Sofies nye verden

– Æ va fryktelig usikker, og hadde ikke noe ønske om å forlate Adressa eller flytte til Oslo.

VGs påtroppende kommentator Tone Sofie Aglen har orientert seg fram til Dovrehallen i Oslos hektiske Storgate. Det over hundre år gamle vannhullet på byens østkant kunne vært valgt fordi 41-åringen generelt liker seg på pub. Men vi sitter her fordi hun på e-post mobbet Dagsavisens opprinnelige plan, om å møtes på Bristol.

«Det var da folkelig, ikke helt hva jeg forventet av Dagsavisen», skrev hun med en smiley. Derav Dovrehallen, passende for en som har levd hele livet på den andre siden av Dovrefjell og aldri har hatt noen dragning sørover. Men nå sitter hun her, sånn halvklar for hovedstaden, rikspressa og Stortinget.

– Du trakk søknaden din?

– Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men jeg søkte til slutt.

Portrettet fortsetter under bildet

Tone Sofie Aglen. Foto: Mimsy Møller

– Søkte, trakk deg og søkte igjen?

– Jeg søkte i hvert fall i siste liten, såpass kan jeg si.

Aglen skal fylle Frithjof Jacobsens sko etter at han løp forelsket ut av VG-lokalene tidligere i år. Utlysning av kommentatorjobber i landets største avis kommer ikke jevnlig. Hun var sterkt ønsket.

– Frykta du Oslo?

– Nei, men æ har aldri bodd her. Og jeg kjenner jo ikke byen. For mæ som bare har kommet til Oslo S, rusla opp Karl Johan til Stortinget, tatt en svipptur innom Lorry og Youngstorget, framstår Oslo større og tøffere enn Trondheim, som er liten og koselig, sier Aglen, som har vokst opp på Gjerdinga i Ytre Namdalen. I dag er innbyggertallet på øya 18.

– Du kommer til å elske Oslo.

– Ja ja, du tror det? Jeg håper jo, det er jo en litt skummel verden for meg, mediebransjen framstår som litt tøffere her.

Seinest 1. juni er Adresseavisens politiske redaktør på plass i VG-huset i Akersgata. Avisa har vært gjennom noen heftige måneder. Jacobsens utmarsj var overraskende, og håndteringen av Trond Giske-videoen fra Vulkan har vært blendende. VG har fått seg kilevink.

Les også: – Vi kan si klart at det som har skjedd, er et brudd på vår kontrakt med leserne

Og i Aglens farvel har Adresseavisen fått seg en nesestyver. «Veldig trist. Et tap for avisa. En politisk redaktør vi ikke har hatt maken til», sier en som har jobba tett med henne. Det siste med adresse den synligheten hun har gitt avisa. Hun har vært en gallionsfigur. Som nå brekkes av baugen.

Det siste halvannet årets politiske kaos har hjemsøkt ikke minst Trøndelag. Stikkord som Giske, hyttetur-SMS og åker-sex har vært nedturer for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre, men oppturer for en kommentator som har skrevet seg rett inn i det nasjonale nyhetsbildet med klippekort i NRK. Nå forstummer stemmen utenfra. Den skal inn i Oslo-eliten.

– Æ har stortrivdes i Adressa, men har kjent det siste året at det er gøy å jobbe med rikspolitikk.

– Sitter man i regionsavis så skal man være best på Trondheim og Trøndelag, og jeg har trivdes med det, men vil jo bli bedre i jobben min. Det ble litt skraping på overflata, og mye personalansvar og litt lite tid til å være ute. Så nå får jeg skrive mer, være mer ute av kontoret og være tettere på politikken.

Det endte i tårer. Også starten på Aglens år i avisa begynte med tårer. Men først noen andre brudd.

Tone Sofie Aglen har vært politisk aktiv på høyt nivå for både SV og Senterpartiet. Det er uvanlig. Begge karrierene endte brått. Etter å ha vært engasjert i Sosialistisk ungdom i tenårene, endte sosialistårene i 2006. Da hadde hun vært medlem av kommunestyret hjemme i Nærøy kommune i Ytre Namdalen fra 1999, medlem av fylkestinget for SV i Nord-Trøndelag fra 2003 og partiets andre vara til Stortinget etter valget 2005. Og, må det legges til, hun var nestleder i fylkespartiet.

«Tone Sofie Aglen byr på stadig nye overraskelser. 29-åringen var godt etablert som SV-politiker i Nord-Trøndelag da hun i mars meldte seg ut. Etter kort tid meldte hun overgang til Senterpartiet. Og der gjorde hun kometkarriere», oppsummerte Adresseavisen i oktober 2006.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da var det klart at Aglen var ny toppkandidat i Trondheim – for Senterpartiet. Og ordførerkandidat. En ikke uoppnåelig taburett hvis partiet skulle komme på vippen. Hun var langt på vei perfekt i rollen. Hun var ung, kvinne, hadde begge beina planta på bygda, men samtidig en urban, belest type. Høsten 2007 satt hun i formannskapet i Trondheim for Senterpartiet og ble kommunalråd.

