Portrett

«Lange flate ballær»-regissøren: – Jeg gikk i operaen når andre gikk på fotballkamp

Hollywood-regissør Harald Zwart har kommet hjem til Fredrikstad for å lage en etterlengtet oppfølger til kultfilmsuksessen «Lange flate ballær». Selv har han ikke noe forhold til fotball. – Jeg var aldri på min første fotballkamp, jeg var aldri eksponert for det.

Han slår ut med armene, og utbryter:

– Dette er jo helt perfekt! Så ekte! Så mye patina!

Begeistringen over det lille lokalet vi sitter i, overdøver nesten lukten av matrester, tjukk olje og et eller annet udefinerbart gammelt. Armbevegelsene setter en flokk med fluer på flukt, de forlater lunsjen et øyeblikk før de igjen setter seg her og der, på kopper og tallerkener og en bit av en gammel bagett. Det han kalte «kantina» er mer kjent for det norske folk som pauserommet på Fredrikstad Motorsenter, som igjen er mer kjent som EdGarasjen fra Lange flate ballær-filmene.

Jeg har spurt hvordan det er å gå fra å være Hollywood-regissør med filmer som «Hamilton», «One night at McCools» og «Karate Kid» på merittlisten, til å filme på en location som dette. Det er det som utløser en spontan lovprising av det slitte spiserommet vi sitter i. Det er ikke noe ved Harald Zwart som oser av Los Angeles, slik som det ofte kan gjøre når utvandrede nordmenn kommer tilbake til hjemlandet. Han sitter stødig på stolen, ser komfortabel ut i alt rotet, og bryr seg ikke om fluene som klatrer på olabuksa. Å møtes her, var hans idé. Det er mye morsommere enn å spise lunsj ute, og mye mer interessant enn å gå tur i fjæra, syntes han.

– Her er det masse gode minner! Inne i det rommet her, er noen av de mest klassiske replikkene i norsk filmhistorie laget.

Det plettfrie, gutteaktige smilet står i skarp kontrast til omgivelsene, som har bygget opp 13 år med ekstra patina siden forrige film ble spilt inn her. Så snart de er ferdige med produksjonen av Netflix-serien Post Mortem skal de i gang med innspillingen av film nummer tre i serien om de seks fotballinteresserte «kællane» fra Fredrikstad. Veggene mumler et ekko av noen av de første ordene som ble sagt under innspillingen av den første Lange flate ballær-filmen:

(Kreditor 1 hvisker noe til kreditor 2)

Kreditor 2: Hørte du hva han sa, Edgar?

Edgar: Nei, han hviska jo. Hvis det var meninga at jeg skulle høre det, så er det jo litt tett å hviske det da.

Kredtior 2: Pleier du alltid å være så jævla morsom, eller?

Scenen, der rolleinnehaverne snubler i replikkene og virker uerfarne med et filmsett, kan virke uferdig – men på lik linje med utøvere av musikksjangeren punk, er nok det upolerte uttrykket tilsiktet: Den setter tonen for hva denne filmen er, hva den skal handle om, og hvem det er som skal fortelle historien. Ekte folk. I ekte omgivelser.

Da filmen vant Østfold Mållags hederspris for 2006, uttalte Harald Zwart at «Lokal identitet har vært denne produksjonens suksessfaktor». Regissøren som omtales av kollegaer og kona Veslemøy som en sosialt virtuos multikunstner, en omtenksom mann som til tross for at han alltid er på farta har en egen evne til se folk, å lese situasjoner, er nærmest allergisk mot alt som er uekte og jålete. Noe som rører ved kjernen til at Lange flate-filmene står ham så nært til hjertet.

– Det er jo hjembyen da. Og Harald sa veldig tidlig etter at jeg traff han, at han har lyst til å lage en film som Petter Jørgensen liker, forteller Veslemøy.

– Petter var bare en venn av Harald, som var bilmekaniker. Han var kjapp i skøytene og rask i replikken, en ujålete fyr. Jeg husker at Harald sa det var et mål for ham å klare å lage en film som Petter likte. Så ble jo Petter med som hovedrolleinnehaver. Jeg tror Harald først og fremst bare ble så utrolig glad når alle kællane sa ja til å bli med i filmen. Det er et stort skritt å ta, å gå ut av det du er vant til, når du er voksen og har et annet liv og et annet yrke. Det var jo reklamefilmen først. Så ble han bare så glad av den innstillingen, så da durte de på og lagde filmer. Det var en god venn av oss, Tom Gulbrandsen, som nevnte at «er ikke dette egentlig en morsom, varm film?» Og så drodlet de ideer, og det gikk raskt. Det var veldig lett å se hvor karakterene ledet historien, og det var fint å se hvordan de tusla og gikk sin egen vei. Manuset vokste fort fram, og ble varmt og rørende.

