– Vi er ikke redde for å gå inn i de vanskelige tingene. Ting vokser og gror når det ikke blir snakket om. Og så er vi utrolig snille med hverandre. Vi har jo gått gjennom mye sammen. Det har vært tøft.

De hadde vært sammen i 16 måneder da krisa kom. Ikke en vanlig samlivskrise. Jan Tore får beskjed om at han har fått kreft i halsen. Det var 22. juli i fjor, dagen da hele Norge allerede er sløret i sorg og mørke. En stor svulst i spiserøret. Ikke rart han ikke lenger klarte å drikke et glass vann uten store smerter. I to lange uker måtte de vente. Blir det operasjon eller blir det ikke. Blir det liv eller blir det død?

Jan Tore hadde overlevd kreft en gang tidligere, i 2015.

– Han sier at jeg aldri hadde falt for han sånn han var før. Han var opptatt av materielle ting, fasade, flotte klokker og dyr bil. Han har hatt en enorm selvutvikling, sånn som livskriser ofte fører til. Og jeg har gått masse i terapi.

– Har det hjulpet å være utdannet EQ-terapeut?

– Ja. Jeg kan ikke hjelpe folk lenger enn dit jeg er kommet selv. Så det er helt avgjørende at jeg har fått rydda opp i mine ting. Jeg har trengt det for å være troverdig i det jeg driver med. Det har gjort mye med meg å gå inn i materien. Derfor har vi ikke så mange gamle sår som blir trigget.

– Så det vi trenger er egentlig terapi? Alle sammen?

– He he. Det er kanskje ikke sånn at alle trenger terapi. Men uansett må det være en god terapeut. Mange sier «jeg dro i terapi, og det hjalp ikke».

– Ja …

– Og da tenker jeg at det kanskje ikke var riktig terapi for deg. For det er viktig å kjenne seg selv. Hva er det som trigger meg i relasjon med andre? For når det skjer blir du fem år gammel med en gang. Og da tar du gjerne i bruk et verneskjold, en væremåte, den du brukte for å bli hørt og sett som barn.

– Men hva skal man gjøre da, når man blir trigget og bare fyrer av gårde på partneren sin?

– Du må sette ord på det som skjer inni deg. Du blir sårbar, ja, men sterk, for da er du tydelig på hva som foregår. Da blir det lettere for partneren din å møte deg. Hvis du tror at det ikke holder å bare være deg, men du må beskytte deg med en væremåte, så forblir du gjerne der i alle relasjoner når du blir utrygg og usikker. For alle har vi en beskyttelse, hvis vi opplevde at det ikke var helt plass til å være oss selv som barn. Så det gjelder de fleste av oss.

– Ja?

– Ja. Og det er ikke fordi vi alle har hatt elendige foreldre. Men de tidligere generasjonene er jo helt emosjonelt tilbakestående og analfabeter. Nesten på minusnivå. Hvordan regulerer jeg følelsene mine? Hvordan sier jeg fra om ting som er vanskelig? Det er det som er avgjørende for om du får et bra liv, i relasjon til deg selv og andre.

[ Hele Norges kjærlighetsnestor kaller tidenes romanse mellom Leonard Cohen og norske Marianne for et livsødeleggende hekt. ]

– Hvorfor er ikke interessen for relasjonskompetanse større?

– Det er det som er så rart. For måten du blir møtt på som barn av dine foreldre, vil bety alt for kvaliteten på livet ditt. Hva du synes om deg selv, alle valg du tar, vil du ta i samsvar med hva du tror du fortjener. Og har du lav selvfølelse, som veldig mange har, tar du mange destruktive valg. Du tillater at folk behandler deg dårlig.

– Og det må ikke ha vært store traumer som mobbing eller omsorgssvikt i barndommen?

– Nei. Hvis mamma var deprimert og ulykkelig og hadde nok med seg selv, så følte du deg lite viktig i hennes øyne. Og sånn du blir møtt som barn, møter du deg selv som voksen. Med mindre du går inn og jobber med det.

Dora var storesøster. Flink pike. Ei gladjente.

– For hva gjør ei lita jenta når mor er ulykkelig? Hun iler til for å hjelpe. Mamma skulle i hvert fall ikke få problemer med meg på toppen.

Moren Herdis Palsdottir var ambassadørdatter, vokst opp med fraværende voksne og stadige flyttinger. I 30-årene, med tre små døtre, begynte hun å kjenne på en dyp ensomhetsfølelse, skriver hun om seg selv på hjemmesiden til EQ-instituttet. Hjemme i Lommedalen i Bærum var huset plettfritt, sånn som det hadde vært i hennes egen oppvekst. Men inni seg var hun ensom og ulykkelig.

– Mamma kom fra et veldig møblert hjem. Bestefaren hennes var president i 18 år. Faren var ambassadør. Hun hadde det veldig i seg, at alt måtte se ordentlig ut. Hvordan vi jentene hadde det kom under det at alt skulle være på stell.

– Jeg har lest at hun tok dere alle tre søstrene i terapi etter at hun utdannet seg til familieterapeut?

– Ja. Hun sa «jeg vet at jeg har gjort masse feil. Jeg har lært dere ting som ikke stemmer. Men nå vet jeg bedre».

– Hvordan reagerte dere?

– Svava var 15 år og sa at det kan du bare drite i, det der har jeg ingen interesse av. Jeg husker det var en krangel der mamma var veldig anerkjennende, og Svava skrek «Kan du ikke bare krangle som vanlige foreldre?». Men nå er hun jo blitt EQ-terapeut, hun også. Hahaha!

Foruten mor Herdis, som utviklet hele terapiformen, har altså alle de tre søstrene Thorhallsdottir etter hvert utdannet seg til EQ-terapeuter. Storesøster Dora, den ett år yngre Bjørg og fem år yngre Svava.

– Hvordan er egentlig en familiemiddag hjemme hos dere?

– Det er i hvert fall ikke sånn at ting er gjemt ned i skuffer og skap. Det er en høy grad av ærlighet. Alt har kommet fram. Alt er snakka om. Det er veldig deilig.

– I familien går man jo fort gå tilbake til den rollen du hadde som barn. Vi har nok også litt rester av det. Så en uke er maks hvis vi skal på hyttetur sammen. Det kan bli intenst. Og jeg kan for eksempel fremdeles ende opp med å ta rollen som fredsmegler mellom Bjørg og Svava, som fort blir uenige etter fire dager sammen.

– Skilte familien din seg ut i Lommedalen?

– Nei. Vi var en ganske vanlig familie. Pappa var FAU-leder. Vi jentene spilte håndball og sto slalåm. Og vi hadde støttende foreldre med veldig stor tro på oss jentene.

– Så du har fått god selvtillit?

– Ja. Det var bare å prøve seg fram. Og jeg har veldig lite frykt. Det tror jeg kommer av at jeg så verden som 12-åring.

– Vi var to år i Malaysia da pappa jobba som ingeniør for Veritas. Vi jentene gikk på en skole langt inn i jungelen, med aper som tok søpla vår, og i naturfagstimen var vi ute og fanga skorpioner.

Da oppholdet var ferdig, brukte familien to måneder på å dra hjem.

– Da jeg kom tilbake til Lommedalen som tolvåring, følte jeg at hadde sett og opplevd verden. Jeg hadde fått en slags innsikt i at verden er et godt sted. Folk vil deg vel. Bare gled dere, liksom.

– Og det tror jeg gjør at jeg har veldig lite frykt. Jeg finnes ikke krisemaksimerende.

Vi bryter opp fra spisestua for å ta bilder. Dora forteller entusiastisk om en nyinnkjøpt hengekøye, som hun godt kunne tenke seg å bli fotografert i. Viser meg kjellerstua, av den klassiske typen, med bordtennisbord, bar og fotballtrøyer som pynt på furuveggene.

– Her er det ingen som har fotografert meg, altså.

I stedet klyver vi opp på knausen bak huset for å ta bilder med Slottsfjellet som bakgrunn. Dora benytter sjansen til å skryte av mannen, det er han som har gjort alt hagearbeidet, og det har vært veldig mye jobb faktisk, selv om det kanskje ikke ser sånn ut. Hun plukker et eple fra et tre og smiler scenevant mot kamera.

– Ulla sa jo forresten at jeg skulle møte mannen i mitt liv. Og at han hadde noe greier i halsen, og det var veldig alvorlig. «Det må du ta på alvor», sa hun.

– Ulla?

– Ja, hun er en dansk spådame jeg ringer hvert tredje år. Hun vil ikke snakke med deg oftere enn det. Men da forteller hun deg hva som skal skje de neste tre årene.

– Dette høres helt vilt ut?

– Ja. Men jeg står helt inne for det, altså. Jeg har hatt så utrygge jobber, jeg har drevet med stand up, skrevet bok, aldri hatt en sjef, aldri hatt en vanlig jobb. Så det har vært så deilig å høre at Ulla har sagt at ting kommer til å gå bra. Og da gjør det ingenting for meg om hun sitter og finner det på.

Dora Thorhallsdottir ser overbevisende på meg.

– Men hun har hatt rett i så mange ting.

– Jøss. Men du, helt til slutt. Hvis man har lav selvfølelse da, som mange av oss sliter med. Hva skal man gjøre?

– Du må gjøre en aktiv innsats og gå inn å jobbe med det.

– Ingen quick fix?

– Nei, det tar lang tid! Jesper Juul, som var min lærer, sa det tar sju år å endre måten å tenke på.

– Oi.

– Jeg aner ikke om han tok det fra hodet sitt, eller veldig mye forskning. Men det tar tid. Du trenger å trene deg opp til å ta mer plass i ditt eget liv. Være mer ærlig. Lære deg å si fra.

Dora Thorhallsdottir setter øynene i meg.

– Før var jeg superflink pike, og torde ikke si fra om noe. Det er en skummel måte å være i verden. Det hjelper forresten også å bli litt eldre.

– Å ja?

– Nå bare sier jeg ting som det er. At det der kan du bare drite i. Det er så deilig. Og det gjør meg ingenting!

Fem favoritter

• Mat: Indisk, thai og sushi
• Sted: Island- ingen andre steder mister man pusten av naturen, som der.
• Film: Frihetens regn, kommer ikke på andre filmer som har gjort mer inntrykk.
• Bok: Bente blir BENTE, benytter anledningen til å reklamere for egen roman. Den er fantastisk!
• Musikk: Har veldig dårlig smak, lite kred-musikk, mye guilty pleasure. Elsker f. eks mange gamle sanger med Carola og en del boyband-sanger, hehe.