Pionerer på høye hæler: Great Garlic Girls fyller 40 år

Pinetrange kjoler. Høyt hår. Enda høyere hæler. Great Garlic Girls har gått fra å være undergrunnsikoner til å bli superstjerner. De vet hva det vil si å bli både forfulgt og bejublet, og denne helgen kliner de til med et forrykende jubileumsshow på Latter under Oslo Pride.

– Jeg gruet meg faktisk litt mer til 10-årsjubileet. 10 år føltes som veldig lang tid. Da vi startet hadde vi bare tenkt at vi skulle holde på i ett par-tre år. Og at vi kun skulle jobbe i Oslo. Men, så kom Grand Prix og det ble hele Norge og så utlandet. Det eneste kontinentet vi ikke har spilt på er Australia. Så ja, det har vært et eventyr, sier Terje Schrøder.

Great Garlic Girls ble etablert i 1981. Opp gjennom årene har gruppen hatt en rekke forskjellige medlemmer og når de nå feirer 40 år, står Terje Schrøder flankert av Dean Erik Andersen og Ronny Wilhelm på scenen.

Forfulgt og forgudet

Storslått. Fyrverkeri. Gnistrende paljetter og fengende poplåter. Humor, frekkhet og spektakulær dans. Alt dette er typisk Great Garlic Girls. Men, gruppas misjon har også en dypere klangbunn. Gjennom 40 år har de har banet vei for homofiles rettigheter, vunnet FNs Hederspris og ikke minst – gjort en internasjonal karriere ingen andre norske showartister kan måle seg med.

– Det har skjedd saker og ting, men så lenge helsa er grei så får det være ok, sier Terje Schrøder tørt. Og minnes den gangen de ble jaget vilt rundt på Færøyene og truet med bank.

– Det er sånne opplevelser som gir deg arr på sjela noen år, men så gror det, sier Schrøder og i dag kan han minnes episoden med humor.

[ Pride-flagg ble revet ned ]

– Bookingagenten hadde annonsert at vi var norske, smukke damer, så skuffelsen var stor for de lokale gutta som hadde gledet seg. Så de kjeppjagde oss øya rundt, en øy som ser ut som Trollstigen. Det var som en James Bond-film, bare musikken som mangla. Vi ville anmelde dem til politiet, men politimesteren lå dritings og sov på trappa. For et opplegg, ler han. Nå er episoden gått inn i den brokete minneboka.

– Når det dukker opp nye, bra jobber så glemmer man disse dårlige opplevelsene, det som kanskje har vært litt kjepper i hjula.

Sang i salongen

Terje Schrøder startet sin karriere med lokale opptredener i mammas frisørsalong hjemme i Spydeberg, som den gangen knapt var mer enn en togskinne og en åker. Der ble de lokale kvinnene som var inne til klipp og permanent pent nødt til å lytte til musikalske innslag fra en liten guttunge på åtte, som virkelig levde seg inn i sin framføring av blant annet Anita Hegerlands «Tyrolerhatt».

– Moren din var tålmodig og snill som lot deg holde på?

– Å ja. Men Spydeberg var ikke så stort og man var jo litt uglesett også.

Spørsmålet om homofili kom ikke opp før mange år senere. Da ble stemningen hjemme hos Terjes familie litt mer til å ta og føle på.

– Det var nok noe mor og far måtte tenke litt på. Men det var mormor og morfar som snakket om det først. For dem var det ikke noe problem, de bodde i Oslo og der var alt litt annerledes.

Da han flyttet til Oslo for å bli frisør hadde han fortsatt en entertainer i magen. Og en sommer dro han på ferie til Mykanos. Der så han et dragshow, og påsto friskt at dette kunne han selv gjort mye bedre og ble utfordret. Han grep sjansen og resten er historie. En dronning ble født.

Å stå på scenen og få hyllest, i forhold til min oppvekst og barndom der jeg ikke følte at jeg passet inn noe sted – det gjorde noe med hele sjela og kroppen min

—  Terje Schrøder

– Å stå på scenen og få hyllest, i forhold til min oppvekst og barndom der jeg ikke følte at jeg passet inn noe sted – det gjorde noe med hele sjela og kroppen min, sier han.

The Big Apple

Selve Garlic-eventyret startet på restaurant Pilen i Oslo i 1981. Det var Olav Klingen og Morten Rudå som ville starte en draggruppe, og de fikk med seg Simen Sand på laget. To år senere kom Terje Schrøder med. Terje hadde vært sprangrytter på juniorlandslaget, var spretten og slank og gled inn som en naturlig del av gruppa. Svenske Christer Lindarw og After Dark var inspiratorer, men de norske hvitløksjentene fant fort sin egen stil. Den brakte dem både til Melodi Grand Prix, og turneer landet rundt og senere også verden rundt.

– Hva er høydepunktet ditt i karrieren?

– De tre årene i New York. Ingen tvil, sier Schrøder. Og forteller om den fantastiske responsen Great Garlic Girls fikk da de hadde show på Manhattans populære Supper Club for over 20 år siden.

– Vi hadde opptil 5–6 forestillinger i uken. Amerikanerne hadde egentlig booket et cabaret-show, ikke dragshow. Men Morten Rudå var pådriver, og han insisterte overfor sjefene at de skulle gi oss en sjanse til å vise hva vi var gode for. «Zip it guys, and watch!» sa han. Vi gikk all in og fikk jobben. Meningen var at vi skulle spille i tre måneder. Isteden ble det tre år.

Show must go on

Privatliv? Jo da, det er det også blitt tid til. Terje Schrøder har datet en styrtrik arabisk prins. Vært gift med en italiensk showdanser. Ble historisk da han sto hvit brud i drag og omtalt i amerikanske medier som «The Wedding Pioneer».

I 2019 ble han rammet av hjerneslag. Legen oppdaget også en hjertefeil. Han måtte opereres. Det var dramatisk.

– Jeg ble veldig redd. Det gikk utover balansesystemet og kroppsfunksjoner. Jeg ble lam i den ene siden. Så det var skremmende. Takk og lov fikk jeg rask hjelp, og det var sånn de også oppdaget at jeg har en medfødt hjertefeil jeg ikke har visst om. Jeg er vant til å leve med stress så jeg har alltid hatt litt høy puls, men nå har jeg også tatt en hjerteoperasjon.

– Hvordan har det påvirket livet ditt som scenekunstner?

– Jeg må passe på at jeg ikke stresser for mye, så tempo er annerledes. Men, jeg var hele tiden fast bestemt på at jeg skulle opp og danse på stiletthæler igjen.

[ Mener elever bør løre om Pride ]

Woke, baby

Historisk er det et gigasprang i draghistorien fra «Paris is Burning» og Stonewall-opprøret til «Ru Pauls Dragrace». I 2022 er drag blitt underholdning i hovedstrømmen, og det er ikke lenger uvanlig å se folk av alle kjønn posere i ballkjole på magasinforsider og den røde løperen.

For noen år siden raste debatten om blackface, og hvorvidt det var innafor at hvite menn smurte seg med brunkrem for å parodiere stjerner som Diana Ross og Tina Turner.

– Har det endret seg å drive med dragshow i dagens woke-kultur?

– Ja, vi merker jo det. Innenfor show- og underholdningsbransjen tror jeg Vær varsom-plakaten gjelder mye mer enn før.

– Hvordan da?

– Ta min Tina Turner-parodi, for eksempel. Hun har alltid vært en av mine favoritter å parodiere, og jeg har jo vært så heldig å få møte henne også og høre at hun elsket parodien. Men, når jeg gjør Tina Turner i dag, så må jeg gjøre den som hvit. Og det er helt ok. I begynnelsen var det litt rart, for vi har aldri hatt intensjoner om å såre noen eller si noe nedsettende om noen. Men, sånn blir det oppfattet, og da må vi rette oss etter det.

Når jeg gjør Tina Turner i dag, så må jeg gjøre den som hvit.

—  Terje Schrøder

– Hva slags kvinnekarakterer er det som appellerer til dragartister?

– Åh, mange forskjellige. Vi har et stort spekter – fra den vanlige kvinnen i gata, husmoren og fembarnsmoren til store stjerner.

– Er det ikke glamour som er drag-kunstens hellige gral, da?

– Paljetter og fjær er fint det. Men, jeg syns også det er gøy å ta dagligdagse ting og sette dem litt på spissen. Vi er jo ikke 20 år lenger.

Vi har et stort spekter – fra den vanlige kvinnen i gata, husmoren og fembarnsmoren til store stjerner.

—  Terje Schrøder

– Blir du aldri lei?

– Jo da. Det å sminke meg ikke er det som står øverst på lista over det jeg liker best. Alt arbeidet rundt showene kan også være krevende. Organisering, planlegging, ansvar, økonomi. Vi gjør alt selv, det har vi gjort bestandig. Men selve det å stå på scenen? Nei, det blir jeg ikke lei av.

– Så dere kommer ikke til å gi dere?

– Nei. Jeg vil fortsette. Jeg føler det. Vi er blitt booket utover høsten. Vi har fått ganske mange yngre fans nå, og vi lager show både for de og for de voksne. Vi hadde en forestilling før jul i fjor, der var den yngste 3 år gammel og den eldste 89.

I disse dager lages det også en dokumentarfilm om Great Garlic Girls’ historie. Rulleteksten er det opptil 4–5000 navn, folk som har jobbet med dem. At Terje Schrøder selv blir omtalt som pioner har han et avslappet forhold til.

– Det er en ære selvfølgelig. Jeg tror resultatet av at man har jobbet med noe man har tro på. Og at man har tort. For det kunne jo gått rett vest rundt 1983.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen