Den brysomme bonden

Per Olaf Lundteigen parkerer den overfylte dokumentveska på perrongen. Han er på vei hjem til kone og kyr etter nok en lang dag på tinget. En dame han ikke kjenner kommer bort og takker Lundteigen for at han er den han er.

De siste ukene har det skjedd stadig oftere. Da tusenvis av sinte bønder toget forbi Stortinget denne uka, var det én mann fra regjeringspartiene som ble hyllet. Bonde etter bonde stilte seg opp ved siden av en tydelig rørt Lundteigen for å bli avbildet sammen med sin grønne helt. Dagen etter skrev VG en sak om Lundteigen under tittelen «Revansjen».

Det er snart gått et år siden partifelle og landbruksminister Lars Peder Brekk uttalte til Nationen: «Lundteigen lever i en boble, og har ikke evne til å se realitetene i jordbruket». Landbruksministeren fortsatte karakterdrapet med: «Jeg er lut lei hans måte å underminere parti og den rødgrønne regjering». Så sent som i april, under et møte med Senterpartiets landsstyre, ble Lundteigen regelrett skjelt ut av sine egne for å ha opponert mot regjeringens landbrukspolitikk.

Lundteigen har satt seg på toget som skal ta oss til Vestfossen. Etter noen innledende runder med avhør («kan jeg stole på deg?», «jeg ser helst at du ikke tar opp samtalen?», «tuller du med meg, kommer jeg aldri til å snakke med deg igjen»), ser det endelig ut til at han slapper av. Lundteigen heiser knærne opp mot seteryggen foran seg og legger den tunge veska i fanget. Smilet, som VGs Eirik Mosveen beskrev som det lureste og rareste i norsk politisk historie, sitter løst. Han veksler noen joviale fraser med konduktøren og drar fram et oppslag i VG der han var hyret inn som moteekspert. Lundteigen fikk i oppgave å bedømme klesstilen til deltakerne på Petter Stordalens bondefest. Lundteigen leser høyt for konduktøren. Mest fornøyd er han med eneren han ga til Trygve Hegnar, mannen som har kalt ham et «politisk fjols», og sekseren til Øystein Stray Spetalen.

Lundteigen har ingen kommunikasjonsrådgivere rundt seg som styrer tid og tale. Han stoler mer på konduktører og folk fra skaukanten.

- Jeg har lest «Tillitsmannen» av Einar Gerhardsen flere ganger. Det essensielle i den boka er at du som folkevalgt må fornemme hva som rører seg ute blant folk. Toget er en av mine viktige lytteposter og konduktørene er noen av de beste informantene jeg har.

Lundteigens politiske engasjement startet under bondeopprøret på Hitra i 1975.

- Da jeg gikk på Norges landbrukshøgskole på Ås lærte jeg hvordan det sto til med jordbruket. Jeg fikk være med professor Sigmund Borgan til Hitra. Der sloss vi med AKP-ere, sosialister, trotskister og Ap-folk som ikke hadde sans for jordbruket. Jeg skjønte da at hvis jordbruket skulle ha like kår som andre næringer måtte man ha sterke politikere og fagforeninger.

11 år senere ble han valgt som leder i Norsk Bonde- og småbrukarlag. Lundteigen markerte seg raskt. Han forsøkte å samle jordbruket om en ny kurs etter år med steile fronter mellom Småbrukarlaget og Norges Bondelag. «Som hjemmevernsleder vet jeg hvordan man skal samle troppene», uttalte den da 33 år gamle Lundteigen.

- Det kan virke som du står ganske alene om dagen. Ingen i Sp-ledelsen går ut og støtter deg. Er du egentlig så god til å samle troppene?

- Jeg har bryti opp 150 mål med skau for å få mer fulldyrka jord. Jeg er en nydyrker. Det er jeg også politisk. Det er det ikke alle som liker.

Lundteigen sier han har hentet mye erfaring fra militær strategi. Han ble med i Heimevernet som 16-åring og ble der i 30 år.

- I enhver strid må du ha overhøyde over situasjonen og kraftsamle knappe ressurser. Du må både være presis og ledig. Og for å være presis må du ha fagkunnskap - fakta har makta.

Lundteigen mener han er mer aktuell enn på lenge. På 90-tallet ble han kjent for sine mange og ofte voldsomme angrep på markedsliberalister, EU-tilhengere og frihandelsentusiaster. Han drar en historie fra Washington. Året er 1995.

- Jeg kontaktet ambassaden som ordnet med et besøk hos forskningsavdelingen i Det internasjonale pengefondet. Det var da jeg skjønte at fri flyt av kapital var galskap og at spekulasjonsøkonomien måtte kræsje.

To år senere ga han ut boka «Annerledeslandet - som ikke er seg selv nok» sammen med Anne Grimsrud.

- Boka var et generaloppgjør med spekulasjonsøkonomien. Den gangen ble vi harselert med. Folk mente det var tull å legge begrensninger på kapitalflyten - så kom finanskrisa.

Toget går gjennom et grønt åkerlandskap. Lundteigen lener seg mot vinduet og mister nesten stemmen når han kommenterer alt det grønne.

- Dette er jo fantastisk for klimaet. Jo grønnere Norge er, jo bedre. Grønne planter fanger CO2 - gjør jobben gratis for Jens. Og så betaler han bønda elendig...

Lundteigen avbryter seg selv.

- Se, der flyr en rev. Det er rene teateret, dette!

Vi nærmer oss Drammen. Mannen som har fått det på seg at han er norgesmester i nostalgi liker ikke det han ser. Industribyen Drammen er i ferd med å bli «en ensidig fjordby».

- Det er bra med pen utsikt, men vi må jo ha industrivirksomhet på holmene i Drammen!

Lundteigen gir oss en leksjon i industrihistorie.

- Nå kjører vi opp langs drammensvassdraget. Her ble velstandsgrunnlaget lagt av inntekter fra foredling av tømmer.

Nedgangstidene for tømmerindustrien startet med konkursen til Vestfos Cellulosefabrik på Lundteigens hjemsted.

- Hele treforedlingsindustrien ryster nå i sine grunnvoller. Det er her striden står i dag.

Han stryker på stoffet på seteryggen foran seg.

- Dette er laget av olje og gass, men det kan like gjerne lages av tømmer. Plasten i biler kan også lages av tømmer. I dag kan man bryte ned tømmerstokken til karbonmolekyler og sette molekylene sammen på en ny måte. Det er helt utrolig. Her må staten gå inn og legge til rette for en ny tid.

Da Lundteigen kom inn i politikken hadde han visjoner om å bygge et alternativt samfunn på grønne verdier. I dag framstår Senterpartiet som alt annet enn grønt.

- Det er et kjempeproblem! Noen har fått for mye oljerus, sier Lundteigen med klar adresse til partifelle og oljeminister Ola Borten Moe.

- Han er en god mann for regjeringens politikk. Men jeg ønsker en annen politikk. Jeg vil dempe oljeinvesteringene. Dagens ekstreme investeringsnivå fører til et altfor høyt kostnadsnivå. Vi er inne i en fest som bare blir villere og villere. Senterpartiet må finne tilbake til sin grønne identitet. Det vil og må skje.

- Hvorfor hører ikke Borten Moe på deg?

- Han tilhører en annen generasjon. Han har ikke har lært the lesson of hard work.

- Men han er bonde som deg?

- Han driver hallidrett. Jeg driver utendørsidrett. Det er det som er Norge.

Vi nærmer oss Vestfossen. Lundteigen har fortalt at han kommer fra en familie som ikke har vært fattige, men som har jobbet hardt for penga. Han har selv levd nøkternt. Aldri kjøpt ny bil eller ny traktor. Ferie har han knapt hatt tid til. Får han én uke i året, er han fornøyd. På spørsmål om hvor nøysomheten kommer fra, svarer han:

- Oldemora mi. Hu ble tidlig enke. I 1921. Jeg trenger ikke å si mer.

For noen år siden ble han latterliggjort av Unge Høyre som mente han var en håpløst gammeldags politiker. De trykket opp plakater og postkort med et Lundteigen-sitat: «Unger skal spise opp maten sin når de har forsynt seg selv og takke mor og far i hånda.»

- Det er veldig viktig med slike holdninger. Jeg følger med når folk forsyner seg og merker meg om maten på tallerkenen blir spist opp.

Ifølge Lundteigen er all mat god mat. Men han har selv slitt med å tømme tallerkenen, som da han spiste kokt fuglereir i suppeform på en kinesisk restaurant i London. Det var visstnok noe slimete greier. Men det gikk ned. En gang gikk det ikke. Det var på Færøyene.

- Jeg fikk servert lammekjøtt som hadde hengt ute i regnvær i flere måneder. Da ble jeg satt på prøve. Og den besto jeg ikke.

Vi er framme. Lundteigen tar på seg oppgaven som turistguide så fort vi er kommet av toget. Han peker mot Folkets Hus.

- Der ble flagget med hammer og sigd heist på 1. mai. Det fremste kravet til kommunistene var å ta bort eiendomsretten til bøndene. Det var sterk kost for en bondegutt. Jajaja. Jajaja. Her var det tøft. Ikke noe knussel!

Ved stasjonsbygningen ligger paviljongen der Lundteigen snakket til kommunister, arbeiderpartifolk og senterpartister som kjempet sammen under EU-kampen på 90-tallet. Lydbølgene fra høyttaleranlegget slo i veggene på den gamle cellulosefabrikken.

- Når du venter på rekylen før du sier neste setning, det er da det blir litt dreis over sakene, gliser Lundteigen.

Vestfos Cellulosefabrik stengte dørene for godt i 1970. I 2001 kjøpte samtidskunstneren Morten Viskum deler av de gamle fabrikklokalene og etablerte Kunstlaboratoriet. I dag blir Vestfossen omtalt som «kulturhovedstaden».

- Viskum har gjort det stort på å stille ut rotter på glass og kræsja bilskjermer.

- Liker du kunsten hans?

- Jeg sa en gang at det lignet pølsevev. Etter det har han vært reservert overfor meg. Men han er en flink økonom.

Ikke nok med at stedets tidligere hjørnesteinsbedrift er blitt til kunst- og opplevelsessenter. Nå skal Vestfossen også bli TV-underholdning i beste sendetid. NRK har laget en dramaserie fra industribygda som skal sendes til høsten. Lundteigen virker mer postivit innstilt til dette innslaget.

Vi ruller gjennom hovedgata i krabbefart. Lundteigen ligger over rattet og hvisker fram gatas historie.

- Der er mitt favorittsted. Delmar Villars. Vi skal stoppe der og ...

Lundteigen er ute av bilen før han har fullført setningen.

- Halloi! Jeg har med to journalister fra Oslo. Tenkte jeg skulle vise dem Villars. Jeg er jo så stolt av Villars.

Lundteigen skryter hemningsløst av den nyoppussede kafeen.

- Dette er den viktigste ingrediensen i kulturhovedstaden. Her møtes hverdagskulturen - folk i arbeidsklær og patrioter. Det Viskum holder på med er litt artig. Men det er steder som dette som bærer Vestfossen.

På veien mot Gommerud gård, der Lundteigen har bodd siden 1977, passerer vi den gamle ullvarefabrikken. I dag er fabrikken konferansesenter, drevet av Smiths venner.

- Så Smiths venner står sterkt i Vestfossen?

- Ja, stadig sterkere. De flokker seg her som svaler på telefonledningen om høsten.

Og plutselig er Lundteigen inne i statskirkedebatten. Mandag stemte han imot det historiske vedtaket om å skille kirke og stat.

- Jeg er tilhenger av en åpen, inkluderende folkekirke som gir rom for oss som tror på Gud, men som sitter på stubben.

Lundteigen svinger inn på gårdstunet. Han mumler noe om at gården skulle vært ryddigere og at han har for dårlig tid til å holde den i ordentlig stand.

Inne på kjøkkenet har kona Gunn satt fram kveldsmat. Lundteigen er rask med ikke å gi oss noe valg hva drikke angår og heller upasteurisert melk opp i noen digre glass.

- Vet dere hva som er den raskeste frokosten?

- Et glass melk, svarer fotografen.

- To, svarer Lundteigen alvorlig.

- Er det alltid frokosten din?

- Ja, i den grad jeg spiser noe så er det det. Mjælk fungerer fantastisk godt for kroppen min. Gir masse energi.

På en god dag får han gjerne i seg et par liter. Vi spør om han har andre dyr enn ku på gården.

- Jeg måtte slakte sauen. I vår.

Lundteigen blir gravalvorlig.

- Jeg har bestandig levd for sauen. Aldri av sauen.

Han forteller at han begynte med sau i 1977.

- Sauen var det fremste symbolet for den grønne bølgen. Sauen er fjellets slåttekar. Den utnytter fôret andre dyr ikke utnytter.

Lundteigen ser oppriktig lei seg ut.

- Det ble ikke den drifta jeg ønsket meg. Vi har altfor mye å gjøre.

- Nei, nå må dere drekke, da, gutter!

Vi er halvveis i måltidet når Lundteigen dreier samtalen inn på revens bendelorm. Poenget han vil ha fram med denne historien, som er spekket med bendelorm, møkk og cyster, er at det er mye som er farligere enn upasteurisert melk. Lundteigen har en melkeautomat stående som han kjøpte i Sveits og som han gjerne vil ta i bruk for å selge upasteurisert melk. Det er lov i Sveits, men ikke i Norge. Lundteigen legger ut i minste detalj om hvordan revens bendelorm sprer seg i alpeområdet og at katter, mus og bikkjer blir infisert. Han er redd dette kan bli et problem også i Norge hvis folk fortsetter å ta med seg dyr til og fra utlandet.

- Det er biologien som er mitt referansefag i politikken. Biologien er ikke politisk korrekt. Heldigvis.

Kaffen inntas i stua - et rom Lundteigen er i rundt ti ganger i året. Han forteller om planen han og kona la i 1982 da de bestemte seg for å få liv i den nedslitte gården som foreldrene hadde kjøpt opp for å få tilleggsjord.

- Vi har vært tro mot prosjektet i 30 år. Nå er jeg i djup tvil.

Lundteigen håper en av sønnene vil ta over. Men han anbefaler dem å vente med å ta den beslutningen.

- Det er mer enn krevende å holde koken med regjeringas jordbrukspolitikk. Det legges opp til at vi skal doble produksjonen de neste 11 åra. Vi har ikke mulighet til det. Arbeidsproduktiviteten har vært ti ganger større i jordbruket enn i resten av samfunnet de siste ti åra. Og så sier folk at jordbruket ikke har endret seg. De som sier det har ikke snøring på hva som skjer!

Lundteigen gjentar den siste setningen med høy røst, før han tar et oppgjør med regjeringas kjøttpolitikk.

- I fjor ble det for første gang i Norgeshistorien produsert mer kyllingkjøtt en storfe. Kylling spiser bare menneskemat. Storfe kan leve og vokse av bare gras. I dag går mange av dyra inne hele året. En tankbil kommer og blåser inn kraftfôr. Det er ikke rart Norge gror igjen når dyra ikke lenger spiser gras!

Vi går ut i gangen. Lundteigen skreller av seg dressen og står plutselig i underbuksa. Han henter fram en rutete skjorte og kommenterer at han treffer klesmoten hvert tjuende år.

På veien tilbake til togstasjonen snakker Lundteigen om Arbeiderpartiets ledelse som han mener har sviktet.

- De henvender seg til folk som bor i by, har trygg jobb og tjener 600.000 og oppover. Hvem er det som snakker saken til lastebilsjåfører som blir utkonkurrert av østeuropeisk arbeidskraft i dag? Hvem er det som snakker saken til snekkerne som kjenner på lignende konkurranse? Hvem snakker saken til gårdbrukerne? Jens Stoltenberg tror at de gruppene jeg representerer ikke har noe annet å stemme på. Det er ikke sant. Jeg vet det ikke er sant.

- Tror du at du kunne blitt landbruksminister hvis du hadde vært mer diplomatisk?

- Jeg var leder i Norsk Bonde- og småbrukarlaget fra 1986 til 1992. I 1987 var jeg med på å skrive en ensidig jordbruksavtale mellom staten og Småbrukarlaget. Det hadde ikke skjedd siden 1947. I 1988 ble det nye forhandlinger. Da tok Per Harald Grue (statens forhandlingsleder) meg til side og sa hvordan spillet var og hvordan jeg måtte oppføre meg for å få posisjoner. Jeg takket nei til hans velmente råd. Der ble loddet kasta.

- Men vil du bli minister?

- Nei, jeg vil være en arbeidshest for dem som føler seg lite representert på Stortinget.

- Tror du ledelsen i ditt eget parti setter pris på at du nå opplever en ny vår som politiker?

Etter en lang pause med stillhet, svarer Lundteigen:

- Jeg vet ikke. Jeg hører ikke noe fra dem. Men jeg er sulten. Jeg har fortsatt mye å gi.

jens.marius.saether@dagsavisen.no