Portrett

Skaperen Anders Baasmo Christiansen

Sist Anders Baasmo Christiansen spilte en historisk figur på film, ble folk skikkelig sure på ham. Nå gjør han det igjen. For å vise at folk er folk. Til og med om de tilfeldigvis er kronprins.

– Du kan ikke stole på en dritt lenger!

Anders Baasmo Christiansen sitter ytterst på stolen og vifter med hendene. Han er midt i et lengre resonnement, allerede godt oppvarma. Ikke sint. Men definitivt engasjert. Ikke så helt lite indignert heller.

– Nyhetssendingene er blitt underholdning. Alle disse mediene som liksom skal levere nyheter fireogtjue timer i døgnet, sju dager i uka. De finner ikke nok ordentlige saker. Da blir det sånn. Man slipper til folk for å mene noe om en film de ikke engang har sett!

Filmen han snakker om, er «Kon-Tiki» fra 2012. Det var forrige gang Baasmo spilte en historisk person. Siden det har han blant annet vært å se som horebukken Benedict i TV-serien «Dag», sjefsråner i «Børning», og smårasistisk asylmottakseier i «Welcome to Norway». Han har stått på scenen som alt fra Monthy Python-musikalen «Spamalot» til Tsjekovs «Onkel Vanja» regissert av Liv Ullmann. Han har dessuten vært stemmen til en tegneserieprins i «Frost» og konge både i «Reisen til julestjernen» og «Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama».

Og i «Kongens nei», som har premiere neste helg, spiller han altså prins igjen. En ekte, denne gangen.

– Det er ikke et utfyllende portrett av kronprins Olav. Det er en film som viser hvordan han handlet tre dager i april 1940. Hvilke valg han tok da, sier Baasmo.

– Olav var en ekte militærmann. General. Som konge dro han i felten og overrasket soldatene på øvelse. Da krigen kom, hadde han mast på regjeringen lenge, om at de måtte ruste opp og være klare.

– Folk husker Kong Olav som en sånn koselig bestefarstype. Men han hadde rimelig bra temperament! Jeg tror mange husker parodiene på ham nesten like bra som Olav selv. Den der hese, lyse stemmen. Og at han var god og trinn. «Der kan jo jeg passe godt», tenkte jeg først. Men Olav var fjerde best på kullet sitt på krigsskolen! Han var i skikkelig god form, slett ingen tjukkas. Jeg lå i hardtrening i ukevis før innspillingen. Ordentlig blodslit. Gøy det, å ha en jobb hvor man har en unnskyldning til å si nei til øl med gutta. Mens filminnspillingen pågikk, gikk jeg Birken-løypa på under fire timer.

Til de som ikke følger så nøye med på turrenn på ski, kan det opplyses at det flere år ville holdt til det forjettede merket, en pin som tildeles de raskeste skiløperne i hver klasse av Birkebeinerrennet, i «Kronprins Olavs» tilfelle for menn 40–44 år.

Også på andre vis Anders Baasmo Christiansens slit kronet med seier. «Kongens nei» har fått yatzy i femmere i de store mediene, pluss en lokalpatriotisk sekser i Hamar Dagblad. «Glimrende» og «utmerket» rolletolkning, skriver kritikerne om Baasmo, som et ekko av det filmens regissør, Erik Poppe, svarte på spørsmålet om hvorfor han ønsket ham som Olav:

– Han er en sterk skuespiller. Modig. Men travel. Jeg forlanger at skuespillerne jeg velger gjør en grundig jobb. At de er ordentlig med. Ordentlig dedikerte. Det er Anders. Han er fantastisk. Enestående, nesten, i Norge.

Godkjent generaltolkning, der altså, for en som aldri fikk unnagjort førstegangstjenesten.

– Jeg er helt grønn. Var riktig nok på sesjon. Men så begynte jeg på folkehøgskole for å se om jeg ville bli skuespiller, og fikk utsettelse. Og så søkte jeg Teaterhøgskolen. Kom inn på første forsøk, og så ble alt liksom uthalt. Etter skolen sto arbeidsgiverne klar på rekke og rad. Det lå vel i pakken at de skulle få meg ut av det. Teatersjef Catrine Telle sendte søknad for meg om at jeg var «uunnværlig» på scenen. Andre også. Til slutt slapp jeg helt, sier han.

Han virker ikke akkurat trist for det.

Skuespillerkarrieren skøyt raskt fart. Amandapris for første film, «Buddy». Siden den ene profilerte rollen etter den andre. Anders Baasmo Christiansen har nettopp laget åtte filmer på tretten måneder. Inkludert «Kongens nei», hvor regissør Poppe altså forventet 100 prosent tilstedeværelse.

– Jeg er selvvalgt frilanser. Når noe skal peakes, går jeg rakt inn i det. Detaljer, detaljer, detaljer. Jeg gir alt. Hele mitt konsept som skuespiller er å være allsidig. Derfor er det god spredning i rollene jeg har gjort. Jeg skal faen meg ikke settes i noen bås!

Derfor irriterer han seg over at så mange av spørsmålene journalistene stiller, handler om det samme. Om vekt. HamKam. Og vekt igjen.

– For mer enn ti år siden var jeg hyret til å spille hovedrollen som tjukkas i filmen «Fatso». Men så ble det ikke noe av likevel. «Ble fet forgjeves» var overskriften i VG. «Det kan du sette på gravsteinen din», sier min gode Thomas Seeberg Torjussen, han som lagde «Koselig med peis».

Han flirer.

– Etter den overskriften der, slipper jeg liksom aldri unna spørsmål om kropp. Så utrolig fantasiløst! Men sånn er det. Hvilke filmer går best? Jo, de historiene folk kan best fra før. Det er en slags fremmedfrykt i det.

Da er vi tilbake der vi begynte. Med nyhetssendingene, som ifølge Baasmo er blitt underholdning. Og med «Kon-Tiki»-filmen. Hovedrollen som eventyreren Thor Heyerdahl, ble spilt av Pål Sverre Valheim Hagen. Men det var Anders Baasmo Christiansen som vekket debatt, i rollen som Heyerdahls nestkommanderende, Herman Watzinger.

– «Kon Tiki» framstilles som en korrekt historisk framstilling, men så er det egentlig en av figurene – Watzinger – som er snudd opp ned for dramatisk effekt. Han var ikke sånn i virkeligheten som han er filmen, verken av utseende eller som type.

Det oppdaget folk. Både Watzingers slektninger og venner uttalte seg. Opprørte og indignerte. «Den skuespiller som er valgt til å spille Watzinger har ingen ting med Watzinger å gjøre. Watzinger var en høyreist skikkelse. Kvinnene sa han var en vakker mann – en Adonis som kunne gå rett inn i flere roller i Hollywood» skrev tidligere NRK-journalist i Olav Gran-Olsson i Aftenposten. Siden ble han invitert i Dagsrevyens studio, hvor han utbroderte.

– Tre dager på rad hadde Dagsrevyen, gode gamle flaggskipet, folk i studio som hylte og skrek om Kon-Tiki og Watzinger.

Baasmo legger om stemmen til noe som minner om Filmavisens pompøsitet. Nærmest spytter ordene ut idet han siterer fra minnet:

– «Den ekte Watzinger var en høyreist mann! En vakker mann! En Adooonis! Ingenting med denne kortvokste, korpulente skuespilleren å gjøre!»

Ifølge Wikipedia er «denne skuespilleren» 1.76 på strømpelesten. Ikke så kortvokst, altså.

– Jeg takler det, jeg. Kortvokst. Korpulent. Ok, jeg tåler å høre det. Regissørene sa de var glade det var jeg som hadde den rollen, ikke en av de andre, ferskere skuespillerne. Jeg sto i det. Men kjæresten min på den tida syns ikke det var så kult å lese sånne ting om meg. Og søstera mi, som er barneskolelærer oppflaska på antimobbekampanjer – hun syntes heller ikke det var så gøy.

– Dessuten. Enda viktigere. Jeg sitter der og ser på. Og vet at dette ikke er det viktigste som har skjedd i dag. Det er ikke det! Og så begynner jeg å lure. Gjør de det samme på utenriks? På andre felt? Prioriterer hyl og skrik framfor sak? Det begynner å virke sånn.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For debatten, den om hva man kan eller ikke kan gjøre med faktiske historiske personer på film? Den uteble helt i alt ståket, mener Baasmo Christiansen.

– Det er en interessant debatt. Erik Poppe sier at om historien ikke er spennende nok i seg selv, så er det ikke verdt å fortelle den. Mens Tarantino har en film hvor han skyter Hitler i filler, på en opera i Paris. «Kon-Tiki» var absolutt i gråsonen. Men her ble debatten kuppa av en masse folk som ikke engang hadde sett filmen. De var kun ute etter å vise indignasjon over Watzinger.

– Og det selger. Jeg ser jo det. Min venn Thomas, han med gravsteinskommentaren, sier at «indignasjon selger mer enn sex og vold». Det tror jeg stemmer. «Erre mulig?!» «Klikk!»

Baasmo illuderer et museklikk med høyrehånda. Ser skikkelig fortørna ut.

– Frykt og forbruk henger sammen. Og alle avisene kasta seg så klart på karusellen. Ringte meg for kommentarer. «Jeg registrerer at selv gode gamle Dagsrevyen har kasta seg på tabloidenes indignasjonsbølge», sa jeg, nøyaktig likt til alle som ringte. Men kun Dagsavisens journalist satte det på trykk. Takk for det!

Han har tenkt en del på dette.

– Jeg tenker det er to arter: skaperne, og menerne. Jeg tilhører skaperne. De som produserer noe. Det er jeg glad for. Vi får bare fortsette å produsere, så får menerne bare holde på. De har større behov for skaperne enn omvendt.

Igjen har han havnet ytterst på stolen, ivrig gestikulerende, i maks talefart.

– Engasjert? Absolutt! I samfunnet og i min kunstneriske virksomhet. Jeg liker å gjøre roller der man kan være et ekte menneske. Jeg hater sånne superheltfilmer.

Han legger an sin beste, dypeste, mest slørete hollywoodstemme. Rynker øyebrynene og ser «skummel» ut.

– Dey ååål tåååk laik diiis.

Tenk Marlon Brando i Gudfaren, bare minus utstrålingen. Liksomtøff, men parodisk, ikke fryktinngytende. Som en reklame for barberblad.

– Det må være et menneske der inne! Jeg må kunne bruke meg selv. Se noe humant i det. Jeg vil vise menneskene at mennesket er fullt av feil. Det er viktig.

Han forklarer, med en historie fra virkeligheten:

– I 2005 var jeg i Tromsø for å spille i «Benoni og Rosa» ved Hålogaland Teater. Det var litt tungt. Bodde alene i teaterets leilighet, og kjente en del på hjemlengselen. Fint i Tromsø, altså, men det ble litt mørkt der i mørketiden. På veggen i teaterleiligheten hang det en plakat fra en forestilling ved teateret på syttitallet. «Du e ikkje aleina», sto det. Den plakaten ble en slags stående vits i vennegjengen. Når folk ringte og lurte på åssen det gikk, svarte jeg at «vettu, det går bra, æ e ikkje aleina». Dagen før nyttårsaften dro jeg derfra. Da tok jeg med meg plakaten. Den ble en slags vandrepokal i kompisgjengen. Når en var i turnus som lege, fikk han ha den. En ingeniør som skulle et sted å bygge noe – hans tur. Etter en stund måtte vi riktig nok avvikle opplegget. Plakaten var i ferd med å bli en slags svarteper til den som til enhver tid var blitt dumpa.

Vi ler.

– Men tanken! Den er fin. Jeg fortalte om den plakaten i et annet intervju, for lenge siden. Flere år senere, da Morgenbladet ringte og ville bruke meg i en eller annen reklame, ble jeg malt i slåbrok med et glass hvitvin, og en T-skjorte hvor det står «Du e ikkje aleina». «Vi syns det passet til deg som skuespiller», sa de. Og det har jeg tenkt litt på. Kanskje er dét mitt kunstneriske misjon. I tida vi lever i, hvor folk pimper opp hvem de vil være på Facebook, hvor vi later som om vi lever perfekte liv, mens folk føler seg isolerte og mange er deprimerte, og man tror på løgnene om kjøpekrefter og om at folk har det så fett.