– Du hoppet rett fra SV til Sp. Du er en pragmatisk type?

– Det var en veldig kortversjon, da. Var jeg 29 år? Nei, jeg vokste opp i en raddisfamilie og fikk inn med morsmelka at USA var et forferdelig land og sånn. Men jeg tilhørte den pragmatiske distrikts-SV-fraksjonen, om du kan kalle det det. På fylkesårsmøtene i Nord-Trøndelag SV var vi mye mer opptatt av å ta hverandre på de ulike fløyene. Så jeg kom til et punkt der jeg måtte spørre om det var meg eller partiet det var no' gæli med. Jeg kom til at det var meg. Men jeg hadde ikke meldt meg ut på den måten i dag.

I 2006 nærmet hun seg slutten på statsvitenskapsstudiene på NTNU i Trondheim. Pendlinga for å delta i regionalpolitikken begynte å tære på, og hun var mest interessert i å se hva som ventet utafor politikken.

– Jeg skal ikke si jeg ble lokka inn i Senterpartiet, men jeg ble nå spurt. I Oslo høres det helt vilt ut å gå fra SV til Senterpartiet, men lokalt er det ikke så voldsomt store forskjeller. Jeg opplevde Senterpartiet som veldig pragmatisk og maktorientert, og det passer meg veldig bra, da. Så jeg tenkte ja, hvorfor ikke. Jeg ga det en sjanse og før jeg visste ordet av det, var jeg plassert på førsteplass.

Som ferskt partimedlem og ordførerkandidat prydet hun forsida på partiets valgbrosjyre som distribuert utover hele byen. Det ble bråk. Aglen gikk ut og protesterte mot sine egne, retusjerte valgplakater. «Det ligner en filmplakat og jeg ser ut som Snøhvit», sa Aglen. Reklamebyrået sørget for å fjerne en føflekk, ga henne hvitere tenner, klarere hud, rødere munn, skinnende øyne og skyggene under øynene var forsvunnet.

Les også: Senterpartiet matcher rekordtallet fra 1993

Hun gikk fra distrikts-SV til Senterpartiets postergirl i landets tredje største by. Det ble litt mye.

– Det høres ut som en sentrifuge av en opplevelse?

– Ja, egentlig, og det var ikke noe jeg hadde planlagt eller sett for meg. Jeg kjente jo at Sp heller ikke var det rette for meg, men det var mest det at politikken ikke var det rette for meg. Etter én periode sa jeg nei til gjenvalg. Da følte jeg meg veldig ferdig med politikk.

Uten å diskutere med noen. Uten noen prosess i partiet. En klassisk skilsmissehistorie der hun som går tror at de skilles som venner. Senterpartiet ser det ikke sånn.

– Den runden min i Senterparti var egentlig et blindspor, sier Aglen.

– Men jeg trøster meg med at det var et blindspor jeg lærte veldig mye av. Politisk burde jeg ha slutta mens leken var god, forteller hun. Aglen snakker om å finne seg sjøl og om ønsket om å stå på utsida av politikken. Om heller å ville se inn på den, forklare den, og analysere. Etter å ha snudd ryggen til SV, gjorde hun nå det samme med Sp. Og kanskje var det tanken på atter en valgkamp som drev henne bort.

– Jeg kjente veldig på akkurat det med å drive valgkamp og sitte i debatter. Det takla jeg veldig dårlig.

Etter tre grønne år flyttet Aglen til Moskenes i Lofoten. Der ventet jobb som rådmann. «Det er den store drømmen. Tenk å få være med og utvikle en kommune, og et helt samfunn, i en så sentral rolle», sa Tone Sofie Aglen fornøyd til Adresseavisen. Hun solgte huset og dro sammen med datteren nordover til 1068 innbyggere i det stummende vintermørket. Der venta manglende regnskap og budsjett. For få fagfolk og avhengighet av private konsulentselskaper til å drifte kommunen. IT-ansvarlig i kommunen gjorde det i 10 prosents stilling, ved siden av andre oppgaver.

– I en liten kommune får man liksom alt i fanget, sier hun.

Den 12 år gamle datteren fant seg ikke til rette. Etter fem måneder var Aglen tilbake i Trondheim i en nyopprettet stilling som kommunikasjonsrådgiver i statlige SIVA, Selskapet for industrivekst. Da hadde Aglen snudd diametralt i synet på småkommuner og lokalt selvstyre.

Rådgiverjobb blir raskt til kommunikasjonssjef og direktørposisjon. Men heller ikke oppholdet i SIVA blir langvarig. 15. november 2013 blir det klart at tidligere partikollega Ola Borten Moe også blir direktør i SIVA. Stillingen var ikke utlyst. Nyheten kommer brått på i Trondheim. Aglen forfølger nå igjen drømmen sin. Et utlyst vikariat i Adressa lokker. 6. desember skriver avisa at Aglen er ansatt.

– Jeg alltid gått og bært på den drømmen, da. Det var jo det jeg hadde følt også i politikken, at jeg egentlig hadde lyst til å være kommentator. Jeg følte jo at det var det jeg passet til å være, og da tenkte jeg at dette var mitt livs mulighet.

Les også: Frp-politiker dropper boikott av avis

Tidlig i 20-årene hadde hun kommet inn på Journalisthøgskolen i Bodø. Det ble for skummelt. Hun kjente ingen. Hadde et lite barn. Men nå fikk hun en ny sjanse.

Direktørjobb i staten ble sagt opp. Ingen retrettmulighet. Skamfert lønnsslipp. Og dermed er vi tilbake ved tårene. Uten annen journalistisk erfaring enn noen kommentarer som gjesteskribent, tar Aglen steget inn i kommentariatet. Inn i borgerskapets tjeneste hos landets eldste konservative avis. Fra rødt, til grønt, til blått.

– Kollegaene må ha vært skeptiske til deg, uten skriveerfaring og med din politiske bakgrunn?

– Oh, yes. Oh, yes!

Aglen ler godt.

– Jeg hadde skrevet en del, så jeg var ikke bekymra for at jeg ikke skulle klare å skrive. Og jeg hadde vært ute av politikken i noen år. Jeg ble godt tatt imot på kommentaravdelinga, men veit at mange på huset var veldig skeptiske til meg.

– Jeg husker jeg satt oppe på kontoret mitt og gråt i begynnelsen. Hvorfor i all verden dro jeg fra den koselige jobben min til de utrivelige journalistene? De var fiendtlige, altså ikke fiendtlige… Men jeg husker det første landsmøtet mitt, som vikar i en distriktsavis, da følte man veldig på at man var nederst ved bordet, ja. Ikke mange som var interessert i å snakke med meg av journalistene.

– Hvor lang tid tok det før tårene var tørka?

– Nei, kanskje det første halvåret. Men også da jeg fikk jobben som politisk redaktør, var det mange som mente at det var et dristig valg: Hvordan skal det her gå, da?

Men det gikk seg fort til. Vikariat ble til fast jobb, og etter knapt to år ble hun i november 2015 avisas politiske redaktør. Da hadde det gått fem år siden hun var Senterpartiets primus motor i byen.

– Siden jeg har den politiske bakgrunnen jeg har, mistenker mange meg for å ha politiske motiver eller bindinger. Men jeg syns at mange uten noe politikk på CV-en virker mye mer bundet til en viss politisk overbevisning.

Tone Sofie Aglen stønner når jeg bruker ordet «kometkarriere» om hennes ferd fra kommentarvikar til VG.

– Det kan ikke kalles annet, da?

– Næh, men så har æ gjort mytji anna i livet, da.

Vi skal komme tilbake til «mytji anna». Alle skryter av henne. VG har gjort et skup, sier flere. Og man skal lete litt for å finne sure folk rundt henne. Unntatt i nettopp Senterpartiet, den andre parten i skilsmissen i 2010. Det er ikke tilgitt.

«Hun har provosert partiet», sier en sentralt plassert kilde. Bruddet er sårt. Ting hun har skrevet er sårt, og det snakkes fra flere hold om at hun har tatt dem hardere for nettopp å understreke sin uavhengighet. Kanskje var det termen «trøndermafiaen» hun brukte i sin omtale da Senterpartiets beste menn med trøndersjef Borten Moe i sin midte, sendte en patetisk SMS til Liv-Signe Navarsete. Eller at hun etterlyste ledelse fra partiet sentralt. Det er ikke lett å balansere partibakgrunn med rollen som kommentator. Bråket mellom tidligere partifeller, skal ha endt på sjefredaktørens bord.

– Det var et veldig «clean cut». Det var ingen protest, sier Aglen om bruddet i 2010.

– De mener du har slått deg opp som ekspert på Senterpartiet?

– Det har jeg jo aldri hevda sjøl, da. Det var jo ikke noe brudd. Det er litt urettferdig. Jeg brøyt jo aldri, jeg. Jeg takka nei til gjenvalg. Men det er sikkert noen der som ikke liker meg. Jeg veit ikke hvem du har snakka med, men det var jo en del som ikke likte at vi var kritiske til den hyttetur-saken.