Jeg visste at jeg måtte ta livet i egne hender, det skjønte jeg tidlig.

—  Harald Zwart


Harald Zwart

Grunnen til at han misliker alt som er falskt, finner vi i Fredrikstad på begynnelsen av 80-tallet. Harald Zwart, som er sønn av to omreisende turnusleger, har en nederlandsk far og norsk mor, og ble født i Nederland den 1. juli 1965. I følge ham selv, flytta de mye rundt omkring fram til de kom til Fredrikstad.

– Jeg har bodd på Lørenskog, og på Geilo, og i Sarpsborg, også endte vi opp i Fredrikstad. Jeg var vel fem eller seks år gammel da jeg begynte på St. Croix i Fredrikstad, forteller han.

Etter St. Croix barneskole, begynte Harald på Cicignon der han gikk frem til moren døde. Da var han 12 år. Bare noen måneder senere flyttet han med faren til Lærdal i Sogn, der faren hadde fått ny turnusstilling. Men halvannet år etter at de kom til Lærdal, flyttet han tilbake til Fredrikstad. Alene.

– Jeg flytta for meg sjøl da jeg var femten, fordi jeg hadde veldig lyst til å komme tilbake hit. Og faren min kunne ikke dra fra jobben. Så da bodde jeg alene her på hybel fra jeg var femten. Det var fantastisk! Det var gøy og spennende! Og jeg husker jeg hadde et veldig, veldig tidlig prinsipp, og det var at jeg aldri skulle gjøre noe narkotika, skulle aldri prøve noe, og det har jeg aldri gjort heller. Og så da var det liksom bare sånn at når den grensen var satt, så var det veldig greit. Og så hadde jeg bare lyst til å være flink på skolen, for jeg visste at jeg måtte ta livet i egne hender, det skjønte jeg tidlig. Så det var greit det assa. Jeg husker jeg feiret julaften alene en gang, og synes det var helt fantastisk! Da ga jeg penger til en kompis så han kunne kjøpe gaver til meg, så jeg ikke visste hva jeg fikk. Og det syntes jeg var stor stas. Jeg hørte på Beatles, og koste meg i mitt eget selskap.

Hybelen hans lå i familiens bolig – en funkisgård i utkanten av Lykkebergparken.

– Der bodde jeg på hybel oppe i tredje etasje. Og da hadde vi konsert på taket på 17. mai – for det var sånt flatt tak – så da hadde vi konsert med bandet vårt, forteller han.

I løpet av tiden på videregående skole, finner den unge gutten fotfestet i sin tilværelse. I tillegg til at filminteressen blomstrer med stadige besøk på den lokale kinoen Blå Grotte, oppdager han at det finnes annen musikk enn klassisk musikk.

– Faren min var komponist. I tillegg til å være lege. Han hørte bare på klassisk musikk, Bach og Mozart og sånn... Så jeg gikk i operaen når andre gikk på konserter og fotballkamp. Jeg var ikke eksponert for det, rett og slett. Og jeg hadde aldri hørt om Slade og alle de gamle banda som ungdommer likte, for jeg hadde aldri hørt noe av det. Jeg hørte Beatles for første gang når jeg flyttet for meg selv. Og min første fotballkamp har jeg ikke vært på; det var liksom bare ti år siden jeg var på min første fotballkamp. Beatles hørte jeg om fra kompiser, vi begynte å spille gitar og synes det var gøy, så hørte jeg dem, og tenkte bare at «herregud, dette er jo helt fantastisk!». Da begynte musikkinteressen å øke også, for andre musikktyper, rett og slett.

Her har jeg mine beste minner, og mine beste venner.

—  Harald Zwart
Harald Zwart


Han prater fort og engasjert, og volumet øker betraktelig når han snakker om det han husker som en fin ungdomstid. Tapet av moren i så ung alder, som han allerede har snakket om i pressen mange ganger, påvirket ham selvsagt. Men nå i etterkant, husker han tiden i Fredrikstad som gode, glade år. Den nomadiske livsstilen han levde både før Fredrikstad, og etter at filmkarrieren tok av, forankres stadig i Østfold-byen ved Glommas bredder.

– En hjemby er jo på mange måter der hvor du har de beste minnene og de beste vennene. Og her har jeg begge deler. Mine beste minner, og mine beste venner. Også har jeg heldigvis fått en kone som ikke er så veldig langt herfra, hun er jo Tune-jente, så vi har felles venner. Når vi begge to kommer hjem, så er begge hjemme.

Og det er altså her Veslemøy, fra Sarpsborg, tror vi finner årsaken til ektemannens motstand mot alt som er jålete.

