Abid Raja sitter nå midt i Venstres landsmøte, og som han trolig vil melde på Facebook: Han «føler seg full av energi».
Ved påsketider skapte han debatt. Om bæsj.
«Kjære hundeeier; plukk opp bæsjen etter deg! Ikke legg igjen bæsjeposer i naturen heller. Og om jeg kan få be, følg båndtvangreglene; ikke alle er like glade i nysgjerrige hunder oppå seg. Ekke vanskeligere enn det ass!».
Abid Q. Raja føler seg full av energi her: Norefjell Ski & Spa.
Han reiser seg ivrig fra stolen sin straks vi åpner døra inn til hans ærverdige kontor i presidentskapets fløy. Så håndhilser vi pent på Abid Qayyum Raja, femte visepresident på Stortinget. Vi hilser også på Venstres eneste medlem i finanskomiteen (og dermed selvskreven fraksjonsleder), og partiets eneste medlem i utenriks- og forsvarskomiteen (fraksjonsleder her også, vil vi tro). Raja er dessuten parlamentarisk nestleder i Venstres gruppe på åtte, og er på valg til landsstyret under Venstres landsmøte nå i helgen. Og, som vi kan slutte oss til etter Rajas mange påskeoppdateringer på Facebook og Twitter: Han er Venstres nye talsmann for dem som sier nei til hundebæsj i skisporet.
«Så enig med deg, Abid», kommenterte en av mange på Facebook i påsken. «Det er en skikkelig uting, denne hundebæsjen». En annen skrev: «Ok Raja. Når du kjefter på hundebæsjen i skiløypa er du 100 % integrert etnisk nordmann».
– Men det var noen som kalte meg en bæsj, også, da, kommenterer Raja.
– Du vet, sånne Vigrid-folk på Twitter. Men særlig dagen etter at VG hadde ringt meg og laget sak, var det SÅ mange mennesker som stoppa meg i skiløypa på Norefjell. «Tusen takk for at du sa det du sa!» sa de. Over alt, også her på Stortinget etterpå: «Du skulle sett hvordan det så ut på Hafjell, og jeg var her og jeg var der og jeg var i Hemsedal, og …»
– Du traff en nerve?
– Ja. Tydeligvis ligger det bæsj over alt! Det er jo litt irriterende. Altså, jeg er ingen hundemann selv – jeg har katt, en helt svart katt! Men hun er mye utro, så hun har to familier nå. Men altså, jeg fikk kontakt med veldig mange hundeeiere etterpå som har gjort jobben sin, plukket opp bæsjen fra sporet, og som var enige med meg i at dette er ufint. Så, hvis du har en hund, som er til glede for deg sjøl, som innebærer stor kos, så er det en bakside av medaljen, og det er at du må plukke opp dritten etter deg!
Raja tar et par sekunders pause i ordflommen. Så sier han:
– Men man skal være påpasselig når man er en brun nordmann, en ny landsmann som meg, å liksom komme her med en moralsk pekefinger …
– Du er jo ikke så «ny», du er født i Oslo?
– Ja, jeg er født i Oslo, jeg bare tuller litt med deg her nå! Og når jeg faktisk har gått Birken på ski, for øvrig på tida 4.31, så føler jeg at jeg er kvalifisert til å mene noe om dette her. Da kan jeg si: «Vet du hva? Jeg vil ha meg frabedt bæsj i skisporet».
Ja, hva kan vel være norskere enn å gå milevis på ski i påsken sammen med familien? Mens man spammer sosiale medier med bilder av snø og sol i løypa, med skråsikre og muntre uttalelser om vær, føre og Blå Swix? Det måtte i så fall være å gå Birken på ski, noe Abid Raja altså har gjort, eller sykle Norge på langs fra Lindesnes til Nordkapp, noe Raja også har gjort, og elsker å fortelle anekdoter om. (Eller være deltaker i «71 grader nord», noe Raja gjorde i 2011). Men å være «100 % norsk integrert etnisk nordmann» kan vel også være å sitte på et visepresidentkontor i Norges nasjonalforsamling med flotte, nasjonalromantiske malerier på veggene. Raja har fra stolen sin vakker utsikt til ett av dem, et svært bilde av et stemningsfullt foss- og fjellandskap, der man kan skimte unnselige, små 1800-tallsmennesker, og en liten stavkirke i det fjerne.
– Jeg liker det bildet så godt, for der ser du den fine, norske naturen, friheten, det er så mange fine detaljer, og … det er en Dahl, er det ikke det? spør Raja, litt usikkert.