Les også: Svensker velger bort flyreiser - nå er flyskammen på vei til Norge

Aglen liker slett ikke at vi spør om Senterpartiet. Kroppsspråket og stemningen rundt bordet faller som et plutselig trøndersk lavtrykk. Temaet er åpenbart ubehagelig for henne, og blir et tema etter at hun dagen etter intervjuet sender oss e-post, 06.50: «Jeg har en dårlig følelse på samtalen vi hadde i går. Kan vi ta en prat?». Vi prater om Senterpartiet.

Om noen uker er hun på plass i VG, som en av landets mektigste kommentatorer. En alle vil ha sin mening om, og som mange vil si sin mening om. Hun skal føye seg inn i rekken av profiler. Og stå skulder til skulder med folk hun har sett opp til.

– Jeg hadde jo hatt Magnus Takvam som plakat på veggen, hvis det hadde finnes. Jeg har vært veldig svak for Harald Stanghelle. Og da jeg var yngre, syns jeg Marie Simonsen var en utrolig kul dame, som jeg så opp til og er litt redd for, det må jeg ærlig innrømme.

Aglen deler avisas syn på EU, men ikke monarkiet. Aglen er republikaner. Det kan være del av den sosialistiske arven hun fikk av morfar. Det ryktes at hun hadde det sovjetiske flagget over senga. Historien er for god. Men sannheten er at begge besteforeldrene på morssida var aktive kommunister på Kongsberg, og reiste mye bak jernteppet på 1950- og 60-tallet.

– Jeg var veldig nært knytta til bestefaren min, og vi satt og så på sånne lysbilder fra deres turer til Sovjet. Husker du? Jeg var veldig fascinert og prega av det. Så det er fiskebønder fra en øde øy på den ene sida og kunstnersosialister på den andre.

Hun pløyde seg gjennom Maksim Gorkij, sammen med ekstremt mye annen litteratur som ung, skrev særoppgaver om Sovjet og så på USA med sunn skepsis. VG var utenkelig å kjøpe. Eplet har trillet bort fra stammen. Hun har behov for å distansere seg.

– Altså, det er her var når jeg var liten, vi snakker barneskolen her, liksom. Det er ikke det at jeg har vært en uttalt totalitær kommunist. Men jeg var fascinert av landet Sovjet, kulturen og historien.

Hun garanterer at det ikke var sjølproletarisering som gjorde at hun jobba på fiskefabrikken hjemme. Etter ett år med filosofering på Nansen-skolen på Lillehammer ble det filetering. Hun likte det. Sommerjobben ble forlenga.

– Jeg kan jo si det, at da jeg jobba på fiskefabrikk og ble gravid i en alder av 20 år, var det mange av venna mine og familien som var alvorlig bekymra for meg og for mulighetene mine. Og det her var før Erna Solberg maste om at vi skulle få barn tidligere.

Les også: Mener Lerstein er ferdig som politiker (DA+)

Hele voksenlivet har hun vært alenemamma.

– Dattera mi bor jo fortsatt hjemme, så jeg flytter ut før henne. Det er ganske sjeldent. Jeg kommer til å beholde leiligheten en stund, sier Aglen, som skal bo i en VG-leilighet i Oslo til å begynne med. Hun skal kjenne på det. Byen. Området. Jobben. Savnet. Pendle litt.

– Så får æ nå sjå. Åh, hjælp, får æ venna? Eller må jeg henge nede på Scotsman og se om det kommer noen trøndere? Kanskje elsker jeg å være her eller får jeg skikkelig hjemlengsel? Jeg er åpen for begge deler.

Fem favoritter

Musikk: De tre store er David Bowie, Rolling Stones og Roxy Music med en lang rekke som kjemper om de neste plassene. Hører mye forskjellig, men er særlig glad i gitar­basert rock.

Film: «You've got mail». Ikke så høyverdig akkurat, men en herlig romantisk komedie jeg alltid blir i godt humør av.

Bok: «The Road» av Cormac McCarthy. Jeg klarte nesten ikke å lese den, men klarte heller ikke å legge den fra meg. Sterkt.

Mat: Pasta i alle varianter. Og salat. Kunne sikkert spist pasta hver dag.

Sted: London. Elsker både parkene, pubene, gatene, stemninga og alt man kan oppleve der.

---

Tone Sofie Aglen (41)

• Født 21. august 1977.
• Oppvokst på den lille øya Gjerdinga i Nord-Trøndelag.
• Politisk redaktør i Adresseavisen fra 2015.
• På vei til VG som ny kommentator.
• Tidligere politiker med bakgrunn fra SV og Senterpartiet.
• Har vært nestleder i Nord-Trøndelag SV og vara til Stortinget. Meldte seg ut i 2006.
• Ordførerkandidat for Sp i Trondheim i 2007.
• Har jobbet som rådmann i Moskenes i Lofoten og kommunalråd i Trondheim.
• Hun har mastergrad i statsvitenskap fra NTNU (2006).
• Studier i nordisk språk og litteratur.
• Ugift, ett voksent barn.

---