– Fordi han kommer fra Fredrikstad, og er oppvokst så nærme Oslo og Hankø, tror jeg han følte det var en type sosialt klasseskille. Og så tror jeg at han føler at jåleri oftere skaper mer avstand enn samhold, at ofte er det ikke autentisk. Men hvis det er autentisk jåleri, og ikke bare en karakter, så kan det være både sjarmerende og flott. Ellers skaper det avstand. Det er nettopp det en regissør ikke vil ha, man vil ikke at en karakter i universet du har skapt, blir en som lager distanse – at publikum ikke klarer å relatere seg med de menneskene som er i historien. Det ekte må få lov til å eksistere.

Men selv om han og Veslemøy bodde i hverandres nabobyer i ungdomsårene og hadde felles venner, møttes de aldri på hjemmebane.

– Vi har delt venner tidlig i ungdomsårene, så det var helt merkelig at vi aldri traff hverandre. Han dro fra fest før jeg kom, eller omvendt. Så det var først da jeg studerte jus i Bergen og bodde i et kollektiv med felles venner, at han plutselig dumpet inn døra en dag. Jeg falt for hans engasjement, han var full av ideer og pågangsmot! Vi var vel 22-23 år gamle, og jeg husker at vi synes det var bra vi møttes sent i livet. Og ikke fem år tidligere. Og fra da var det oss to, erindrer Veslemøy.

– Hvordan var han som ung?

– Han var både kunstnerisk kreativ, og en veldig følsom og oppmerksom person. Han skrev mye, komponerte musikk, spilte flere instrumenter, og filmet. Har var veldig ivrig på å skape ting, og lagde dukkemodeller, og det var egentlig ikke noe som han ikke ville ta tak i eller syntes var morsomt. Mens rundt meg var vi daffe hele gjengen, og lurte på om vi skulle gidde å stå opp. Og han var så aktivt skapende. Han spilte både elektrisk og klassisk gitar, og piano. Han er sterk på både piano og gitar, og det er veldig gøy å jamme med han. Ungene spiller også, så vi har et helt husorkester.

– Var han en som dro fra gitaren på nach?

– Nei, faktisk ikke på nach. Jeg tror det var i frykt for at noen skulle tro det bare var et sjekketriks, hehe. Da kunne han heller lage flaskeorkester.

– Flaskeorkester?

– Ja, da samler du alle flaskene som står på bordet med rester, og setter dem sammen til korder. Noen er fulle, andre mindre fulle, også må du regulere volum for å endre så du får de riktige tonene. Så kan man spille og ha underholdning hele natta. Han har et gehør som kan gjøre en misunnelig. Det er ikke gøy når han setter seg ned og spiller et stykke bedre enn du klarer etter å ha øvd i to år, sier hun.

– Han har gehør for språk også. De språkene han ikke kan, de imiterer han. Han er sjalu på sine franske konkurrenter, som kan komme inn med en «suave feeling» med fransk aksent, og da dåner alle. Det funker ikke på samme vis med norsk aksent, men da skal du se «svarten» dra fram engelsk med fransk tone, eller han kan finne på å snakke liksom-fransk. Og det er så skummelt overbevisende, for det høres helt riktig ut – så må man bare gjette seg til hva han egentlig har sagt.

Han liker nok å riste litt i satte settinger, å ta litt tak og riste fram litt annerledeshet.

—  Veslemøy Zwart
Harald Zwart

Etter at han er ferdig på videregående, er det ingen tvil for Harald om hvor veien skal gå videre: Han skal til Nederland, og han skal studere ved The Dutch Film Academy i Amsterdam. Før det, bruker han et år på Universitetet i Oslo. Harald Zwart er 20 år når han kommer inn som en av de yngste elevene filmakademiet i Amsterdam noensinne har hatt. Det var 1000 søkere til 20 studieplasser. Av 16 elever som gjennomførte det første året, sto bare åtte igjen med vitnemål etter fire år.

– Det var jo en veldig populær skole, som var statsstøttet. Vi jobbet med masse film, og 35 mm og 16 mm og alt sånt noe, men det var også en veldig tøff skole som hadde utsilinger hvert år, der du måtte vise arbeidet ditt og hva du hadde gjort. Så ble du kastet ut hvis de ikke syntes at arbeidet ditt var bra nok, forteller Zwart.

Veslemøy sier at hun er usikker på hva slags førsteinntrykk de andre studentene fikk av den unge Fredrikstad-gutten.

– Han snakker jo nederlandsk slik som han lærte det av faren. Det var en veldig gammel type nederlandsk, så da han kom på skolen og snakket gammel-hollandsk, kjørte en gammel Alfa Romeo, og likte å kle seg i en gammel ullfrakk, så tror jeg de andre lurte litt på hvor han kom fra.

– Eller hvilken tidsalder kanskje?