Han snakker fortere og fortere.

– Oj. Nå ble jeg sånn igjen. Engasjert. Men jeg mener det. Jeg er stor fan av Per Fuggeli. Det med å være god nok. Det er så viktig! Jeg skylder publikum å gjøre mitt lille bidrag – en halv centimeters glipe mellom peke- og tommelfinger viser hvor lite – til dette å være menneske. Som Liv Ullmann sier: «Man må minne publikum på hva det vil si å være menneske.» Det er det som driver meg. Uansett hva jeg gjør. Det skal være en menneskelighet i spillet.

– Men du blir indignert sjøl?

– Haha! Ja! Jeg blir indignert over indignasjonen. Jadda. Jeg møter meg selv i døra hele tida. Men jeg vil likevel heller prate om sånt jeg bryr meg om, enn å gå så tett på det personlige. Der er jeg mer forsiktig.

Har vært det hele tida, siden «Buddy».

– Jeg starta filmkarrieren med å si nei til Skavlan og sånn, skikkelig jålebukk.

Han flirer.

– Jeg er jo ikke usynlig. Du bare ser meg ikke på Skal vi danse. Jeg skulle gjerne vært med der, jeg, om det ikke var på TV. Da hadde jeg vunnet! Men de kjendisgreiene. De handler jo om å vise seg fram slik at man skal få mer jobb. Jeg ønsker også at det jeg skaper skal bli sett. Men jeg har ikke lyst å stivne fast i en kjendisform. Det lyder kanskje jålete, men mine idoler da jeg var yngre og så film på VHS, var folk som Benicio del Toro. Jeg så han i «The Usual Suspects» («De mistenkte»). Noen år senere i «Fear and Loathing in Las Vegas». Men det skjønte jeg først etterpå, at det var samme fyren! Det er stilig. Det er kun ekte karakterskuespillere slikt skjer med.

Dermed, på grunn av forsiktigheten, blir en uskyldig påpekning av at det kanskje ikke hadde gått like lett å spille inn åtte filmer på tretten måneder om han hadde barn – unger som skulle følger i barnehagen eller hentes på skolen – nok til at Anders Baasmo Christiansen senker tempoet markant. Til å dra på alt han sier. Tenke før han taler. Også underveis.

– Får man barn ... så ... eh ... så må man prioritere deretter. Nå vet jeg at jeg kan gjøre åtte filmer på tretten måneder. Så det er greit om jeg ikke gjør det igjen med det samme. Etter alle filminnspillingene, dro jeg tre måneder til USA. Reiste rundt. Det var for å face førtiårskrisa ordentlig. Gjør den til et vendepunkt, et aktskifte.

Som andre lager tiårsplaner, altså, bare uttrykt i teaterspråk.

– Tenk klassisk drama. Første akt er oppvekst og ungdom. Andre akt hos meg er Folkehøgskole, Teaterhøgskole, og femten år med filmjobbing. Kanskje begynner tredje akt nå? Kanskje skal den fylles med noe annet? Jeg håper på et vendepunkt. En lang og fin og harmonisk tredjeakt, før akt fire, som er alderdom.

Pause.

– Jeg har i hvert fall fått kjæreste. Det er en tid for alt. Det er jo naturlig at man...

Han fullfører ikke.

– Jeg vil i hvert fall gå ned med flagget til topps. Det er nok lettere å gå over i en ny akt hvis man føler man har oppnådd noe i den forrige. Det føler jeg at jeg har.

Fem favoritter

Misikk: Nesten altetende. Musikk er som skuespill, enten bra eller dårlig, uavhengig av sjanger.

Film: «Dr.Strangelove», «Big Lebowski», «Das Boot», «Deer Hunter» og «Gudfaren».

Bok: Digga veldig «Fear and Loathing in Las Vegas».

Mat: Som musikk og skuespill, er det godt så er det godt. Mye bra asiatisk.

Sted: New York, Nordlandskysten, Frankrike og Italia. Og Vangsåsa.

Nyeste fra Dagsavisen.no: