Portrett

Best når han gidder

Det tok 25 år før Jan-Erik Fjell tok seg bryet med å fullføre noe som helst, men da det først skjedde var reisen fra Nav til toppen av bestselgerlistene sjokkerende kort.

– Jeg har ikke hatt besøk her på … det er lenge sida, ass, sier Jan-Erik Fjell idet han tar oss imot hjemme i den passende nok dunkelt belyste leiligheten sin like ved jernbanestasjonen i Fredrikstad.

En av Norges aller mest suksessfulle krimforfattere det siste drøye tiåret har, som nær sagt alltid, en caps på topplokket «for å skjule at det begynner å bli tynt oppå der» – like svart som resten av antrekket, inkludert munnbindet, noe som matcher det litt mørke inntrykket av boligen hans. Idet vi tar plass ved det runde og romslige spisebordet, kan det skimtes en sous-vide-maskin på kjøkkenbenken, som vi senere skal lære har fått en svært sentral plass i 38-åringens liv.

Les også: Rastløse, kreative og spenningssøkende: Dette er fellestrekkene til skurker og gründere

At nettopp han skulle bli en som håver inn på å skrive om kaldblodige mord, var det nok få som hadde forventet da han trådde sine barne- og ungdomssko på Gressvik i Fredrikstad. Jan-Erik likte den sosiale sida ved skolen, men det faglige var det verre med, kanskje mest fordi han ikke gadd å prøve. I karakterboka hans fra videregående skole er det mange toere og treere, og bare en enslig femmer fra en stiloppgave på norsk skriftlig eksamen.

– Det var aldri noen lærere som sa: «Det her var bra, Jan-Erik.» Og det er ikke sikkert det var bra, så jeg skal ikke hive noen lærere under bussen, men det var aldri noen oppmuntring til at jeg burde fortsette med dette.

Likevel er det i ettertid én som har hevdet at hun skjønte den unge rebellen og klasseklovnen skulle få til noe stort.

– Norsklæreren min på ungdomsskolen sa det. «Å?», svarte jeg da. Ho er veldig kos, altså, men herregud, vi var en klasse med sikkert 20 elever, og det er jo helt umulig for en lærer å se – i alle fall på dem som sitter helt bakerst og kanskje ikke er så interessert. Det er hyggelig at ho sa det, men hadde ho trua for 20–25 år sida? Det er ikke så sikkert.

En skulle kanskje tro det var en blyant, men antakelig er det en kjærlighet. Jan-Erik var nemlig langt inne i 20-årene før han fikk skrivelyst. FOTO: Privat

Så sent som da han var i midten av 20-åra, etter det han beskriver som masse forskjellige kurs og ufullførte utdannelser, bar han tittelen «ung ufør» uten den minste grad av stolthet.

– Jeg har aldri hatt dårlig selvtillit, men selvfølelsen, den … Det er ikke fett å være 20 år og uføretrygda, og jeg kjente masse på det veldig lenge. Det er bra at vi har det sånn i Norge at det er hjelp å få, men jeg tror ikke det er så mange i 20-åra som slår seg på brystet og sier de er ung ufør. Det gjorde ikke jeg heller.

Det var først da han droppet ut av sin siste påbegynte utdannelse ved Høgskolen i Østfold han bestemte seg for å prøve å skrive i det hele tatt. Resultatet ble omsider en ungdomskomedie som etter mange avslag ble utgitt på et lite forlag og solgte 3-400 eksemplarer, men det var helt andre ting enn salgstall som betydde noe på den tida..

– Da hadde jeg endelig fullført noe, for første gang i livet. Og det viktigste for meg da var at jeg kunne svare noe annet enn at jeg gikk på Nav når noen spurte meg hva jeg drev med; «jeg skriver bøker». Og jeg syns det var morsomt å skrive, så jeg tenkte «hm, jeg prøver en gang til». Mest for å bevise overfor meg sjøl at jeg klarte det, og det ble «Tysteren». Da gikk det jo litt bedre, sier han beskjedent.

Les også: Mens hele Norge var opptatt med å se åpningsseremonien fra OL på Lillehammer i 1994 kløv en frekkas opp en stige langs veggen på Nasjonalmuseet (+)

Den første boka med Anton Brekke i hovedrollen, Kripos-etterforskeren med et gamblingproblem, kom ut i 2010, og forandret Jan-Eriks liv nærmest over natta – selv om det begynte med det han kaller en litt lunken anmeldelse og terningkast 4 i hjemby-avisen Fredriksstad Blad. For noen dager senere smalt det fra Stavanger Aftenblad: «Flytt deg, Jo Nesbø» var tittelen som vekket interessen og senere begeistringen hos de store redaksjonene i landet, og dermed rullet snøballen.

I løpet av et halvt år solgte «Tysteren» elleville 40.000 eksemplarer, og sikret Jan-Erik en nominasjon til den gjeve Bokhandlerprisen – en utmerkelse den ferske forfatteren selv ikke engang hadde hørt om.

– Så ramset Arve (Juritzen, forlagssjef, journ.anm.) opp de andre som var nominert, og da tenkte jeg bare «moro å være med i det selskapet der i hvert fall». Jeg satt på en kafé her i Fredrikstad, og så ringte de fra Bokhandlerforeningen og ville invitere meg til Oslo. «Jeg hadde tenkt meg dit», svarte jeg, for jeg trodde det var som en Oscar-utdeling – at alle de nominerte ble invitert inn, og vinneren ble offentliggjort der. «Ja, for du får den prisen», sa de. «Ja, jeg er nominert», svarte jeg. «Nei, du får den prisen». «Å ja…».

OSLO  20101130. 
Forfatteren Jan-Erik Fjell ble tirsdag tildelt bokhandlerprisen 2010 av kulturminister Anniken Huitfeldt. Jan-Erik Fjell fikk prisen for krimboka «Tysteren», hans første kriminalroman. 
Foto: Morten Holm / NTB

Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt overrekker Jan-Erik det synlige beviset på at han er vinneren av Bokhandlerprisen 2010, for sin første roman om Kripos-etterforskeren Anton Brekke. FOTO: Morten Holm/NTB

Ikke verst for en knapt nok halvstudert røver som nylig hadde oppdaget at han hadde et talent for skriving.

– Det var et kjempeeventyr, og jeg tenker fortsatt på hvor heldig jeg har vært. Hvor mange krimbøker er det som kommer ut i løpet av et år? Det er så mange, sikkert 50, og hvor mange hører du om? Det er klart, alt er ikke like bra, og noe skulle kanskje aldri vært utgitt, men det ligger ikke noe mindre jobb bak i alle fall 90 prosent av de andre enn av mine. Så den prisen var veldig viktig.

At det var krim som skulle bli hans sjanger, var nærmest en tilfeldighet, og da det først ble det, tenkte han at det skulle bli kun én Anton Brekke-bok. Nå har det blitt sju, og den åttende er godt på vei.

– Jeg håper jeg er cirka halvveis, og planen er at den skal komme ut i år. Jeg hadde håpet på juni, men det tror jeg kan bli litt tungt, så det blir nok til høsten.

Prosessen med å skrive bøkene beskriver han som en slags berg-og-dalbane fra blytunge stunder i det dypeste mørket, når skrivesperren er på sitt mest fastlåste, til en lykkerus på grensa til det euforiske når det løsner igjen og resten flyter nesten av seg selv. Presset som fulgte med den umiddelbare suksessen, har blitt spedd på med det han legger på seg selv.

– I det ene øyeblikket har jeg kjempetro på manus, tenker at dette blir bra, og på kvelden har jeg lyst til å slette alt sammen. Det virker som det er sånn for alle som skriver. Jeg har kompiser som blir glade av å kjøpe seg ting, men det eneste som gir meg den lykkefølelsen, er når jeg har skrevet et kapittel jeg vet er bra. Da er det verdt slitet, og særlig når boka er ferdig, selvfølgelig. Da er det en måned eller to hvor man er kjempehappy, og så er det på’n igjen.

Og det hjelper ikke akkurat på at han har en hang til å fiksere på detaljer – et trekk som kommer fram også utenfor skriveprosessen, når vi skal ta bilder inne på kontoret hans, men først må bistå med å flytte en av hans mange capser som ligger feil i bokhylla i bakgrunnen.

– Det blir faktisk bare tyngre og tyngre, fordi jeg blir mer og mer kritisk. «Har jeg skrevet noe lignende før? Har Anton tenkt eller sagt dette før?» Man må passe på at man ikke gjentar seg sjøl.

– Tror du leserne legger merke til sånt?

– Nei, ikke i det hele tatt, faktisk. Det sitter her oppe. Jeg gjør ting veldig mye vanskeligere for meg sjøl enn jeg hadde trengt og kan bruke to timer bare på den første setningen. Når den sitter, og de første to-tre-fire setningene i et kapittel er på plass, går det fort. Men jeg kan bruke håpløst lang tid på å komme i gang, og det skjer veldig ofte. At det går en hel uke uten at jeg får skrevet noe er helt vanlig, selv om jeg prøver. Man vil alltid prøve å skrive den beste boka, og den jeg holder på med nå kunne vært ferdig, men da hadde jeg ikke gjort så godt jeg kan. Jeg skylder leseren, som betaler nesten 400 kroner for den historien, at jeg skal ha gjort mitt aller beste på hver eneste side, og derfor tar det tid.

Foran skjermen på kontoret svinger følelsene fra grenseløs frustrasjon over en tilsynelatende endeløs skrivesperre, til lykkerusen når de første setningene i et nytt kapittel endelig sitter.

Foran skjermen på kontoret svinger følelsene fra grenseløs frustrasjon over en tilsynelatende endeløs skrivesperre, til lykkerusen når de første setningene i et nytt kapittel endelig sitter. FOTO: Finn Rune Christiansen

Selv om han aldri fant skrivelysten som ung, har han alltid elsket å fortelle historier, og ikke minst å lytte til dem.

– Det er ikke noe som er bedre enn å bli fortalt en kjempegod historie for, som både er spennende og morsom. Og det er kanskje egentlig det jeg ser på meg sjøl som også, en storyteller. Jeg tror kanskje jeg har det fra faren min og husker fra jeg var liten at han skrev små, korte spenningsnoveller. Han leste dem for meg og lurte på hva jeg syntes skulle skje videre. Neste kveld hadde han skrevet den ferdig sånn.

Rullestolen han sitter i, har vært en trofast følgesvenn gjennom nesten hele livet, som følge av en medfødt skade i ryggmargen. Og selv om handikappet har bydd på sine utfordringer, har han valgt å ikke gjøre det til et problem.

– Jeg har aldri furta over den stolen, for det er bare sånn det er. Det hadde sikkert vært veldig mye tyngre hvis det hadde kommet av en skade i en trafikkulykke som barn, tenåring eller voksen. Jeg ble heller aldri plaga for det, og det kunne jeg fort ha blitt på Gressvik på 90-tallet, med rødt hår og rullestol – eller bare for det røde håret alene. Men jeg har alltid vært veldig glad i å snakke med folk og snakker lett med alle slags folk, så det har sikkert også bidratt. Og at jeg er relativt kjapp i replikken, jeg har aldri gjort meg sjøl til et lett offer.

Han mener tvert imot at det er kombinasjonen av den rullende tilværelsen, den mildt sagt avslappede holdningen til skolearbeid og de tøffe åra som uføretrygdet som har banet vei for forfattergjerningen og den suksessen han opplever i dag.

– Har man to friske bein å gå på, er det veldig mange jobber man kan ta. Hvis ikke, bør du helst få deg en utdannelse. Jeg er faktisk helt sikker på at det er summen av alt som gjør at vi sitter her og gjør dette intervjuet nå.

Da han var barn, ville han bli politi «som alle andre», men da han etter hvert skjønte at det ikke kom til å bli noe av, skiftet han retning fullstendig og ville i stedet bli gangster. Inspirert av de gamle gutta i den italienske mafiaen i USA, gjorde han også noen spede forsøk på å slå seg opp i den kriminelle underverdenen.

– Men det gikk jo til helvete, det òg, som alt annet jeg hadde prøvd på. Kort fortalt hadde vi litt for mye sprit i bilen og ble stoppet i Malmö. Vi hadde vært i Tyskland, og de tok hver eneste dråpe. Men det er nesten som guttestreker å regne. Hvem er det som ikke har hatt med seg litt mye sprit?

Etter litt spørring og graving kommer det imidlertid fram at «litt sprit» viste seg å være 120 liter og at den eldre og klokere Fjell priser seg lykkelig for at de ikke kom så langt som til Svinesund med lasten.

– Da hadde vi sikkert sittet inne ennå, hehe. Men det ble 3.000 kroner i bot til kronofogden, eller hva det heter for noe, og vi kom tomhendt hjem, så den turen ble dyr nok. Vi gjorde ikke det igjen.

Jørn Lier Horst og Jan Erik Fjell på boksignering på Libris i Fredrikstad. FOTO: ELISABETH SKOVLY

Krim-kollega Jørn Lier Horst er en av Jan-Eriks viktigste inspirasjonskilder og støttespillere. Her er de to fotografert sammen under en boksignering i Fredrikstad i 2017. FOTO: Elisabeth Skovly

I dag er den økonomiske situasjonen en ganske annen, etter at bøkene hans har blitt solgt til 15 land og for lengst har passert 500.000 eksemplarer fordelt på bokhyller rundt om i verden.

– Den israelske versjonen av «Tysteren» fikk jeg for noen måneder siden, og den er helt uleselig, for de leser jo andre veien. Men det er veldig moro, og noe som aldri blir en vane – å få en bok oversatt til et nytt språk. Det er til og med dritfett på dansk, med ny tittel og nytt omslag.

Nå står Sør-Korea for tur, og drømmen er å komme inn på det franske, engelske og amerikanske markedet på sikt – men først og fremst ønsker han å skrive for et blodtørstig norsk publikum. Og han lar ikke pengene og berømmelsen ta overhånd.

– Jeg er ikke kjip eller gjerrig, men jeg strør liksom ikke rundt meg, heller. Har kjøpt leilighet og bil, og så bruker jeg mye penger på mat. Jeg kan lage meg kjempemåltider og kose meg alene. Ikke hver dag, det gidder jeg ikke, men jeg lager mye mat.

Og det er her den før omtalte sous-vide-maskinen kommer inn i bildet. Gjennom ti år har de stått sammen om mange store matopplevelser. For når han ikke skriver, er det vakuumering og varmebehandling av kjøtt i vannbad som er den store lidenskapen. Og det merkes, for nå fisker han fram telefonen og begynner å vise bilder av de lekreste retter, tegner og forklarer hvordan den møysommelige prosessen gir en jevn temperatur og rosafarge gjennom hele kjøttstykket, i motsetning til ved steking eller grilling.

– Og så svir du det i panna og lager stekeskorpe etterpå, ett minutt på hver side, klart. Jeg syns det er så moro når det blir bra og godt. Og så bruker jeg det til snapchat, da. Og da kommer han gamle Jan-Erik fram, litt sånn eplekjekk.

Jan-Erik demonstrerer kokekunst ved hjelp av sous-vide. Her har han laget det han kaller «en lett lunsj» mellom skriveøktene.

Jan-Erik demonstrerer kokekunst ved hjelp av sous-vide. Her har han laget det han kaller «en lett lunsj» mellom skriveøktene. FOTO: Privat

Når man leser tidligere intervjuer med ham, er det å ta grep om kosthold og trening en gjennomgangsmelodi, for han er over snittet opptatt av hvordan han tar seg ut – noe som gjenspeiler seg i stadige spørsmål om munnbindet sitter symmetrisk på ansiktet under fotografering og et krav om å bli avbildet fra sin venstre, hans beste, side. I fjor klarte han 100 dager uten karbohydrater.

– Ikke brus, ikke vin, ingenting. Kun fett og proteiner. Det hjalp jo, jeg gikk ned, men herregud, så kjedelig, da! Jeg er for glad i mat, men jeg prøver å være flink til å spise mellom 9 og 17, da, ikke etter det.

Og det er nettopp forkjærligheten for store gastronomiske opplevelser som er den kanskje største frykten hans knyttet til den pågående koronapandemien.

– Det verste er at man kan miste lukt og smak. Hva faen skal man leve for da?

Ellers har han klart seg godt gjennom de ti siste månedene, selv om han er et sosialt dyr med nært forhold til familien og mange gode kompiser han nå ikke får truffet like ofte som ellers. For han trives også utmerket i sitt eget selskap.

– Å bo sammen med noen, er jeg faktisk ikke klar for. Da ryker den absolutte friheten, og den er jeg så glad i, å kunne gjøre hva jeg vil når jeg vil. Det er klart, nå drar man seg mot 40, og når fredags- og lørdagskvelden kommer uten at man har noen store planer … Men det er mange som har det sånn. Da lager jeg heller litt god mat, ser på TV, skriver litt. Jeg ville ikke bytta bort det nå, i alle fall.

– Du vender stadig tilbake til maten, kanskje blir det kokebok neste?

– Fjellstrøm? Nei, alt er gjort, vettu. Men jeg liker mat. Det er den nye pokeren, og jeg koser meg mer med å lage mat enn å sitte og spille kort.

Familien er veldig viktig for Jan-Erik, og han har nærmest daglig kontakt med brødrene, foreldrene og niesen Thea. Her viser de stolt fram et ferdig parti med browniekuler trukket i sjokolade.

Familien er veldig viktig for Jan-Erik, og han har nærmest daglig kontakt med brødrene, foreldrene og niesen Thea. Her viser de stolt fram et ferdig parti med browniekuler trukket i sjokolade. FOTO: Privat

Akkurat det er en setning han neppe ville sagt før det store gjennombruddet. Historien om at han spilte bort sine egne penger og lånte morens mastercard for å tape ytterligere titusenvis av kroner, har han fortalt mange ganger før – og det var derfor ikke tilfeldig at hans egen krimhelt ble tildelt den samme karakterbristen.

– Gambling kjente jeg jo til. Og hadde jeg ikke gjort det, hva skulle han hatt for last da? Alkohol, som så veldig mange andre? Det hadde jeg ikke klart å skrive godt om, og det er det allerede en som gjør kanskje best i verden, og som er norsk i tillegg. Alle Antons erfaringer og tanker rundt spilling er selvopplevd. Det har vært mange gode kvelder, men også mange dyre kvelder, og nedturen er 1.000 ganger større enn oppturen. Jeg tror kanskje det også har bidratt til at jeg har mistet litt av interessen, og det ser man nok i bøkene også. Det blir mindre og mindre kortspill.

– Var avhengigheten din noen gang så sterk at du vurderte å oppsøke hjelp?

– Å nei, jeg har aldri vært der. Problemet mitt er at hvis jeg for eksempel begynner å spille nettpoker, så gjør jeg ikke annet den dagen. Jeg spiser ikke, drikker ikke, sitter bare og spiller. Jeg har jo spilt poker på nettet mens jeg har skrevet også, i løpet av de siste ti årene. Det som er litt artig, er at da blir jeg som Anton Brekke og tenker at «fy flate, det er det her jeg skal gjøre. Glem de bøkene, a!». På de dagene vinner man, og da skriver man selvfølgelig ikke noe i manus. Og så har man de dagene hvor man taper. Da blir man så forbanna, så da skriver man heller ikke. Det er egentlig tap-tap, så det beste er å ikke spille. Jeg kan fint ha en hyggelig pokerkveld med kompiser, men å sitte tolv timer rundt et pokerbord på en eller annen luguber, mørk bule, gidder jeg rett og slett ikke.

I musikkens verden står Johnny Cash høyt i kurs, og som artisten er Jan-Erik ofte kledd i svart fra topp til tå.

I musikkens verden står Johnny Cash høyt i kurs, og som artisten er Jan-Erik ofte kledd i svart fra topp til tå. FOTO: Finn Rune Christiansen

Hvor lenge han skal skrive om Anton Brekke, som for øvrig har fått navnet sitt fra veien forfatteren vokste opp i, har han ikke tenkt så mye på.

– Han er jo veldig viktig, for han forandra livet mitt. Men jeg tar fortsatt en bok av gangen. Jeg har en kontrakt på åtte bøker, så får vi se hva som skjer på siste side.

Og han skulle gjerne skrevet noe helt annet enn krim også, hvis den rette ideen detter ned i hodet hans.

– De aller beste historiene, det er lov å si at det ikke er krim. Du har Forrest Gump, Den Grønne Mil, Frihetens Regn. De virkelig gode historiene er noe annet.

– Krim er ikke veien til Nobelprisen i litteratur?

– Den tror jeg blir tung uansett, hehe. Nei, men krim kan være … er det spennende, og det bør det jo helst være, så har du en god historie. Hvis du skriver en bok som leseren sliter med å legge fra seg, så vil du antakeligvis selge masse. Men jeg tror alle forfattere drømmer om å skrive den store romanen. Enn så lenge har ikke den meldt seg for meg.

Fem favoritter

Musikk: Det meste unntatt trance og techno, men er veldig glad i både Bob Dylan og Johnny Cash.
Film: «Scent of a Woman» med Al Pacino.
Bok: «Et kyss før døden» av Ira Levine.
Mat: Storfe fra Manstad Kjøtt, da eter jeg med begge hender.
Sted: Kjøttdisken til Manstad Kjøtt.

Fakta om Jan-Erik Fjell

* Født 20. oktober 1982. Vokste opp på Gressvik utenfor Fredrikstad med foreldrene og tre søsken. Er fortsatt bosatt i hjembyen.
* Debuterte som forfatter med ungdomskomedien «Pus», utgitt av Fritt Forlag i 2009.
* Året etter signerte han med Juritzen forlag og ga ut «Tysteren» – den første kriminalromanen i serien om Kripos-etterforsker Anton Brekke. For denne ble han tildelt Bokhandlerprisen, som tidenes yngste vinner.
* Har siden skrevet ytterligere seks Brekke-bøker og jobber nå med den åttende. Krimromanene hans er så langt solgt til 15 land.
* Var tidligere en ivrig pokerspiller og kan blant annet skilte med en 7. plass i poker-NM i 2015.

Mer fra Dagsavisen