– Hehe, ja kanskje det! Jeg tror i alle fall de så på han som litt eksentrisk. Harald er en sånn som liker å krysse grenser, jeg tror han også klarte å spille tennis på St. Croix en gang, ikledd dress, og med en gammel sveivegrammofon. Han gjør sånt bare på gøy. Han liker nok å riste litt i satte settinger, å ta litt tak og riste fram litt annerledeshet.

Avgangsfilmen hans, kortfilmen Gabriel’s Surprise, er en mørk film noir med svart humor og mye spesialeffekter – og viser elementer av mange av sjangrene han skulle jobbe med videre i livet. Harald Zwart sier at han var i godt selskap i de fire årene på The Dutch Film Academy i Amsterdam.

– Det var en veldig høy standard på det kullet. Han ene kompisen min gikk ut og ble Oscar-nominert for sin kortfilm, også lagde han en spillefilm, og ble Oscar-nominert for den også. Og min kortfilm Gabriel’s Surprise var jo den som gjorde at jeg plutselig endte opp der jeg gjorde. Jeg gikk jo rett i jobb her hjemme i Norge med reklamefilm. Jeg har egentlig aldri gjort noe annet, enn å gå rett fra skolen og rett i jobb.

Det store gjennombruddet kom i form av en telefon fem år etter at han gikk ut av akademiet. Da var Zwart 29 år gammel og jobbet på teateret i Bergen, samtidig som han lagde reklamefilmer rundt omkring i verden.

– Så ble jeg oppringt av svenskene da, om å lage Hamilton. De hadde hørt rykter om en ung talentfull nordmann... Jeg vet ikke. Og det syntes jeg var ordentlig gøy, det var en ordentlig fet franchise, så det gikk fem år fra jeg gikk ut av skolen, til jeg gjorde mitt største, første... og det var den største produksjonen som ble laget det året i Skandinavia. Så jeg gikk jo rett på en gigantbudsjett-film. Og så fortsatte jeg med reklamefilm. Det var jo reklamefilmene som gjorde at det gikk via en agent i Europa og så endte det opp på Spielberg sin pult, og så ble Veslemøy og jeg invitert over til lunsj hos Steven Spielberg da. Og så var det bare gjort. Da så Veslemøy og jeg på hverandre, og sa «okay, vi flytter». For det sa jeg alltid, at hvis jeg får den telefonen, så har jeg lyst til å reise, sa jeg, og hun sa at «det skal vi gjøre». For jeg sa alltid «jeg gjør det ikke, hvis ikke du blir med. Da vil jeg ikke», så hun sa «jo», og så reiste vi over. Og det var hun som skaffet et sted å bo, og startet et nytt selskap som nå er Motion Blur, som jo går her i Norge så det griner.

Harald og Veslemøy Zwart


Harald er en utrolig dyktig historieforteller, aldri hvilende og en drøm å jobbe med.

—  Sigvart Dagsland

I en samtale med artisten Sigvart Dagsland publisert på Facebook, forteller Harald Zwart at han egentlig skulle ønske han kunne ha vært rockestjerne, at film var noe han tenkte at han kunne falle tilbake på. De to sitter i en sofa, badet i dempet lys inne i en kirke og prater om låten «Super 8», som Dagsland nettopp har spilt inn. Sangen skrev Harald Zwart da han var yngre, etter å ha mistet en kjær venn.

– Det var min bestevenn faktisk, som jeg er oppvokst med fra jeg var to år gammel, og vi lærte svømme sammen og gikk på epleslang. Og så ble han syk, i slutten av tyveårene, og jeg ble overveldet av det og da skrev jeg denne melodien og teksten, forteller Zwart i videoen.

Tilbake i «kantina» på Fredrikstad Motorsenter stopper det litt opp når han snakker om vennen som døde så ung.

– Det var min beste venn, men vi trenger ikke å snakke så mye om det. Han bare ble syk og forsvant, og det … og så skrev jeg den, og det ble en fin melodi, også lagde Sigvart den sangen, sier han.

– Det var etter at vi gjorde musikkvideoen til sangen hans «Røst», at han sa «hva kan jeg gjøre for deg», og jeg sa at min drøm har vært at du kunne ha spilt inn en av de låtene jeg har skrevet. Og så i fjor, sa han at «nå har jeg lyst til å høre på», også sendte jeg han en skisse på en låt jeg hadde, så spilte han inn den.

Og i ditt fang / to hender som har falt / te ro heilt mod sin vilje / så stille og brutalt

Eg hente frem den rullen som eg alltid ser / - den e slitt ner / - eg ser og ser

Eg spole te den delen som eg helst vil se / kor slutten e / at du e med

(Super 8, tekst Harald Zwart - tekst og melodi Sigvart Dagsland)

– Jeg synes Sigvart er helt fantastisk. Så når han har spurt, har jeg bare sagt ja.

Sigvart Dagsland forteller på sin side at han lenge hadde hatt en drøm om å jobbe med Zwart.

– Han er fantastisk flink, han er virkelig en stor ressurs. Før jeg ble kjent med han, hadde jeg en drøm om at en sånn kapasitet noen gang kunne lage en video. Og så ble vi venner, og så dukket begge disse videoene opp, «Røst» og «Super 8», og vi gjør ting sammen på andre sider av kulturlivet og, sier Dagsland, som ikke var i tvil om hvilken av Harald Zwart sine melodier han ønsket å jobbe med.

– «Super 8» var en så catchy låt, og jeg visste den var skrevet til en han kjente. Så jeg tenkte hele veien at det var den jeg ville jobbe med. Så spurte jeg om jeg fikk være blasfemisk og gjøre det jeg ville, og det fikk jeg. Det jeg har lagt til er et refreng og et stikk. Refrenget handler om det å spole tilbake, og kom naturlig siden han kommer fra filmverdenen – at han ser litt, og så spoler frem til det han helst vil se. Og så kom han og gjorde en video, og det ble en fin felles historie basert på hans historier. I videoen bruker han filmer fra oppveksten, av seg selv, broren, faren og moren... Og da gir det videoen en ekstra dimensjon.

– Da blir den litt til moren også?

– Ja, det er nettopp det. Harald er en utrolig dyktig historieforteller, aldri hvilende og en drøm å jobbe med. Han er så smart, full av humoristisk sans og så musikalsk. Han er fryktløs og så fin.

Dagsland husker videoinnspillingen til låta «Røst» som en skjellsettende opplevelse.

– Vi spilte den inn på Skid Row, der det er flest hjemløse. Det er der han ville ha meg. Idéen var at når jeg synger, så har jeg en røst som virkelig ingen hører. Jeg grudde meg til det, til å være så rett inn i miljøet. Vi hadde én dag å filme på, hvor vi sto opp klokka fire om morgenen og filmet fra klokka seks, etter at jeg var sminket. Det var en enorm påkjenning, å gå blant de hjemløse der med skjult kamera, som en annen person. Jeg husker jeg gikk utenfor Walt Disney-senteret der med handlevogna mi, og hvordan de som sto i kø utenfor så på meg. Men jeg husker også de som var vennlige. Det var en opplevelse for livet, en slags inkarnasjon for en dag.

Zwart har også laget musikkvideoer til A-ha, og hadde med deres sang «Velvet» i filmen One Night At McCools, der Liv Tyler, Matt Dillon, John Goodman, Paul Reiser og Michael Douglas spiller hovedrollene.


Jeg har aldri satt kjerra foran hesten og tenkt «dette skal bli en suksess, eller en kommersiell hit»

—  Harald Zwart
Harald Zwart. Filmregissør.

Historiefortellere har vært viktige for mennesker i alle tider. Helt fra da vi satt rundt et varmende bål, med ansiktene lyst opp av flammene og det kalde mørket bak oss, har vi latt oss fascinere av bildene som de gode historiefortellerne klarte å mane fram med dramaturgiske grep, tekstforfatting og spenningsoppbygging fremført med et hypnotiserende engasjement. Historiene skulle underholde og opplyse folk, og de gode historiefortellerne hadde høy status der de vandret mellom bosettinger, og ble ønsket velkommen med tilrop og ofte gitt gratis husly og mat. Nå er det ikke lenger bålene som lyser opp ansiktene våre når vi hører historier, men skjermer i store og små format.

Historiefortelleren Harald Zwart lever av og for å røre folk. Begeistre dem, ta dem med på eventyr og la dem glemme hverdagen for en stakket stund. Hans levevis og historie kan kanskje minne om en moderne versjon av hvordan de gamle historiefortellerne levde – bortsett fra at de ofte var enslige vandrere. Harald Zwart lever et fullverdig familieliv. Og når vi spør kona Veslemøy om hva det er som rører ham, han som lever av å bevege andre, så kommer svaret raskt.

– Kjærlighet berører Harald. Det ligger til hele slekta, de setter det veldig høyt å kjenne på kjærligheten fra barn, venner og familie. Da er han ødelagt. Når han vil uttrykke hvor mye han ønsker å si det tilbake, blir det ofte gråtkvalte øyeblikk, så det bølger nok veldig opp i han. Og så blir han beveget av musikk og av film. Mange som jobber med film får et teknokratisk forhold til det å se film – alle yrkesgrupper kan falle i den fellen. Men han lar seg fortsatt begeistre, berøre og engasjere. Som nå sist, vi så Cinema Paradiso, og fyren tørker en tåre … Da hadde vi med oss en voksduk, og en slik projektor som vi koblet til iPhone, og satt under trærne og så på film sammen.

Harald Zwart med datteren Stella.

Guiseppe Tornatore-klassikeren med originaltittel Nuovo Cinema Paradiso handler om en filmskaper som erindrer barndommen da han ble forelsket i filmene på kinoen i hjembyen, og danner et dypt vennskap med kinoens projeksjonist. Et plot som kanskje treffer en del strenger i regissør Zwarts følelsesregister, ettersom han selv har funnet mye glede i filmene på kinoen i Fredrikstad da han vokste opp, og som han har uttalt har vært avgjørende for yrkesvalget.

– Med tanke på «Super 8», gjenspeiler du tydeligvis ting fra ditt eget liv i musikken. Men gjør du det i filmene dine også?

– Det er vanskelig å svare på, da er man inne på et litt touchy område, fordi man må jo hente ting fra seg selv. Jeg har jo mistet en mor i ung alder, men det er det mange som har. Mitt liv er ikke noe mer flott eller tragisk enn andres. Men det jeg kan si, er at jeg klarer i alle fall ikke å lage noe jeg ikke elsker. Og så fikk jeg et spørsmål her forleden om at vi har jo vært heldige og hatt store kassasuksesser, og vi har jo det. Hvis du ser på vår Imdb (Internet Movie Database), så har jo Veslemøy og mine filmer spilt inn over 1.2 milliarder. Så var det noen som spurte «hvordan er det du lager kommersielle suksesser», og jeg har aldri vurdert hva eller hvordan skal dette bli en kommersiell suksess. Jeg må lage det jeg elsker selv. Jeg synes det er kjempegøy å skrive og lage det jeg lager, og så må det bare stå sin prøve som alt annet.

– Det er viktigere at det er et godt håndverk?

– Ja, det er jo et minstekrav. Men det må være noe som jeg enten gråter eller ler av, eller elsker og blir fortapt i en scene, eller et budskap. Hvis noen sier at «det der er morsomt», og jeg ikke synes det er morsomt, da klarer ikke jeg å lage det. Og det gjelder reklame også, da må de spørre noen andre. Jeg må følge mitt eget kompass, så jeg har aldri satt kjerra foran hesten og tenkt «dette skal bli en suksess, eller en kommersiell hit». Jeg har bare alltid tenkt «dette synes jeg er gøy».

Lange flate

Freddy: Lange flate ballær, hva er det du mener med det ‘a?

Karsten: Asså, vi snakker ikke om fassongen på ballen ikke sant, vi snakker om åssen han beveger seg i forhold til underlaget. Han skal ligge helt flatt vettu.

Freddy: Ja, men så si det da.

Kai: Det er faguttrykk, da vettu. Ta åsså bruk lua di litte granne.

Harald Zwarts så langt største suksess som regissør, til tross for et titalls Hollywood-filmer, er uten tvil filmserien om seks folkelige karakterer fra Fredrikstad, en roadmovie i forlengelsen av en reklamefilm for Telenor. Den første «Lange Flate Ballær»-filmen ble produsert av Harald Zwart og regissert av reklamefilmregissøren Bjørn Fast Nagell. Pål Sparre-Enger er manusforfatter til filmene. Filmen er spilt inn delvis på Fredrikstad Motorsenter, og delvis i Tyskland hvor gutta ender opp på VM i fotball i Tyskland.

De to første filmene har for lengst befestet seg i det norske folk som kultklassikere. Det finnes filmer som, av en eller annen grunn blir en kjempesuksess hos «folk flest», selv om anmeldelsene kan variere, eller de kan hylles av anmelderne og få sin egen hærskare med dedikerte tilhengere. Akademia har lenge kranglet om hvilke kriterier som må møtes for at en film skal kunne havne i kategorien, uten å enes om verken eller.

– Man kan ikke beregne at en film får kultstatus. Det oppstår eller ikke. Og når det oppstår, synes jeg du må vise at du anerkjenner det. Det er noe av grunnen til at han sa ja til å lage en treer. Folk ville ikke gi slipp på tanken om en treer. De har mast hele tiden på Pål som skriver manus, og på skuespillerne. Jeg tror mye av det kommer fra autensiteten til karakterene. Det er veldig lite posering, sier Veslemøy.

– Hva vil du si kjennetegner filmene hans?

– Jeg mener bestemt at han har en signatur. Humoren for det første, men det er også en skarphet på et plan. Det er vanskelig å beskrive og relativt subtilt. Men det er en følelse av at «dette er en Harald Zwart»-greie, sier kona og forretningspartneren.

– Når man snakker om band, sier man jo at de har et «sound». Det kjennes som vi mangler et begrep på dette når det kommer til filmskapere?

– Nettopp! Du ser hans lille «wink», at han kan være litt småfrekk i det han gjør. Det elsker jeg. Ikke alle setter pris på det, men jeg elsker den frekkheten, det gir en friskhet som er lett å se. Så det er humor, proff vinkling på kamera, at det kjennes helhetlig, samtidig som det er en liten «wrinkle», som gjør at man skjønner at det er han. Det er jo sånn at mange regissører har en egen stil. Når man har sett så mye av dem at man kjenner igjen tegnene, og hører tonen. Nå har Harald så mye arbeid bak seg, at fargene begynner å tre frem.

Petter: Næmmen i hælvette, Kai. Du har jo dreti i biddeen.


Lange flate


En annen ting som kjennetegner kultfilmer, er at de er sitatvennlige. Og hvor sitatvennlige de er, henger ofte sammen med hvor godt replikkene leveres av skuespillerne. Det merkelige med Lange flate ballær, er dog at ingen av hovedrolleinnehaverne egentlig er skuespillere. De er helt vanlige folk, med helt vanlige jobber, som Harald Zwart og regissøren plukket opp fra gata.

– Ja, dette er mennesker som jeg synes har et naturtalent. Selv om hvert ord er scriptet, er de naturlige når de snakker. Det startet som en Telenor-reklame, og da var målet å ikke bruke skuespillere, for det skulle være folk som ikke ble kjent igjen. Så vi fant dem på fotballbanen eller på en sykkel gjennom byen. For det er ofte sånn at hvis du utlyser til en casting, så får du mennesker som tenker at «dette kan jeg gjøre». Men hvis du spør han som aldri har sett på seg selv som skuespiller, da får du noe helt unikt. Hun lille jenta i 12. mann var lillesøstera til hun som kom inn på casting, og sånn fant jeg hun kinesiske jenta i Karate Kid også. Og sånn har alle disse gutta fra Lange flate kommet. Ingen av dem så på seg selv som skuespillere, og så puttet vi dem foran kamera. Pål som har skrevet manuset, er et geni på å plukke ut hva som er disse menneskenes personligheter, også har han skrudd det til sånn at det passer til dem. Og de leverer, folk sitter jo med tårer i øynene etter Lange flate 2 og de sitter med frysninger på ryggen når Carola synger i Lange flate 1, forteller Zwart, som ikke forstår at det også finnes mennesker som ikke vil «nedlate» seg til se suksessfilmene.

– Jeg vet det er en litt sånn snobbete holdning mot de filmene fra enkelte mennesker, men hvis du ser på hvordan filmene har overlevd. Altså, de har solgt flere billetter enn 18 av 23 Marvel-filmer, flere enn Jurassic Park, flere enn alle Tarantinos filmer. Og vi har aldri gjort noen ting for å holde franchisen i live, det har fansen klart selv. Folk har fortalt meg at de hadde med seg to DVD-er på seiltur, den gangen det var DVD-er, og det var Lange flate 1 og Lange flate 2. For noen måneder siden var det en kar fra Bærum som sa de satt og så den klokken fire om natten på et nachspiel, og vi har blitt stoppa på kafé på Veggeli, av en dame som sa at den var fin den 12. Mann, men «når kommer treeren». Så det er helt merkelig hvordan disse filmene har holdt seg selv i live, og det er ikke mange norske komedier man kan si det om. Og det er ikke mange komedier hvor folk har ledd seg i hjel hele tiden heller, så den der litt snobbete holdningen overfor denne filmen som folk har trykket så til sitt hjerte, det synes jeg er litt synd. At de sier de ikke liker den humoren, men så sitter de og ler. Latter er den ærligste form for reaksjon, det er ingen som kan juge på seg en latter. Og hvis de ikke ler, så funker det ikke da. Men her ler og ler de, det er en ærlig respons.

Nå kan alle som har ventet i tretten år på en oppfølger bare glede seg til mars neste år. Da kommer den etterlengtede Lange flate ballær 3, og innspillingene har allerede startet i Fredrikstad og omegn. Blant annet stenges Nordbytunnelen i tre netter midt i august, fordi de skal spille inn stunt-scener.

– Og hva skjer i treeren da?

– Nei, ehem, de roter seg bort i en trailer full av sprit. Og Kai, som ikke helt forstår anførselstegn når de sier «det er spylervæske, Kai», så tenker han at da er det spylervæske da, også gjør han noen en tjeneste og bare kjører den hjem over grensa. Også har de da plutselig 12.000 liter med ulovlig sprit mellom henda. Og det hadde vel gått greit, hvis ikke noen av kællane hadde blitt litt grådige og begynt å låne litt av lasset. Og da skjer det masse rart, så det er bare å glede seg.

Jeg tror han tenker at det han har i hodet er nok. At han verken trenger å trekke fra eller legge til noe

—  Veslemøy Ruud Zwart
Harald Zwart. Filmregissør.

Han Harald har nok alltid vært en rolig fyr

han vet nok ikke helt hva energi betyr

han slutter alltid arbeidsdagen klokka fem

mens andre men’sker sliter da må han gå hjem

REF.

Ja han slapper av

han slapper av

det eneste han gjør det er slappe av

når guttene er klare for litt spøk

da vil han heller slappe av og ta en røk

(Tekst: Arvid Bertheau Johannessen & Thomas Roaldsnes. Mel: Arvid B J. Til Harald på bryllupsfesten 1997)


Filmen produseres, i likhet med toeren, av ham selv som regissør og med kona Veslemøy som produsent.

– Jeg synes han har klart å kombinere så fine ting, sier Veslemøy.

– Å jobbe i USA og Norge, og holde familien sammen. Han er et menneske som er lydhør overfor omgivelsene sine. Jeg er enormt takknemlig for det, at vi har klart å jobbe på verdensbasis og fortsatt være en familie. At ikke alt går i oppløsning fordi man er på topp. Den komboen gjør at man føler en balanse i livet. Mange har ofret den ene siden for den andre, og opplever at det ikke lar seg kombinere. Det har han bevist at er mulig. Og det tror jeg at både barna og hun han er gift med, er glad for.

Likevel er ikke alt bare en dans på roser, når man lever og jobber så tett oppå hverandre.

– Nei, men altså han har flyskrekk. Og jeg tenker at da var det ikke et smart valg å bli filmregissør over hele verden, når du sitter og klamrer deg i stolen hver gang du skal ut og fly. Jeg har helt mistet sympati for den, for den slipper han bare ikke tak i. Men jeg prøver å respektere den. Også er det det at han har motoren i gang hele tiden. Hvis du kommer til han for å slappe av, blir du skuffet. Han kan sitte og prate sammen, men er raskt i gang med noe igjen. Jeg synes det er ganske betegnende at bestekompisene hans diktet en sang til bryllupsfesten vår, som gikk på at «Harald slapper av». Den skjønte alle hva handlet om! Og Stella holdt en tale for han, og sa at nå som han har en fot i graven, så kan han drikke øl.

– Han drikker ikke øl heller?

– Nei. Jeg tror han tenker at det han har i hodet er nok. At han verken trenger å trekke fra eller legge til noe. Han er som en Solan Gundersen. Det er kjapphet, og letthet. Han er rask i vendingene. Et hurtigtog, som du kan velge å sitte på eller ikke. Han overrasker, er varm, vennlig kreativ og sterk. Det er en kraft der, så jeg gleder meg til han kan sitte i gyngestolen og snakke om det som har vært. Nå snakker vi mest om det som kommer, og har ikke tid til å se tilbake.

– Er det ikke noe som får han til å stoppe litt opp?

– Jo. Oljemalerier. Det kan han bruke flere år på. Det er hans «zen». Der kan han bruke enormt med tid på detaljene inni en liten firkant av motivet, jobbe med hvordan han vil endre farger, hvordan lyset faller, legge til elementer. Så selv om føttene står stille når han maler, er det ikke en stillestående aktivitet inni Haralds hode. Lerreter og oljemaling er ofte det han får i bursdagsgave. Og gode sokker, fordi han går dem i stykker.

Harald Zwart


---

Harald Zwart

* Født i Nederland i 1965, vokste opp i Fredrikstad i Østfold. Norsk mor og nederlandsk far.

* Utdannet ved det nederlandske filmakademiet i 1989.

* Første nordmann som medlem av Directors Guild of America (DGA).

* Gift med Veslemøy Ruud Zwart (43) som han driver selskapet Zwart Arbeid sammen med. Paret har to barn, Stella (16) og Zander (18).

* Har laget en rekke musikkvideoer og reklamefilmer for kjente merkevarer. Har også vært produsent for flere filmer.

* Har som varemerke å snike inn en vimpel fra fotballaget FFK i alle filmene han lager.

* Filmografi: «Gabriel’s Surprise» (1990), «Parents» (1992), «Gull og grønne skoger» (1993), «Hytta» (1996), «Hamilton» (1998), «Hamilton» (2001) (TV), «One Night at McCool’s» (2001), «Agent Cody Banks» (2003), «Lange flate ballær» (2006) (co-regissør), «Lange flate ballær II» (2008), «The Pink Panther 2» (2009), «The Karate Kid» (2010)

* Datteren Stella har vært med i alle Lange flate-filmene; som baby i eneren, som toåring i toeren og nå som sekstenåring i treeren. Hun har også spilt i tv-serien Oljefondet.

Kilde: NTB

---

---

Fem favoritter

Musikk: Mozart, Police, Billy Eilish

Film: Back to the future, Amadeus, A few good men, Star Wars og Memento

Bok: Hitchhikers Guide to the Galaxy

Mat: Pølse i brød og alt Veslemøy lager

Sted: Synes stort sett alle steder er spennende, men liker meg best der jeg har familien rundt meg

---

Mer fra: Portrett