Fredelig kriger

Desemberkulda biter lett i kinnene der vi står utenfor Forsvarets ledelsesbygg i Myntgata, like ved inngangen til Akershus festning. Vi har en avtale med forsvarssjefen kl. 13.00 sharp. Det vil si, som hans rådgiver skrev det i en e-post: «Med forbehold om at det dukker opp aktiviteter han må prioritere».

Hm, hva slags uventede «aktiviteter» kan plutselig dukke opp i en forsvarssjefs kalender nå på tampen av dette urolige og spente året 2022? Et angrep mot en norsk oljeinstallasjon i Nordsjøen? Urovekkende styrkeoppbygging på den andre siden av russegrensen i nord?

Eller: Kanskje forsvarssjefen bare venter spent på om han får time hos sin favoritt-fotterapeut?

En mild ro

Det er derfor med en viss lettelse at vi ser forsvarssjef og general Eirik Kristoffersen komme mot oss inne på sitt kontor. Ingen urovekkende «aktiviteter» har dukket opp i dag.

Han strekker høflig fram hånden til hilsen. Så slår vi oss ned i en liten sittegruppe der både Norges og Natos flagg står høytidelig oppstilt i bakgrunnen. Fra et bilde på veggen holder kong Harald et våkent øye med oss, og bare han har høyere militær rang i landet enn denne 53 år gamle, beskjedne mannen fra Bjerkvik i Nordland.

På omslagsbildet til Eirik Kristoffersens bok «Jegerånden» fra 2020 framstår han imidlertid som en slags Tom Cruise-aktig actionhelt. Han har jo tilbrakt 15 år i elitestyrkene i Forsvarets Spesialkommando (FSK), og fått Krigskorset med sverd for skarpe oppdrag i Afghanistan. (På omslagsbildet kan han av utseende også minne svakt om Daniel Craig i rollen som James Bond).

Kristoffersen er i dag stramt og korrekt kledd i generaluniform, men utstråler likevel en slags mild ro. Det er ikke noe autoritært ved ham som kunne fått oss som har sett litt for mye «Kompani Lauritzen» til å stå i giv akt. Selv om det altså er Eirik Kristoffersen som fører den øverste kommandoen over Norges samlede militære styrker, og som er regjeringens viktigste militære rådgiver. Han leder dessuten en sammensatt og stor organisasjon, er ansvarlig for innkjøp av alt materiell, og holder kontakt med de allierte forsvarssjefene i Nato.

[ – Vi har ikke annet valg enn å si dem opp. Arbeidsplassen deres blir rett og slett forbudt neste år ]

---

Eirik Johan Kristoffersen (53)

• Født 3. april 1969 i Bjerkvik ved Narvik. Oppvokst samme sted med foreldre og en yngre bror.
• I dag bosatt på Jeløya ved Moss med ektefellen og i tjenesteboligen på Akershus festning. Fire barn i alderen 16–27 år fra to tidligere ekteskap.
• Startet i 1988 sin karriere i Forsvaret ved Ingeniørvåpenets befalsskole. Etter utdannelsen tjenestegjorde han ved Ingeniørbataljonen i Brigade Nord.
• I 2000 begynte han i Forsvarets spesialkommando (FSK) og tilbrakte i alt 15 år der.
• Han har tjenestegjort i Afghanistan i flere perioder, første gang i 2002 i «Operasjon Anaconda». I perioden 2010–2014 var han sjef for FSK.
• I 2017 ble han sjef for Heimevernet og i august 2019 ble sjef for Hæren.
• 12. mai 2020 ble han forfremmet til general og samtidig utnevnt til forsvarssjef.
• Har det siste året ledet norsk forsvar og beredskap gjennom Ukraina-krigen og den sikkerhetspolitiske spente situasjonen i Europa.

---

[ Fra gangster til muslimsk munk ]

Det turbulente året

Men om det ikke dukket opp noen spektakulære aktiviteter i dag, har det har vært nok å ta tak i etter at Eirik Kristoffersen i august 2020 overtok som forsvarssjef og flyttet inn i tjenesteboligen på Akershus festning. Det meste har skjedd i dette turbulente krigsåret vi snart har bak oss: 2022. Det har vært mye krigsretorikk og Norge har rustet opp.

– Dette har vært … historisk, sier Kristoffersen.

– Jeg overtok midt i pandemien. Så kom tilbaketrekningen fra Afghanistan og så krigen i Ukraina i februar i år. Det ble svensk og finsk Nato-medlemskap, på ny snakker man om atomvåpen, og det er store endringer i det norske Forsvaret. Jeg tenker jo at store ting har skjedd, sier forsvarssjefen, med behersket nordnorsk understatement.

Kanskje hadde hans bestemor i hjembygda Bjerkvik et godt poeng: Hun så for seg at han kom til å bli en fredelig bibliotekar når han ble stor. Hun kom selv fra en bokhandel-familie i Narvik, og forsynte barnebarnet med bøker, for lille Eirik var nemlig utrolig glad i å lese. Den dag i dag driver forsvarssjefen sin egen bokklubb der inne på Akershus festning, med forfattere og litteraturinteresserte som gjester.

– Ja, bestemor så for seg at jeg en dag kom til å bli bibliotekar, smiler Kristoffersen.

– Jeg var flink i norsk på skolen, og en lærer på videregående mente jeg burde satse på å bli forfatter. Jeg fikk altså råd om å bli både bibliotekar og forfatter! Selv syns jeg sivilingeniør så mest interessant ut. Men så ble det ingen av delene. Det ble Forsvaret, slår generalen fast, men legger til:

– Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle ha en karriere i forsvaret. Jeg skulle ta befalsskolen for å få litt mer ut av førstegangstjenesten, så skulle jeg slutte og bli sivilingeniør. I 1990 begynte jeg også på NTH (i dag NTNU) i Trondheim. Men så savnet jeg Forsvaret! Jeg savnet utfordringene, jeg savnet miljøet. Så jeg gikk tilbake igjen, også fordi jeg ønsket å ta en tur til Libanon.

[ Hilde Hagerup: Loddene i livet ]

Ung mann i Libanon

Kristoffersen er født i 1969 og tilhører en av de siste Libanon-generasjonene av unge menn som tjenestegjorde i FN-styrkene der. Kristoffersen dro til Libanon i 1991, som eventyrlysten 22-åring.

– Det var en spennende og meningsfylt FN-operasjon, sier han om sitt første utenlandsoppdrag som soldat.

Etter det tok han Krigsskolen, og i 2000 var han ferdig med den tøffe opptaksprøven for å bli spesialjeger i FSK. Han anslår selv at han tilbrakte til sammen to og et halvt år på oppdrag i Afghanistan – over en periode på 20 år. Der opplevde han å miste en medsoldat i kamp.

Han har ikke villet svare på om han selv tok liv i denne perioden, men han har bekreftet at han flere ganger var i livsfare. Han fikk Krigskorset etter et oppdrag i Afghanistan, men i høst har det oppstått debatt om Kristoffersen og hans team tok feil mann.

Selv har han bedyret at de pågrep den personen som etterretningen de fikk tilsa at de skulle pågripe, og at verken han eller Forsvaret har holdt noe hemmelig om operasjonen.

– Du ville fått et mer fredelig liv som bibliotekar? Du kunne vandret rolig mellom bokreoler i stedet for å krige i Afghanistan?

– Jeg hadde ikke hatt noe imot det. Jeg syns fortsatt det er veldig spennende å lese bøker. Den siste jeg leste var av Trine Hamran, som har skrevet bok om flyulykka på Grytøya i 1972. Der omkom mange, inkludert faren til en god venn av meg, forteller Kristoffersen.

[ Berrum på rømmen ]

Lydighet vs. lojalitet

Hovedårsaken til at det militære Twin Otter-flyet styrtet utenfor Harstad og at 17 mennesker omkom, var at piloten var påvirket av alkohol. Han var offiser og alle «visste», men ingen sa fra.

– Hamrans bok handler om en ukultur i Forsvaret som jeg mener er relevant å diskutere også i dag. Alle visste at det var utfordringer med den ene piloten, alle visste at han hadde et alkoholproblem, men ingen sa det. Selv om dette skjedde for 50 år siden, så er det relevant å tenke større om dette. Hvis alle i en organisasjon vet, men ikke tør å si fra, så kan det gå ordentlig galt, mener forsvarssjefen.

– Du har sagt i din bok om ledelse at du vil ikke ha lydige folk, men lojale folk som tør å si fra noe er galt?

– For meg er det den største forskjellen på lydighet og lojalitet: Når du er lydig, da gjør du som du får beskjed om. Er du lojal, skjønner du hva man prøver å oppnå, og kan opptre som en djevelens advokat: «Kanskje den løsningen vi har valgt ikke er den beste?» Da får vi også bedre resultater. Dette lærte vi veldig tydelig i spesialstyrkene også, sier Kristoffersen.

[ Sint som ei fele ]

Må rydde opp

Det siste året har mange «lojale folk» sagt fra til Kristoffersen at noe er galt i Forsvaret. Et helt nummer av Forsvarets Forum (FF) i år er viet alle varslersakene om mobbing og seksuell trakassering, med tittelen: «Til forsvarssjefen». «Disse varslene og dommene er toppen av isfjellet. Nå må du rydde opp», er hilsenen til Kristoffersen.

– Bare det at varslerne har stått fram sagt ifra, selv om mange sakene ligger mange år tilbake i tid, det er positivt. Det er slik jeg mener det skal være. Det som har vært frustrerende, er at jeg ikke får tatt opp de sakene der det etter min mening har blitt en for mild reaksjon, men der det ikke er gitt ny informasjon. Men da må vi sette en strek, og si at dette kan ikke skje igjen, sier Kristoffersen.

– Reaksjoner skal være godt dokumentert og vi må forbedre hele varslingssystemet slik at folk får tillit til at det fungerer. Og så må vi jobbe enda mer forebyggende. For vi skal ha bukt med mobbing og seksuell trakassering. Det skal bort fra Forsvarets rekker! Mobbing og seksuell trakassering bryter ned samholdet og forsvarsviljen. De som driver med dette, ødelegger Forsvaret.

[ Prinsen få kan målbinde ]

Forsvarsbygda

Hadde forsvarssjefen blitt bibliotekar i stedet, hadde han sluppet å bli stilt til ansvar for trakassering i Forsvaret. Han hadde også sluppet å lede det norske forsvaret i en tid der nabolandet vårt har gått til angrepskrig mot et annet europeisk land. På en annen side: Kunne det egentlig blitt noe annet enn Forsvaret på Eirik Kristoffersen?

Oppvokst i den lille bygda Bjerkvik utenfor den strategisk viktige malmbyen Narvik, der Nato-øvelsene pågikk rett utenfor hageporten, og der krigsminnesmerkene etter 2. verdenskrig ligger tett i fjellene rundt. Kristoffersen er vokst opp med historier om det store slaget om Narvik våren 1940, og ikke minst: Historien om hans bestefar Johan Skog, da ni britiske krigsskip stevnet inn Ofotfjorden 13. mai 1940.

Oppdraget var å bombe Bjerkvik der de trodde tyske soldater hadde forskanset seg. Skipene bombarderte Bjerkvik fra sjøen, alle i bygda var i livsfare, og bestefaren fikk familien i sikkerhet i kjelleren. Da sa kona hans, Aurora: «Du må ro ut og få dem til å stoppe».

[ Mona Levin: Hun overlever alt ]

– Fortvilelse og mot

Sammen med en ung nabogutt rodde bestefaren ut foran krigsskipene. Med seg hadde han sin lille sønn Otto, ennå ikke fylt ett år. Han holdt babyen opp mot krigsskipene for å vise dem det bare var sivile igjen i Bjerkvik.

– Det var et forsøk på å gjøre en forskjell, utløst av både fortvilelse og mot, sier Kristoffersen.

– Det var også ei sterk gudstro der. De sto der og så at Bjerkvik ble bombet. Så sa kona hans, Aurora: «Du må gjøre noe. Ikke vær redd, Gud er med dere». Det var en sterk religiøs overbevisning om at de var beskyttet. De stolte på at dette var riktig å gjøre, mener han.

[ Sophie Elise; Feil uansett ]

Krigens vesen

Ingen vet sikkert om det var derfor bombingen av Bjerkvik til slutt stoppet. Men da de var ferdige, hadde 18 mennesker i Bjerkvik mistet livet. Kristoffersens familie overlevde, også lille Otto som er Kristoffersens onkel, mens 140 bygninger ble smadret. Dette var de alliertes første landgangsoperasjon under annen verdenskrig, og slaget om Narvik var det første Hitler tapte. Det er en selvfølge for Kristoffersen å se filmen «Kampen om Narvik», som har premiere på kino denne julen.

– Hva sier dette om krigens vesen, når mennesker blir massakrert av sine egne styrker?

– Krig er helt forferdelig, sier generalen.

– Krigens natur er uforandret opp gjennom historien: Det er brutal bruk av militær makt for å oppnå et politisk mål. Og det er ødeleggende. Soldater blir drept på begge sider, men det er alltid sivilbefolkningen som lider mest. Det ser vi i Ukraina i dag, sier han.

– Den krigen Russland har startet er enormt kostbar, både når det gjelder materiell, bygninger og infrastruktur, og det er store tap både på ukrainsk og russisk side. Men midt i det er sivilbefolkningen som lider aller mest.

[ Vestre: – Bring it on, som ungdommene sier ]

Soldaten Spiegel

Likevel opplevde ikke Kristoffersen at det var bitterhet i Bjerkvik etter det dødelige angrepet.

– Bestefar døde da jeg var seks år, og jeg husker noen samtaler med ham. Det som slo meg, både ut fra det han sa og det jeg fikk gjenfortalt, var at han aldri snakket ned andre mennesker. Han demoniserte aldri de tyske eller engelske soldatene. Folk var folk, forteller Kristoffersen.

– Han hadde historier om tyske okkupasjonssoldater som oppførte seg godt, selv om han ikke var enig i at de var der, og han hadde historier om allierte soldater som ikke oppførte seg så godt, selv om han støttet frigjøringen. Han var balansert, mener barnebarnet om bestefar Johan Skog, som han selv er oppkalt etter.

Han forteller at en tysk soldat bodde på gården til bestefaren gjennom hele krigen.

– Soldaten tok bestefar med for at han skulle få høre på nyhetene fra London. Det gjorde han for at bestefar ikke skulle tro på propagandaen fra den tyske krigsmakten. Ja, det var risikabelt for ham, særlig fordi de måtte lure seg unna kollegaen hans som var nazist. Soldaten het Spiegel til etternavn, og han sendt hvert år julegaver til familien, pakket inn i avisen Der Spiegel, slik at de skulle huske navnet hans! Bestefar og han møttes ikke igjen, men jeg har onkler som har møtt ham. Han har også vært på grava til bestefar i Bjerkvik, sier Kristoffersen, som legger til:

– Det er slike historier som viser hvor sammensatt en krig er.

[ Hege Ulstein om Tajik-dekning: En presseskandale ]

Vrak i sjøen

Når Eirik Kristoffersen selv var barn på 70- og 80-tallet og var ute på Ofotfjorden og fisket sammen med broren, kunne de fortsatt se vrak etter tyske krigsskip og kampen om Narvik.

– Den tyske jageren «Georg Thiele» stakk jo opp fra Rombaksfjorden. Vi visste at vraket av jageren «Hermann Künne» lå i vika bakom Bjerkvik, du kunne se det når det var klart vært og klart vann. Vi så bunkerne, vi så tydelig sporene etter krigen, selv om det var lenge siden, sier Kristoffersen.

Faren hans, som jobbet i Forsvaret i ammunisjonstjenesten, drev med såkalt eksplosjonsrydding. Han pleide å ta med seg de to guttene sine på fjellet når han var ute og lette etter blindgjengere og udetonert sprengstoff fra krigens dager.

– Ikke så veldig barnevennlig aktivitet, kanskje?

Kristoffersen går straks i forsvar for faren, som gikk bort i 2016.

– Når jeg og broren min var med pappa på tur, så var det aldri farlig! Han kunne få beskjed om at en jeger eller bærplukker hadde funnet en blindgjenger, og så gikk han dit for å sprenge den for å gjøre fjellet tryggere. Han tok det som en fjelltur med sønnene sine. Ja, det var forsvarlig! Det var han som gjorde jobben, vi sto jo med god avstand og så på, så det var trygt.

