Kristin Solberg
- Men da kan dere bare gå og henge dere i garderoben, da, sier kelneren i døra på Grand Cafè elskverdig.
Så tar han seg forskrekket til munnen.
- Jeg beklager så mye! Dere må jo for all del ikke, eh, «gå og henge dere», nei, nei, det var ikke sånn jeg mente det! Det jeg naturligvis mente å si, var at dere kan henge AV dere ytterklærne. I garderoben, som sagt …
Vi henger av oss (!), setter oss ved bordet, og blir sittende og speide etter Aftenpostens utenrikskorrespondent Kristin Solberg. Vi ser etter en mørkhåret, slank dame tidlig i 30-årene, med intense, blå øyne, og ubevisst forventer vi liksom at hun har burka på, eller en hijab dramatisk drapert rundt ansiktet. Slik er det hun har sett ut på Aftenpostens vignettbilder når hun har rapportert hjem fra steder som Kabul, Islamabad og Teheran. Når hun til slutt kommer inn døra er hun ganske riktig mørkhåret, slank og blåøyd, men absolutt helt hijab- og burkaløs. «Min usynlighetskappe» har hun kalt burkaen hun brukte når hun dro til steder livsfarlige for utledinger, som da hun bodde i det krigsherjede Afghanistan. Men her, midt på det fredelige Karl Johan, i en ærverdig, gammel kafé omgitt av smørbrødspisende pensjonister, trengs verken hijab eller burka. Men hansker kunne hun kanskje hatt, som beskyttelse mot den gryende, norske vinterkulda der ute i gatene.
- Det er kaldt, sier Kristin Solberg, og blåser på fingrene idet hun setter seg ned ved bordet.
- Jeg er jo ikke vant til dette, vet du. I Kairo er det over 20 grader nå, sier hun.
Det er Kairo som for tida er «hjemme». Der lever hun med samboeren, dokumentarfotografen George Kurian, opprinnelig fra India.
- Det føles fortsatt som «hjem» her i Norge også, men mitt hjem er liksom alle steder og ingen steder. Jeg har reist så mye i mitt liv, så hjemmet mitt er alltid der jeg er akkurat nå. Der hvor jeg bor, der jeg har basen min, det føler jeg ganske raskt er «hjemme». Det følte jeg i Kabul, det føler jeg nå i Kairo, det følte jeg i Delhi, det følte jeg i Islamabad, og det følte jeg i Libanon.
Sist Solberg telte, hadde hun bodd åtte steder på åtte år.
- Når gamle venner jeg ikke har sett på stund, spør meg: «Hvor bor du egentlig nå? Bor du ennå i India?» Da svarer jeg: «Nei, det var jo tre land siden, det. Nå bor jeg jo i Kairo!». «Da snakket vi sist sammen, hvor bodde jeg da?» spør jeg kanskje. «Da bodde du i Islamabad». «Å ja, da snakket vi sist i 2010».
Hun setter seg ned ved kafébordet og bestiller et laksesmørbrød. Vi håper bare i vårt stille sinn at hun blir i landet lenge nok at hun rekker å spise det, og at vi rekker å intervjue henne ferdig. Kristin Solberg er liksom alltid på spranget, alltid på vei til å rekke en deadline eller ett eller annet fly, alltid på vei til et urolig hjørne av verden. Det var nettopp det hun nylig fikk den prestisjetunge Bjørnson-prisen for også: For å formidle «ny kunnskap og observasjoner fra urolige områder», som det sto i juryens begrunnelse. Solberg tok et fly til Molde for å ta imot prisen, og holdt foredrag på høyskolen om hvordan det er å jobbe som utenriksjournalist i slike «farlige områder». Hun fortalte om sikkerhetskurs der man lærer førstehjelp, hvordan man best unngår kidnapping, eller hvordan man kommer seg levende ut av minefelt. «En død journalist kan ikke rapportere», påpekte Solberg til forsamlingen i Molde.
Siden prisoverrekkelsen i oktober har hun vært tilbake i Kairo, på reportasjetur til Gaza, og når dette leses befinner hun seg i Rwanda for å skrive om situasjonen der 20 år etter folkemordet i 1994. Det var også fra Rwanda hun i prisvinnerforedraget sitt hentet et eksempel på hvor uhyre viktig hun mener det er at utenriksjournalister fortsatt reiser ut i felt for å rapportere nyheter. Selv om det koster penger, selv om man kan få vite mye via sosiale medier, og selv om det dreier seg om «et farlig område». En ting er at hun mener man rapporterer med mye mer empati når man selv rent fysisk opplever de samme bombeangrepene som for eksempel barna i Gaza, men også for å kunne forstå en ofte sammensatt og kompleks konflikt fullt ut.