– Folk som kommer inn på kontoret mitt sier i alle fall: «Jøss! Åh! Du har Dahl på veggen!» Det er fra 1855, leser jeg nederst der. Ja, jeg har bedt om en forklaring om bakgrunnen for disse bildene, slik at jeg kan fortelle folk om dem. Jo, jeg har et flott kontor. Som døtrene mine sa, da de var her på besøk: «Å pappa, du er så heldig! Du har ROSA kontor!
Og ja: Veggene her inne på Rajas prektige kontor har virkelig et blekt, gammelrosa skjær. Så slik gikk det: Abid Raja, det tøffe barnevernsbarnet fra Iladalen som nesten ble kriminell, endte altså opp i et rosa kontor på Stortinget. Med nasjonalromantikk på veggene.
– Hva liker du best med det Dahl-bildet?
– Den lille der, sier Raja, og peker på stavkirken.
– Jeg er for religionsfrihet, jeg, vettu!
Foto: Mimsy Møller
Om ikke lenge skal Abid Raja til Washington for å motta en pris fra International Religious Liberty Association (IRLA). Den skal han få for sitt arbeid for religionsfrihet og mot religiøs forfølgelse. Raja startet nemlig i 2015 et tverrpolitisk nettverk av parlamentarikere for religionsfrihet, og i dag har nettverket over 300 folkevalgte i snart 80 land. Initiativet er litt i slekt med Rajas tidligere virksomhet som en slags brubygger mellom nordmenn og innvandrere, som da han arrangerte store dialogmøter på Litteraturhuset. Men Raja har alltid vært frittalende i spørsmål som tvangsekteskap og bruk av hijab, og har blitt møtt med trusler fra begge sider, fra høyreekstreme nordmenn og ekstreme islamister. Denne uka ble det kjent at islamisten Mohyeldeen Mohammad blir tiltalt for trusler mot ham. Mohammad kalte ham en «skitten forræder» og en «skam for pakkiser og muslimer», mens han ønsket ham «et smertefullt og ynkelig liv før døden». Raja ble skremt, og meldte dette til politiet.
– Jeg får på pukkelen fra begge sider, og truslene kommer i bølger. Du vet, folk liker egentlig ikke å bli utfordret. Vi liker å si det, «jeg liker å bli utfordret!», men vi gjør nok egentlig ikke det. Vi vil at ting skal være som de er.
Men i kveld sitter nok Abid Raja til bords på Venstres landsmøtefest på Jessheim, der de antakelig løfter glassene og skåler for at de igjen sitter i regjering – for første gang siden 2005. Partiet gjør det riktignok dårlig på målingene akkurat nå, og partileder Trine Skei Grande ble denne uka forfulgt av sexsaken fra 2008 helt inn i landsmøtet. Sp-nestleder Ola Borten Moe beskyldte på sin Facebook-profil partilederen for å mistenkeliggjøre mannen, som den gangen var 17 år.
– Ola Borten Moe gjorde dette for å ramme Venstre, og for å ramme Trine, mener Raja.
– Han er en meget dreven politisk ringrev. Det var ingen tilfeldighet at dette kom timen før Venstres pressekonferanse i landsmøteuka.
Landsmøtet i Venstre kan i stedet glede seg over at de har sine tre statsråder i Solberg-regjeringen, og sine åtte representanter i stortingsgruppa. Det sto tross alt mye dårligere til under landsmøtet for et år siden. Venstre lå konstant godt under sperregrensa hele våren, og var i strid med seg selv om hva som var den beste regjeringsstrategien foran stortingsvalget. Abid Raja var den som gikk lengst i å refse partilederen fordi han mente hun sådde tvil om hva Venstre ville gjøre. Men Venstre ble til slutt enig med seg selv om sin strategi for å få en borgerlig regjering, og Raja kom inn folden igjen.
Abid Raja er nå godt vant til Venstres nervepirrende berg- og dalbaneliv i norsk politikk. Han ble rekruttert til Venstre da han tidlig på 2000-tallet satt i et utvalg sammen med Venstres Odd Einar Dørum, og det var Trine Skei Grande som overtalte ham til å bli med. «Men jeg kjenner jo ingen Venstre-folk» sa Raja. «Bare Dørum og deg!». «Ja, men du kjeinne de rætte folkan, skal Grande ha sagt. Dermed fikk Raja oppleve Venstres jubelvalg i 2005, katastrofevalget i 2009, jubelvalget i 2013, da Raja selv til sin store glede kom inn på Stortinget, samt jubelvalget nå sist i 2017, som altså lå an til å bli et katastrofevalg. Det var de som mente at Grande var ferdig som partileder om de ikke kom over sperregrensen i valget. Som vi vet nå, sitter Grande fortsatt som partileder og en såre fornøyd kulturminister, mens Abid Raja sitter tilsynelatende såre fornøyd her i sitt rosa kontor. «Hvorfor kan ikke Abid Raja bli justisminister i Erna Solbergs regjering?» sto det i et leserinnlegg i Bergensavisen midt i Listhaug-krisen, før utnevnelsen av Frps Tor Mikkel Wara. «Han har alt det de mangler i regjeringen, han er utdannet jurist med innvandrerbakgrunn og tilhører Venstre som nå er i regjering. Vi i Norge trenger akkurat en som ham i denne regjeringen. Hilsen en frustrert bestemor».
– Nei, en bestemor? sier Raja overrasket, men glad.
– Her kunne det være fristende å spørre om det er din egen bestemor som har skrevet dette?
Raja må le, og understreker at hans egne besteforeldre er døde.
– Men jeg har veldig mange bestemødre likevel! Du vet kanskje ikke det, men da jeg ble nominert i Akershus, så var det med kampvotering. VG var der, og dagen etter sto det: «Venstre-seniorenes gullgutt». På bildet ser man tre bestemødre fra Asker som driver og drar meg i kjakene, sier Raja, og klyper seg selv i ett av sine brune kinn.
– En av de tre gikk bort i fjor sommer, jeg var i bisettelsen. Men jeg har alltid hatt et godt lag med bestemødre. Bestemødre liker meg!
– Men hvorfor ble du ikke justis- eller integreringsminister, du som er jurist og en mann for dialog?
– Det var hyggelig sagt av hun bestemoren, men det er ingenting som er mer usjarmerende enn når politikere som ikke sitter i regjering, sier at de skulle sittet i regjering. Nå har vi i Venstre tre statsråder, og jeg har tiltro til at de kommer til å gjennomføre Jeløya-plattformen som vi forhandlet fram. Så er det min jobb å backe dem best mulig her på Stortinget, sier Raja.
– Men statsministeren kunne jo fått peke på deg på Slottsplassen og si: «Se, vi har mangfold i regjeringen! Vi har Abid Raja»!
– Ja, jeg hører hva du sier.
– Men hva sier du så?
– Bare: Jeg hører hva du sier.
Abid Raja ble i stedet Venstres første visepresident på 48 år, riktignok i et presidentskap som i det siste har vært grundig utskjelt for milliardoverskridelsen i byggesaken. Men Abid Raja var stolt da han fikk komme hit i fjor høst: «Det at jeg, som har muslimsk bakgrunn og som har vokst opp i en kommunal leilighet i en fattig innvandrerfamilie med en mor som var analfabet, kan komme inn i presidentskapet, det viser at det er mulig å få til ting i Norge. Det har en symbolkraft både i utlandet og innad i Norge at vi kan vise fram mangfoldet i eget land på den måten», sa Raja til NTB.
– Men du er altså femte visepresident. Betyr det at når stortingspresidenten er syk, og første, andre tredje og fjerde visepresident er syk – først DA kan du få sitte der med klubba på presidentplassen i stortingssalen?
– Hahaha, nei, altså, det er ikke helt sånn. Dette har med partistørrelse å gjøre. Dette er en plass vi har fått i gave fra Høyre, for vår størrelse er egentlig for liten. Det var Trines ønske i forhandlingene at Venstre skulle ha en visepresident, og så sa hun: «Jeg kunne tenke meg at du tok den visepresidentplassen, Abid». Da sa jeg: «Det har jeg egentlig ikke tenkt noe på eller drømt om. Men hvis du mener dette er noe du trenger meg til å gjøre, så må jeg stille opp for partiet». Vi visepresidenter er ellers likestilte når vi stemmer, og vi presederer i salen alt etter som vi er tilgjengelige. Jeg satt på presidentplassen i salen seinest i forrige uke – ikke at DET er en så stor del av jobben, da!
Før Abid Raja ble politiker, var han talsmann for Pakistansk Studentsamfunn, og senere talsmann for World Islamic Mission. Hans gjennombrudd i offentligheten kom da han som 24-åring opptrådte i en hissig TV 2-debatt om rasisme med daværende Frp-formann Carl I. Hagen i 1999. (Etter at Raja på forhånd hadde mast livet av programlederen om å få være med). Etter snart 20 år med intervjuer vet vi nå ganske godt at Abid Raja er vokst opp i en kommunal blokkleilighet i Iladalen sammen med sine pakistanske innvandrerforeldre og tre søsken, at moren var hjemmeværende og analfabet, mens faren var LO-medlem og jobba på Christiania Spigerverk i Nydalen. Det er derfor Raja liker å skryte av at han, en Venstre-mann, har ekte «arbeiderklasseblod» i årene sine, i motsetning til en del folk i Arbeiderpartiet («Jeg nevner ingen navn, men jeg tenker Huitfeldt, Jens, Jonas ...»). På en annen side var ikke Raja spesielt glad når han måtte bli med faren på jobb på Spigerverket, hjelpe ham med skruer og muttere og slikt. «Det hata jeg», sa han til Dagsavisen en gang. «Jeg fikk sånne spjæler i fingrene, det var ikke gøy».
Abid Raja har også fortalt om sin dårlige start her i livet: Født med en misdannelse i endetarmen, som ga ham smerter og plager som liten. Han har fortalt om gode år på Sagene barneskole, og om vonde år med mobbing på Bjølsen ungdomsskole. Han var jo bare en «pakkis», en liten pingle som stort sett prøvde å gjøre seg usynlig, som han skriver det i sin selvbiografi «Talsmann». I dag tenker Raja at mobbingen ikke er over selv om skolen er slutt. Selv om man tilgir mobberne, bærer man det med seg resten av livet, mener han. Første året på Foss videregående skole tok han selv kontakt med barnevernet og opplyste at han var utsatt for vold hjemme, av faren. Perioden på barnevernets ungdomsanstalt gjorde ham nesten til kriminell, før han selv snudde på flisa, fikk ferdig videregående og begynte å studere ved den institusjonen han fortsatt pleier å erklære sin store kjærlighet til: Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
– Det er riktig, nikker Raja.
– Jeg elsker Juridisk fakultet! Tiden der har forma meg som menneske. Jeg fikk ikke bare en grad der, jeg lærte også en måte å tenke og reflektere på. Jeg har hatt et bra yrkesliv før jeg ble politiker, som har lært meg mye. Barnevernssakene da jeg var advokat, tida i politiet, og så var det jo moro å være diplomat i India.
Men flere år før Abid Raja ble forelsket i Juridisk fakultet, hadde han falt for ei jente som het Nadia. Raja måtte kjempe mot familien for ikke å bli tvangsgiftet med en annen, og fikk til slutt gifte seg med Nadia. I dag bor de på Ekeberg med sine tvillingdøtre og en sønn. Og det er i familien vi finner svaret på hvorfor Abid Raja er blitt en sånn innbitt «riksfriskus», som en avis kalte ham. En som ikke greier å la være å nevne at han gikk Birken på 4.31, og at «den brune nordmannen dermed slo minst halvparten av de hvite nordmennene i løypa».
– Jeg fikk barn, og jeg kunne jo ikke svømme. Hva skulle jeg gjøre hvis de holdt på å drukne? Så jeg lærte meg selv å svømme, og sørget for at de lærte å svømme. Så var det ski. Våre foreldre kunne ikke gå på ski, de var jo fra Pakistan. Så jeg har aldri lært å gå på ski. Jeg sa til Nadia: «Hvis vi ikke lærer oss vinterting, så er vi frarøvet det å være sammen med ungene ute i naturen halve året. Og hvis ikke vi lærer oss vinterting, er det ekstremt vanskelig å lære unga å gå på ski. Det starta der. Og så ville jeg slanke meg, komme i bedre form ... jeg var jo en tjukkas.
– Ja, du er visst veldig glad i søtsaker?
– Ja. Det er derfor jeg går til psykolog, hehe. Kona mi er jo psykolog, og etter at hun har lært meg alt det teoretiske om å bryte dårlige vaner, så lager hun DEN ekstremt gode maten og DE gode kakene etterpå! Men altså, jeg gikk nok Birken fordi jeg ville bevise at jeg som ny landsmann kunne klare noe av det norskeste du kan gjøre. Jeg skulle f... meg vise dem, liksom! Jeg ville gå foran i løypa, kan du si, sier Raja, og ligner igjen Venstres nye talsmann for dem som sier nei til hundebæsj i skisporet. En som gjerne tyr til friske skimetaforer når livet skal forklares.
– Og nå sitter du her på et rosa kontor! Kan livet egentlig bli bedre?
– Ja ... Nå er jeg ganske norsk av meg, og vi nordmenn tenker jo at livet alltid kan bli bedre. Hahaha!
Fem favoritter
Musikk: «Hits, hits, hits» på Spotify i bilen med ungene, ellers
Film: «DDLJ», indisk Bollywood-flm fra 1995 om tvangsekteskap.
Bok: Filosofen John Stuart Mill, og hans «On Liberty» fra 1859.
Mat: Min kones fantastiske mat og kaker!
Sted: Jeg bare elsker alt ved Italia.