Vi har avtalt et digitalt møte med Lene Julsen på hytta. Rett ved inngangen til Jotunheimen. Kart, kompass og presis stedsorientering er ikke noe en forfatter nødvendigvis trenger å fordype seg i – hun har jo Naturmannen ved sin side. Mer om ham litt senere.
– Hvor hytta ligger? Jo, Skåbu ved Vinstra, oppi der på en måte. De sier det er Nord-Europas høyeste bebodde fjellbygd.
[ Portrett: «Rådebank»-Maja – råner uten førerkort (+) ]
Første kvinnelige sportsjournalist
Som fjortenåring startet Lene Julsen som frilansjournalist i Fredriksstad Blad, senere ble hun Sarpsborg Arbeiderblads første kvinnelige sportsjournalist. Kombinasjonen av skriveglede og en forkjærlighet for sport ble inngangen til journalistyrket, konstaterer hun.
Daværende sportsleder i Sarpsborg Arbeiderblad, Petter Kalnes, så tidlig talentet hos den unge frilanseren fra Greåker.
– Du ble rett og slett headhuntet til en fast stilling som avisas første kvinnelige sportsjournalist?
– Vel, i alle fall sterkt oppfordret til å søke stillingen. Fire år i sportsredaksjonen ble både utfordrende og morsomme. Men det var tøft å komme rett inn i hockeygarderoben som 24 år gammel journalist.
Lene minnes og ler:
– Uten å utlevere noen er det ikke tvil om at holdningene hos enkelte den gangen ikke hadde gått upåaktet hen i dagens #metoo-bevegelse.
– Jeg hadde et mantra som reddet meg fra skeptiske og kritiske røster: «Lene du har ingen tabbekvote – du kan ikke gjøre noen feil». Alt jeg jobbet med ble gjennomført veldig nøye og korrekt.
– Hockeyen er tøff, fotballen litt annerledes – men mangel på kunnskap blir fort avslørt i miljøet.
Så er det verdt å legge til at pappa Lars-Espens sterke sportsinteresse garantert påvirket interessefeltet til en gryende sportsjournalist. Som liten ble hun tatt med på utallige fotball – og hockeykamper. Hun elsket å se Sarpsborg Fotballklubb, Sparta og Rosenborg i aksjon. I tillegg er hun en stor Tottenham-fan. Og entusiastisk når det gjelder skisport.
– Spesielt godt husker jeg da vi stilte bamse-ringeklokka mi til å kime klokka 02:00 på natten for at jeg og pappa skulle se på fotballkamper i USA, VM i 94.
– Som du forstår, idrett er og har alltid vært viktig i mitt liv. For egen del ble det 12 år med håndball i Tindlund IF. Noen kamper i 2. divisjon kan jeg i alle fall sette på CV-en, før studiene tok over.
Ingen «tradisjonell» feminist
Etter fire år med notatblokka klar i svette garderober, på kalde isbaner og med klisterrester fra både håndball og ski på fingrene, valgte hun å forlate avisjobben. I alle fall en periode. Det var da Lene Julsen begynte å skrive tekstene om Naturmannen. I det journalistdrevne nettmagasinet Harvest. Etter noen måneder tok Cappelen Damm kontakt og spurte om hun var interessert i å utvikle tekstene til en bok.
– Jeg har all grunn til å takke Torbjørn Ekelund og Kjetil Østli i Harvest. Gutta ga meg tidlig sjansen. De pusher meg og er flinke til å følge opp, noe som har hatt stor betydning for min skribentkarriere.
Det var også i Harvest Magazine mange ble kjent med hennes lekne, korte og humoristiske tekster om samlivet med Eivind. Som i de fleste forhold går den første sterke forelskelsen etter hvert over i hverdager. «Nyansene trådde fram», som hun selv skriver. Undertittelen på Julsens første bok er «Han lovet aldri gull, bare grønne skoger». Bedre kan ikke tilnavnet Naturmannen forklares.
950 meter over havet finner hun ro og skriveglede. Selv om Lenes beskrivelse av fjellhytta framstår ganske ulik Naturmannens oppfatning av stedet i fjellheimen. Når Naturmannen sier: «Vi har en sjarmerende hytte på fjellet» – er hennes referanse: «Vi har et gørrkaldt krypinn med utedass og brønn».
[ Portrett: Det tok fire år før Shazia Majid kunne snakke offentlig om skilsmissen (+) ]
Lene har tatt plass i annekset. Det eneste stedet hvor det er rolig nok til å få gjennomført et intervju, mener hun. Seks år gamle Sofia, og Olivia på halvannet år krever naturlig nok tid. Boka «Naturmannen og jeg» høstet gode kritikker. Nå er «Redd deg selv først» i hyllene.
Med strikka genser og kraftige laftede tømmervegger i bakgrunnen fremstår hun på PC-skjermen ved første øyekast mer som Synnøve Solbakken i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling – enn en forfatter som skriver skarpe refleksjoner om samlivet med Naturmannen. Vi vet bedre, men hun er ingen ihuga feminist.
– Nei, jeg er ingen feminist i den «tradisjonelle» oppfatningen av begrepet. Så klart heier jeg på kvinnen, det er en selvfølge. Men jeg er nok mer glad i menn enn det man kanskje kan observere hos en del andre som tar plass i det offentlige rom. Ofte er det mannen som «får skylda for alt» føler jeg, det undrer jeg meg litt over. Liker de ikke menn? Likevel tror jeg det er viktig å bruke humor i mine tekster, også om Naturmannen og andre menn.
– Lete etter diagnoser kan skade mer enn det hjelper
I januar 2014 kom smellen, som hun selv definerer det. Usminket, ærlig og utleverende forteller hun i sin nye bok om veien tilbake – etter flere år med angst, uavklart selvforståelse og indre uro.
– Jeg var helt utslitt og måtte finne ut hva jeg tåler, hvor grensa må gå. I mitt selvbilde har jeg alltid vært den robuste jenta som takler alt. Men jeg er mye skjørere enn jeg har tenkt. Det har jeg aldri tatt hensyn til, jeg har ikke trodd at det var meg.
– Du bruker ikke ord som psykiatri eller psykisk syk?
– Nei, jeg mener at livet ikke alltid er like lett. Derfor tror jeg det kan være skummelt å lete i diagnoseskuffen for raskt i forløpet – vi er laget for å tåle en del, og jeg tror i mange tilfeller å lete etter diagnoser kan skade mer enn det hjelper. I møte med helsevesenet begynner man raskt å lete etter en diagnose, er mitt inntrykk. Vi har sikkert et håp og en drøm om at alt skal være bra hele tiden, men slik er det jo ikke. Det går helt fint det også. Du er ikke nødvendigvis sjuk selv om du møter livets skyggesider. Jeg gikk på en skikkelig smell. Levde som om jeg var uberørt av alt, selv om jeg på noen områder kan være en skikkelig pingle. Men jeg er ikke sjuk for det.
– Men det ble noen år med antidepressiver?
– Ja, fem år. Medikamenter det er forferdelig vanskelige å slutte med, selv om jeg de siste årene kun tok én tablett annenhver dag. Ingen stor dose, men det er faktisk bare noen måneder siden jeg lykkes med å slutte helt. I oktober i fjor satte jeg sluttstrek.
– Pillene er litt skumle, selv om de absolutt fungerte som en «krykke» for meg i starten. Jeg oppfatter at det er lett å få utskrevet såkalte lykkepiller. Men ofte finnes det ingen annen vei utenom enn å finne ut av problemene, gjennom selvransakelse og samtaler. Altså en skikkelig runde og graving i din egen «dritt».
– Nå går det veldig fint.
Vi blir avbrutt av døra som åpnes i annekset.
– Det var bare Naturmannen som ga beskjed om at han tar en skitur.
– Ja, selvfølgelig.
Formiddagen har familien tilbrakt i skiløypene. Naturmannen trenger en økt til, og prioriterer det. Som da invitasjonen til feiring av diamantbryllupet til Lenes besteforeldre dukket opp i postkassa. Noe som selvfølgelig ble en Harvest-tekst fra skribenten.
Naturmannen tok valget. Han ble ikke med, men sa: sorry, babe, hils besteforeldra dine, jeg stikker til fjells, pakka sekken og satte kursen mot pudderføre i Sogndal.
— Fra «Kvinne mot naturen» i Harvest Magazine
Kjærlighetens «kinderegg» på Greåker
Naturmannen – Eivind Andreassen (42) er fagleder på sciencelinja ved Greåker videregående skole. Lærer i matematikk og IT. De første kjærlighetsgnistene slo til på tur, forteller Lene. I nærmiljøet. Med en Greåker-gutt.
– Og som ikke det er nok, det skjedde på Greåker. Vi gikk tur hver for oss, så stoppet han og snakket med meg. Han visste hvem jeg var. Eivind elsker alt som har med naturen å gjøre, fiske, gå fjellturer, langrenn, toppturer på randoneeski og tar gjerne med barna. En utrolig flink og tilstedeværende far.
Det eneste jeg klarte å slå i bordet med da han returnerte fra turen var suppe, fordi jeg vet han synes suppe ikke er mat. Den tenker jeg stakk, suppehevn.
— Fra «Kvinne mot naturen» i Harvest Magazine
– Har du flink pike-syndromet?
– På noen områder er det helt sikkert riktig. Ting som gjelder jobben, gjøre det bra, jobbe skikkelig – jeg har alltid vært sånn. Men jeg kan slurve med oppvask og andre ting.
– Akkurat, og dermed klassens beste i norsk stil på skolen?
– Nei, jeg var ikke alltid den beste i klassen når det gjaldt å skrive stil. På ungdomsskolen fikk jeg gode karakterer, men på videregående tror jeg ikke læreren bestandig likte min språkdrakt. Det kan hende jeg var for eksperimentell, og sikkert litt for kreativ noen ganger. Jeg har ikke hanket inn seksere i norsk. Jeg kjempet med nebb og klør for å få en femmer.
– Stillhet er ikke ro
– Etter å ha lest din nye bok «Redd deg selv først» – historien om dama som ville bli hel ved, sitter jeg igjen med både ønske om å uttrykke omsorg og kjenne på sorg. Men samtidig dukker smilet ofte opp.
– Det er jeg veldig glad for. Humoren i min siste bok er også viktig, selv om den ikke er lett å bruke i temaet jeg tar opp. Jeg ønsket ikke å skrive en bok som «kun» beskrev reisen fra knestående til oppreist stilling. Derfor håper jeg innholdet oppfattes som noe mer enn en tradisjonell selvhjelpsbok.
– Vendepunktet ble et kurs i mindfulness?
– Bare ordet kan sikkert gjøre at noen rygger et par skritt. Mindfulness beskriver kunnskapen om å lære deg selv å kjenne, det er ikke noe mer hokuspokus enn det. En form for meditasjon, ta deg tid.
Kapitlene i Lene Julsens nye bok er en tidslinje om veien tilbake: «Smellen. Tre år etter smellen. Tre og et halvt år etter smellen. Snart fire år etter smellen. Fire år etter smellen. Fire og et halvt år etter smellen.»
– Tenkte du noen gang at mindfulness-prosessen kom til å gjøre vondt, at ting faktisk kunne bli verre i en periode?
– Jeg tenker at stillhet ikke er ro. Når man slukker alt rundt seg får du kontakt med deg selv, da kommer alt fram. Det er helt nødvendig. I stedet for å sette seg ned foran tv-en og kjøre på med andre ting. Resultatet av å skyve problemene vekk blir å gå med et vagt ubehag om ting som ikke stemmer. Du må få kontakt med deg selv på en eller annen måte. Sett av alenetid. Gå en tur i skogen.
Lene stopper litt opp og smiler:
– Ta rundene i små porsjoner, ikke nøst opp alt på en gang. Tenk deg to uker alene på en hytte. Det vil ikke bli bare hygge og kos?
– Jeg var nødt til å ta disse rundene med meg selv. Blant annet for å finne ut at jeg må ta flere pauser underveis, og at jeg ikke er så bøs og sterk som jeg tror. At jeg har det mest i kjeften.
– .. og ved tastaturet?
– Hehe, ja.
Identitet, verdier og en rolle
Som leser oppfatter man Lene som dønn åpen og ærlig når hun skriver om tankemønstre, menneskesinnet og veien til å bli kjent med seg selv. Helt avgjørende i hele prosessen, mener hun.
– I denne boka er åpenhet og ærlighet hele fundamentet. Jeg tror mange tenker det samme som meg, vi er nok ikke så veldig forskjellige som mennesker. Vi tenker mange rare og skamfulle ting alle sammen. Det har jeg prøvd å skrive om. Men noen ganger har jeg holdt hendene foran ansiktet og tenkt – herregud hva skriver jeg nå. Dette er flaut.
– Uten å avsløre for mye av innholdet i boka... Men jeg regner med at tankene om brannmannen du gikk på kurs sammen med er i denne kategorien?
Lene retter seg litt opp og gliser.
– JA. Før boka gikk i trykken måtte jeg kontakte ham for godkjennelse av teksten. Kjør på, sa han!
– Det er forresten noe annet positivt som har skjedd også.
– Hva er det?
– Etter smellen for sju år siden begynte jeg å få migreneanfall. Det å lære meg å ta pauser, finne mitt eget tempo og ikke la meg styre av verden utenfor har fungert. Siste anfall med smertefull hodepine var i august 2019. Nå har jeg blitt kvitt den.
Hun banker i tømmerveggen. Som et statement.
– Selvbilde ble formet av hvordan du trodde andre oppfattet deg?
– Absolutt. Men det var også slik jeg kjente meg selv. Det gikk mye på identitet, verdier og en rolle. Uten disse tenkte jeg: Hvordan skal jeg være nå?
– Jeg har alltid tatt mye ansvar i sosiale settinger. Jeg tror, og det er jeg faktisk stolt av, at jeg er litt skamløs. Når man er fornøyd med noe må det være greit å si det høyt. Litt unorsk, men jeg kan love deg at det koster. Det er sånn jeg er, noe jeg legger inn i mitt personlige «regnskap». Hvis jeg hele tiden skal la være å jekke meg altfor mye blir det også feil. Det er nok grunnen til at jeg trives blant gutta i sportsmiljøet. Der er det mye lettere å slå seg på brystet – enn i en jentegjeng. Mine beste venninner kjenner meg selvfølgelig. Jenter som ikke står like nær kan nok føle at jeg er litt «cocky».
[ Portrettet: En Loch Næss er ikke redd for å ta seg vann over hodet (+) ]
Ingen kvikkfiks
I baksideteksten på Lene Julsens nye bok skriver forfatter Henrik H. Langeland: «Selv for livets glade jenter går solen av og til ned». Veien tilbake har ikke alltid vært like lett.
– Det som plaget meg mest med smellen var utmattelsen og det å være konstant sliten i lang tid. Angsten forsvant ganske fort, eller relativt fort da, tre–fire år. Det finnes ingen kvikk fiks. Selvfølgelig ville jeg ha vært alt dette foruten, det har vært slitsomt – man ønsker jo at alt skal gå på skinner – men som kjent gjør det ikke alltid det.
– I boka skriver du «Jeg liker å lese tjukke bøker. Aller helst vise at jeg leser tjukke bøker». Er din siste bok tjukk?
– Hehe, den er på 200 sider så ingen tjukk bok, nei. Tankene rundt dette sitatet er livsløgnene vi omgir oss med. Et image som jeg selv har brukt, og sagt, er at jeg alltid fullfører bøker jeg begynner å lese. Jeg gjør ikke det. Mange ganger har jeg lagt bort en bok fordi den er for kjedelig og heller valgt en serie eller tatt fram KK. Misforstå meg rett, jeg tror vi også trenger denne type «image» – men når graden av disse tingene blir for alvorlig er det ikke bra.
– De fleste liker å framstå på en viss måte og gjøre ting i tiden. Bryter man med disse blir stempelet raskt en som ikke følger med. Se bare når det blir jul eller vår i villastrøket og en nabo monterer utelys eller bygger en platting. Det tar ikke lang tid før resten av «flokken» kommer etter. Vi orienterer oss ofte etter omgivelsene og dem vi oppfatter som en «riktig» måte å være på.
Lene prater villig om de siste årenes utfordringer. Men håper også enkelte lesere får den siste pushen til å gå «all in». Finne ut av seg selv og ikke bare flyte med. Selv om boka ikke er en selvhjelpsbok i tradisjonell form.
– Det hadde vært kult hvis noen unge hadde lest boka og tenkt: «Hva er det jeg driver meg? Jeg må jo tenke selv?». Så er det viktig å tenke på at det kommer til å ta tid. Dette er ikke ‘sommerkroppen på seks uker’ eller ‘hvordan bli kvitt mammamagen’. Jobben er ikke gjort på én uke. Prøv å si det til en syttenåring som sliter.
Bolig ved Mørkedalen
«Lene Julsens styrke er og blir korte, pregnante tekster, gode oneliners – med humor, selvironi, selvutlevering, utlevering av livsledsageren og livet de lever. Hun er på et vis øyeblikkets mester, en mester i å spidde hverdagen og samlivet mellom naturmann og kvinne.», skrev VGs Guri Hjeltnes i anmeldelsen av «Naturmannen og jeg – han lovet meg aldri gull, bare grønne skoger».
– Når Naturmannen preparerer ski, jobber du med å slipe setninger?
– Jeg har nok det største fokuset på helheten. En tekst som skal sendes til Harvest må være skikkelig bra, ellers sender jeg den ikke. På noen ting er jeg veldig ærgjerrig. Synet på hvordan jeg vil at andre skal oppfatte meg er fortsatt en del av min personlighet.
– To bøker utgitt, nå kan du kalle deg forfatter?
– Jeg har blitt fortalt at det er slik. Og hvis du lurer? Ja, det er en ny bok på planleggingsstadiet. En roman med mye drama, ideen er klar. Jeg skal kaste meg ut i det.
I august 2019 flyttet hun, Naturmannen og datteren Sofia fra Oslo og til et sentralt villastrøk i Fredrikstad. Snaue 50 meter over havet, mellom spredte furutrær og paradoksalt nok tett på det lille skogholtet Mørkedalen, har skribenten og hennes friluftsmann funnet sin base.
Sier oftere nei
Selv om forfattersignaturen nå er befestet trekker fortsatt sportsjournalisten i Lene Julsen. Når fotballsesongen starter, er hun på plass i Fredriksstad Blads podkaststudio. Tilbake i en mannstung arena. FFKs kamper skal analyseres, stemning og engasjement formidles. Skribent, forfatter, reporter og ikke minst småbarnsmor. Etter smellen har hun blitt mer påpasselig til å ta pauser – å si nei.
Julsen er oppvokst på tettstedet Greåker i Sarpsborg, kun et steinkast fra kommunegrensa til Fredrikstad. Midt mellom to byers flammende og rivaliserende fotballhjerter. I podkaststudio med rød og hvit «drakt» er hun likevel overbevist om at vektstanga blir enkel å balansere.
– Egentlig er jeg blå og en skikkelig Sarpsborg 08-fan, men har fulgt FFK mye. Årets sesong tror jeg blir et nytt jubelår for aristokratene fra Plankebyen.
Fakta Lene Julsen:
– Født 15. november 1983, Sarpsborg sykehus.
– Bakgrunn: Begynte i U-zone i Fredriksstad Blad som 14 åring, deretter frilanser på sporten.
– Fra 2008 sportsjournalist i Sarpsborg Arbeiderblad.
– Bachelor i journalistikk. Kristiansand/Oslo
– Nordisk språk- og litteratur Blindern
– Journalist og skribent for Harvest Magazine, og forfatter for Cappelen Damm.
Fem favoritter:
Musikk: Vanskelig å peke ut en. Men hører mye på Don Martin, en ordkunstner av en rapper, og Sondre Justad.
Film: Jeg må bare si serier i stedet: «EXIT» har premiere denne helgen, og den har jeg gledet meg til. Store forventninger til at det blir mye bra girlpower. Og så må jeg si de to franske, «Lupin» og «Ring min agent!». I tillegg «Younger», herlig feelgood med handling fra forlagsverdenen.
Bok: Knausgårds Min kamp-serie.
Mat: Italiensk.
Sted: Skåbu