- Jeg leste om en reporter i Die Zeit, som våren 1994 var avisens Afrika-korrespondent med base i Johannesburg i Sør-Afrika. Han rapporterte om det første frie valget i landet, om jublende folkemasser og om den nye presidenten Nelson Mandela. Så fikk han en telefon fra redaksjonen: «Det skjer visst noe i Rwanda, kan du skrive om det?» Uten å reise til Rwanda, skrev han at dette var «en alles krig mot alle». Derfor så han heller ikke noen vits i utenlandsk intervensjon. «Mitt største profesjonelle feiltrinn», skrev han, forteller Solberg.
- For hvis dette var en «primitiv stammekrig», en alles krig mot alle og ikke et folkemord som faktisk kunne stanses, så var det ikke noen vits i sende flere FN-soldater dit for å beskytte befolkningen heller, ikke sant? 20 år etter var den samme reporteren tilbake, og intervjuet en kvinne som hadde overlevd folkemordet i 1994. «Hvor var Gud i disse dagene?» spurte han. Hun svarte: «Gud var her, ellers hadde jeg ikke overlevd. Men hvor var du?»
Men Kristin Solberg bebreider ikke Die Zeit-reporteren, selv om han selv mente at verdens journalister sviktet Rwanda i 1994.
- Reporteren hadde hendene fulle i Sør-Afrika, og valget var vårens største nyhetssak derfra. Men så var det vel ikke nok folk i Die Zeit til å ta seg av Rwanda også. Dette var 1994, og siden har det blitt verre, nå er det enda færre journalister som er ute. Det jeg er mest redd for, er at også jeg skal ta så feil av noe, sier hun, som fortsatt kommer til å ignorere alle Utenriksdepartementets reiseråd til nordmenn som skal til utlandet. Som Aftenpostens korrespondent med ansvar for Midtøsten og Nord-Afrika, kommer hun til å dra til Syria, Gaza eller Irak. Og basen hennes nå, den er i Egypts hovedstad Kairo.
- Hvordan er det, advarer UD fortsatt nordmenn mot å reise til Egypt?
- Det er jeg usikker på, du. Jeg føler at jeg følger veldig lite med på UDs reiseråd. Jeg er jo stort sett der man ikke skal være! Så jeg har ikke særlig oversikt over deres vurderinger, sier Solberg, og ler godmodig. Etter nærmere tre år i Kabul, syns hun tross alt Kairo er et godt stykke opp på sikkerhetsskalaen. Samtidig fikk hun en alt annet fredelig start på sitt nye liv der, da hun kom dit 1. august i fjor.
- To uker etter at jeg hadde flyttet fra Kabul, og min foreldre antakelig pustet lettet ut, havnet jeg midt i det største massedrapet i moderne egyptisk historie. Det var massakren på Det muslimske brorskap, hvor rundt 1.000 mennesker ble drept i løpet av noen få dager. Det var den verste massakren på demonstranter siden Den himmelske freds plass, sier Solberg.
- Det ble veldig farlig å jobbe som journalist i Kairo de dagene. Jeg sto midt i det, og sikkerhetsstyrkene skjøt mot der hvor jeg sto. Jeg så mennesker bli drept rundt meg, og talte vel 200 lik i en moské, sier Solberg, som der opplevde ting hun aldri kommer til å glemme.
For det er ikke frykten hun følte i gatene i Kairo som sitter i nå, snart halvannet år etterpå, selv om det hender at redselen kan sette seg i kroppen. Etter krigen i Gaza i sommer, hendte det at hun skvatt til ved lyden av vanlig norsk tordenvær.
- Da jeg hørte tordensmellene, merket jeg at kroppen gikk i en slags panikktilstand, som om den trodde den fortsatt var i Gaza og hørte lyden av et bombeangrep. Da måtte hjernen min rykke ut og fortelle meg at: «Du er i trygge Norge, dette er bare tull». Og så roet jeg meg ned. Men det var som en instinktiv, fysisk reaksjon: «Nå må du kommer deg i sikkerhet». Jeg krøket meg sammen, akkurat som om jeg dukket for noe. Veldig merkelig, sier Solberg.
- Men slike reaksjoner forsvinner etter hvert, når jeg har fått bearbeidet inntrykkene. Det som plager meg mest i ettertid, er det jeg har sett og tankene på alle de jeg har møtt som er rammet av krig og urettferdighet. Menneskene i moskeen i Kairo, jeg klarte ikke å snakke om dem uten å få tårer i øynene i mange måneder etterpå. Jeg så en mann inn i øynene idet han døde, jeg så hvordan øynene hans ble fjernere og fjernere, mens legene forsøkte å gjenopplive ham. Men de klarte det ikke, han var blitt skutt i brystet. Hver gang jeg siden lukket øynene, så jeg den scenen foran meg, sier Solberg alvorlig. Men hun smiler likevel litt når hun tenker på hvor oppesen hun var i Kairo til å begynne med. Der kom hun rett fra Kabul, drillet i sikkerhetstenkning fra et land i krig. Så gjorde hun en prosaisk feilvurdering da hun løp rundt i byen for å dekke demonstrasjonene i Kairo: Hun tok ikke på seg rett fottøy.
- Det første jeg gjorde, var å vrikke foten. Jeg hadde ikke gode nok sko, ikke sant! Slikt var jo ikke noe problem når jeg satt i burka i en bil i Kabul. Hele dagen løp jeg rundt i Kairo, og merket ikke noe til foten, for det var så masse som skjedde, forteller Solberg.
Da hun omsider kom hjem til hotellet sitt om kvelden, kunne hun nesten ikke gå. Hun måtte hinke fram til resepsjonen.
- Da var det akkurat som om kroppen min tenkte: «Nå er du i trygghet. Nå kan du føle på dette her». Etterpå satt jeg i senga på hotellrommet og skrev ut saken, med foten oppå et berg av puter og masse isposer rundt.
Moren hennes forteller Dagsavisen at Kristin alltid holder henne orientert når hun skal ut på et risikabelt oppdrag. «Nå drar jeg noen dager inn i Syria, i et område som har dårlig dekning, så ikke bli bekymret hvis du ikke får svar. Jeg ringer straks vi er tilbake igjen», kan hun si. Med årene har familien vent seg til at hun er ute i felten, og de har skjønt at dette er noe hun virkelig brenner for. Men de slutter aldri å undre seg litt over at nettopp følsomme, lille Kristin, den yngste av fem søsken, skulle transformere seg til denne voksne utenriksreporteren som får priser for sin modige journalistikk. Som liten var hun sårbar og vâr for misstemning og høye, skarpe stemmer, og det verste hun visste var at noen ble lei seg. Hun var veldig glad i dyr, hadde undulat hjemme hos moren på Skjetten og hest hos faren på Stovner. Foreldrene ble skilt da hun var fire, og i barndommen syklet hun gjerne mellom de to, en halvtimes sykkeltur. De tre brødrene og søsteren var alle mange år eldre enn henne, og alle som en reiste de til utlandet for å studere. Når de kom hjem, fortalte de lille Kristin om alt det spennende de hadde opplevd, og søsteren tror de tidlig «smittet henne» med gleden over å reise ut. Også moren deres pushet på, hun mente at livet var altfor kort til bare å sitte hjemme i lille, trygge Norge. Men familiens ferieturer gikk til helt vanlige, fredelige charterdestinasjoner helt uten UD-advarsler. Som Mallorca med moren, eller Nice med faren.
Den ti år eldre søsteren husker en svært målbevisst, ambisiøs ungjente som allerede på ungdomsskolen bestemte seg for at hun ville bli journalist og studere i utlandet. På videregående gikk hun på den internasjonale IB-linja, journalistikkstudiene gjorde hun unna ved University of Sheffield, og masteren i internasjonale relasjoner ble tatt ved London School of Economics.
- Der fikk jeg venner fra hele verden, og oppdaget at verden ikke er så stor likevel, sier Kristin Solberg i dag.
- Men ser du i det hele tatt deg en framtid hjemme i Norge?
- Det vet jeg ikke. Akkurat nå føles det viktig å være ute. Jeg tror nok en del utenriksjournalister kan bli litt «avhengig» av det adrenalinkicket og spenningen ved å være på farlige steder. Men jeg hater å være på farlige steder, jeg! Når jeg kommer til et sted og snakker med en sjåfør eller en fikser, og forteller: «Ja, jeg har bodd i Afghanistan», «nå kom jeg rett fra Syria», så sier de gjerne: «Oh, you like the dangerous places!» Men da sier jeg nei, det gjør jeg virkelig ikke. Det liker ikke de som er der, heller. Forskjellen er at jeg kan reise ut når jeg vil, mens de er fanget i det. Det er dypt urettferdig.
- Hva er det som driver deg til å dra til «the dangerous places», da?
- Jeg er overbevist om viktigheten av å ha folk til å fortelle disse historiene om hva som skjer. Det skylder vi både det norske publikum, og de dette faktisk skjer med. De verste overgrepene skjer når ingen vet og ingen ser. I begynnelsen når jeg dro for å møte folk, følte jeg at jeg trengte meg på. Det å gå bort til en person som nettopp har mistet sønnen sin i et bombeangrep, det er ikke lett. Men jeg har bare fått positiv respons. Selv i den verste fortvilelsen vil folk snakke meg. De har opplevd en urett, og de vil fortelle verden at det har skjedd.