[ Alle trodde Marianne Marthinsen skulle bli minister ]

Nærhet til Sverige

Moren hans lever fortsatt og er «veldig sprek», ifølge sønnen. Nå har hun fylt 75 år og er pensjonist, men i sin tid var hun sivilt ansatt i Forsvaret, og det var der hun møtte mannen sin. I boka «Jegerånden» beskriver han en barndom med «frihet under ansvar»: Han og broren streifet rundt i fjellene rundt Bjerkvik på fiske og jakt, med beskjed om å passe på hverandre og komme hjem til avtalt tid.

Som mange andre i Narvik-området vokste han opp med et nært forhold til Sverige. Kiruna var bare et par-tre timers togtur unna, og han så Stockholm lenge før han så Oslo. De dro mest til Kiruna, men noen ganger tok familien tog helt til tanten i Jönköping. Om sommeren dro familien ned til badebyene ved Bottenviken med campingvogn. I dag har Kristoffersen en ferieleilighet i Albania, men når han skal velge sitt favorittsted i verden, sier han Bjerkvik.

I boka si forteller han om menneskene rundt ham i oppveksten. Som den eldre nabogutten i Bjerkvik som beskyttet ham når andre elever en gang ville «ta» ham etter skolen, med de enkle ordene: «Dere rører ikke Eirik». Den beskyttelsen varte hele skoletiden.

Senere spilte de fotball sammen, og Kristoffersen fikk med seg noen leveregler fra ham, som: «Det sitter i hodet, Eirik, du må gi alt, du vinner hvis du ikke trekker deg». Da han selv var på oppdrag i Libanon tidlig på 90-tallet, fikk han den triste beskjeden om at nabogutten fra barndommen var død av kreft.

[ Dagsavisen mener: Gode nyheter for alle som ønsker seg et seriøst arbeidsliv ]

Forsvar og familie

Eirik Kristoffersen ble far for første gang allerede som 26-åring, i 1995. Hans eldste datter er i dag 27 år og i full jobb som advokat. Den eldste sønnen er 24 og bor hos ham akkurat nå, mens de to yngste barna på 16 og 18 bor sammen med sin mor på Elverum.

Kristoffersen har disse barna med to ulike mødre, mens han selv er gift for tredje gang med Linn Therece, også hun ansatt i Forsvaret. De deler hus på Jeløya utenfor Moss, men i uka har han boplikt på Akershus festning. «Hun sa ja! Takk Linn Therece Johansen Kristoffersen – gleder meg til fortsettelsen», jublet han under bryllupsbildet på sin Facebook-profil 1. august 2021.

Han har også en dedikasjon til henne i boken sin: «Linn Therece, du gjør livet mitt komplett – det ble oss». Der skriver han også om sine barn: « Fantastiske, selvstendige og tålmodige barn som har vokst opp med en far som har vært altfor lite til stede».

Men når Dagsavisen spør om det var hans mange fravær fra hjemmet som var grunnen til at hans to første ekteskap tok slutt, blir han avmålt.

– Nei, det er ikke jobben som er skyld i det. Det er helt andre grunner til at vi ble skilt enn jobben, sier han kort, men legger til at det er fullt mulig å kombinere en karriere i Forsvaret med et familieliv. Men det er stolthet i stemmen når han forteller at hans yngste datter skal inn i førstegangstjenesten neste år.

[ Nye Takter: Synne Vo synger en av årets fineste nye julesanger ]

---

Fem favoritter:

• Musikk: Jeg liker mye forskjellig, men særlig Sondre Justad, Kari Bremnes og Madrugada.
• Film: «Apokalypse nå» (1979). Det er den filmen jeg har sett flest ganger. Den viser de mørke sidene av en krig på en god måte. Og ondskapen.
• Bok: Jeg leser mye, og den siste som gjorde inntrykk er Trine Hamrans bok om Grytøya-tragedien (2022). Den forteller hva som kan skje når folk ikke tør å snakke i Forsvaret.
• Mat: Den grilla tørrfisken de har på kaia i Bodø er veldig god. Fisk er min favorittmat. Kveite. Breiflabb.
• Sted: Jeg har en ferieleilighet i Albania, men jeg sier selvsagt Bjerkvik!