Det har slått den eldre søsteren at den voksne Kristin kanskje har tatt med seg barndommens følsomhet i inn i jobben som journalist. Kanskje det er derfor folk så lett får tillit til henne, kanskje hun får med seg noe andre journalister ikke ser? Solberg har fått både priser og ros for sine bøker fra Pakistan og Afghanistan, der hun har greid å komme uvanlig tett inn på menneskene, de som er ofre for krig og undertrykkelse. «Hun er nesten litt for arbeidsom, veldig ærlig og redelig, og veldig omtenksom. Derfor tror jeg folk lett stoler på henne», mener moren, som også gleder seg over en annen side ved Kristin: Hennes nyvunne dragning mot nordlyset. Like før nyttårsaften i fjor, var hun hjemme på juleferie hos moren sammen med samboeren George. Tilfeldigvis ble de sittende og se på et TV-program om nordlyset i Nord-Norge. Så begeistret ble de der de satt, at de impulsivt bestilte flybilletter til Tromsø til dagen etter. Der leide de bil, og i flere dager kjørte de rundt og tok bilder av nordlyset, som de var heldige nok til å få se mye av. Nå ivrer Kristin for at familien tar vare på båndet de har til Nord-Norge, og særlig til hytta de har på Hamarøy i Nordland, der morfaren hennes kom fra. I barndommen dro hun også mye på ferie til mormoren i Trondheim, men det er Skjetten og Romerike hun regner som hjemstedet. Det var også i Romerikes Blad hun fikk sine aller første saker på trykk.
- Men føler du at du går glipp av det som skjer hjemme i Norge mens du er ute?
- Nei. Jeg går kanskje glipp av en del sjelefred, og jobben i seg selv kan være strevsom. Jeg føler at jeg konstant har dårlig tid, at jeg «alltid» jobber, og at jeg bruker mye tid på flyplasser. Jeg flyr så mye at en bys flyplass er veldig viktig for meg, det er blitt helt sært. Kairo syns jeg for eksempel har en dårlig flyplass, med veldig mye kø ut til flyplassen. Hvis jeg mister bagasjen min i Kairo, tar det meg kanskje fem dager å få den tilbake. Og jeg flyr mange ganger i uka.
- Hvordan er egentlig en vanlig arbeidsdag for deg?
- Det fins ingen «vanlig arbeidsdag» for meg.
- Der røyk DET spørsmålet ...
- Men det er jo ingen rutine! Enten sitter jeg på et fly hele dagen, eller så bruker jeg kanskje en dag på å krangle med immigrasjonsmyndigheten i Egypt fordi de har konfiskert den skuddsikre vesten min. Eller så står jeg kanskje i en syrisk flyktningleir og intervjuer folk, og skriver en sak til neste dags avis. Eller så reiser jeg inn i Gaza for å rapportere om det, eller så sitter jeg på et hotellrom og har endelig litt tid til å skrive ut alt det materialet jeg har samlet inn.
- Stemmer det at du er redd for å fly, du som flyr hele tida?
- Jeg sa det i et intervju en gang, men det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, jeg er redd for å fly når jeg for eksempel reiser med et afghansk flyselskap som ikke har tillatelse til å lande på europeiske flyplasser fordi sikkerheten er for dårlig, og jeg skal justere leselampen og leselampen faller ned i fanget på meg. Og jeg tenker: «Ops! Jeg håper vingene sitter bedre fast enn dette her». Når det da i tillegg blir turbulens: DA er jeg redd for å fly.
Kristin Solberg tar seg en pause fra laksesmørbrødet her inne på Grand Cafè, og ser plutselig så bestemt på oss med intense, blå øyne:
- Men når jeg sitter på Lufthansa på vei til Norge, da er jeg IKKE redd for å fly.
Det som gir meg en pause fra meg selv: Bach, min siste konsertopplevelse, tidligere favoritter, men ofte stillhet.
Den min samboer lager om båtflyktninger fra Syria - en viktig historie om et tema jeg bryr meg mye om.
Må jeg absolutt korte lista mi ned, scorer «1984» av George Orwell og «Guden for små ting» av Arundhati Roy høyt.
Jeg kan spise store mengder hummus uten å gå lei.
Når jeg endelig kommer hjem - hvor det nå måtte være - etter en lang reise.
«Jeg så mennesker bli drept rundt meg.»
«Jeg hater å være på farlige steder, jeg!»