---

– Ukraina står veldig alene

Mens han selv gikk inn i førstegangstjenesten i glasnost-tiden i 1988, når det nærmet seg vårløsning etter mange tiår med kald krig, går datteren hans inn i Forsvaret med visshet om at det pågår en blodig krig midt i Europa, der ett av Norges naboland er den aggressive parten.

– Er det større risiko for at norske soldater kommer i kamp i dag, enn for 10 år siden?

– Det paradoksale nå er at den potensielle militære trusselen mot Norge fra Russland faktisk er blitt svekket, sier Kristoffersen.

– Det er fordi Russland har brukt store deler av sin landstyrker i Ukraina, for Russland har ingen interesse av denne krigen skal flyttes til et annet sted enn Ukraina. Putin vet veldig godt at Nato er mye sterkere enn Russland, og at Nato ikke utgjør noen trussel. Det triste med det er at Putin også vet at atomvåpenavskrekking virker, sier han.

– Det gjør at Ukraina står veldig alene. For våre soldater på grensen til Russland er sjansen for et militært angrep mot Norge de nærmeste årene blitt mindre.

– Men har det vært dager dette året hvor du likevel har vært bekymret for Norges sikkerhet?

– Jeg har ikke vært bekymret for Norges sikkerhet. Vi er medlemmer av verdens sterkeste militærallianse. Men jeg har vært veldig bekymret for Ukraina, sier Kristoffersen, som allerede i oktober i fjor følte seg ganske sikker på at Ukraina kom til å bli invadert av Russland.

– Jeg tok juleferie i fjor med en følelse av at det kom til å skje i slutten av januar. Men så kom ikke invasjonen før 24. februar. Så jeg ble ikke overrasket over at det kom et angrep, men jeg ble overrasket over at de gikk så langt som til Kyiv. Det var å gape over for mye. Putins mål var å bytte ledelsen i Kyiv, det var å ta store deler av Øst-Ukraina, det var å hindre mer Nato-utvidelse, og det var å skape uenighet internt i Vesten. Men så har det motsatte skjedd, mener Kristoffersen.

– Zelenskyj og hans folk er sterkere enn noensinne, det ukrainske folket står samlet, Nato blir utvidet med to nye land, Sverige og Finland, og samholdet i Vesten er sterkt. Jeg mener Putin har begått store strategiske feilgrep dette året. Men han har lagt så mye prestisje i dette, så hvordan han skal komme ut av dette er, er vanskelig å se nå.

[ «Kampen om Narvik»: Nær, eksplosiv og nødvendig ]

Hva vil skje i 2023?

Det virker som om forsvarssjefen ikke vet hva han skal tro om det nye året vi skal inn i, 2023. Selv ikke en forsvarssjef med tilgang til all verdens etterretning kan sikkert spå hva Vladimir Putin vil gjøre, hvor lenge krigen i Ukraina vil vare, og om den eventuelt sprer seg til Nato-land.

Men det Eirik Kristoffersen helt sikkert vet, er at i januar har han billett til en konsert i operaen i Bjørvika med sine musikalske favoritter, søsknene Kari, Ola og Lars Bremnes. I høst har han vært på konsert med Sondre Justad og Madrugada. Det er i det hele tatt et sterkt nordnorsk preg på Kristoffersens musikalske smak.

– Robert Burås fra Madrugada, som nå dessverre har gått bort, er jo dessuten fra Bjerkvik! Jeg var vikarlærer i Bjerkvik en stund etter at jeg var ferdig med NTH. Da hadde jeg Robert Burås i norsk og tysk, sier Kristoffersen, som så vidt har vært innom populærkulturen selv. Det var når han dukket opp som gjest i en episode av «Kompani Lauritzen» på TV2.

– Men for oss som bare kjenner Forsvaret fra «Kompani Lauritzen»: Er det slik det er å være i Forsvaret?

– Det jeg kjenner igjen, er det første møtet med Forsvaret. Du kommer i sivil og skal bo på rom med andre, det stilles krav, det er en disiplin ikke alle er vant til. Det er gjenkjennbart. Jeg husker ennå når jeg første gang gikk inn i vakta på Hvalsmoen leir på Hønefoss i 1988. Men ellers er det lite her som minner om «Kompani Lauritzen!»