– Det er viktig å våge å fortelle en annen historie enn at vi er gode

Tretten år gamle Niels Jørgen Hirschholm har nettopp blitt kidnappet av pirater. Året er 1795. Datidens Sabeltanner kjemper seg om bord på skuta til Niels Jørgens far, lemper sønnen om bord på egen båt og frakter ham til Algerie. Der selges Nils Jørgen til en italiensk sjeik. Som slave. Årene går. Idet Nils Jørgen fyller nitten finner faren ut at han fremdeles er i live, og sender løsepenger for å få sin tapte sønn tilbake.

Etter en hjemreise preget av langt mer turbulente møter med mennesker enn farvann, kommer han seg tilbake til Norge. Napoleonskrigene ruller over Europa i 1800. Niels Jørgen tar selv del i striden som kaper mot britene – en glorifisert form for piratvirksomhet. I 1808 blir han fanget – igjen – og tilbringer resten av krigen i fengsel. Fangenskap til tross, får han fordype seg i litteratur, og reiser i fredstid hjem med «History of London» av John Harrison.

Hjemme trekker han seg tilbake på Venstøp gård i Skien. Boken blir liggende på loftet. Flere år senere inntar en ny familie gården. En ung gutt ved navn Henrik Ibsen utforsker hjemmets øverste krok, hvor han kommer over boken. Der finner han inspirasjon til det som senere skal bli verdensteater om en viss vill and.

To hundre år etter sitt første møte med piratene, står Niels Jørgens tipptipptippoldebarn på scenen på Rogaland Teater. Året er 1996, og Gjertrud Louise Jynge er i ferd med å gjøre sin debut som skuespiller etter tre år på Statens Teaterhøgskole. På scenen, før hun trer inn i rollen som Hedvig i Henriks Ibsens «Vildanden», forteller hun historien til sin forfar. Tilknytningen hun har til verket, er åpenbar. Ikke bare gjennom karakteren hun spiller. Men historisk. Skjebnesvangert?

– Det føltes som om bitene falt på plass, forteller Jynge (53), som siden har gjort karriere på scener verden rundt.

– Litt som om det var ment å være.

Det har vært et travelt år for den prisvinnende skuespilleren, som Dagsavisen møter en uke før jul. 2019 har vært preget av roller i kontroversielle og kritikerroste oppsetninger på Det Norske Teatret, hvor Jynge har jobbet siden 1996. Tempoet er like høyt i juletider som det har vært resten av året. Med kostymeprøver, sceneprøver og forestillinger er det knapt tid til å kjenne på høytiden.

Likevel sniker hun til seg litt julestemning utenfor Ridehuset på Akershus Festning en uke før ribbene inntar ovner i Norges hjem. Det gule bygget bades i et hav av grønt lys. En liten folkemengde venter spent utenfor de enorme dørene som nå prydes av tallet 18. Dørene åpnes, og det som er av småprat dør ut idet lydene fra et miniflygel når ut i kulden. En skikkelse kneler foran det parodiske instrumentet, før hun vandrer videre inn i bygget, med folkemengden hakk i hæl, setter seg foran et fullkomment flygel og bryter ut i et samtids formasjon av tangenter.

Jynge følger årvåkent med. Nikker med til akkordene som hamres løs. Oppvisningen er del av Ditteke Waidelichs pilotprosjekt «ad-vent»: en adventskalender i levende livet. Skuespillere, musikere og malere åpner dører som gir fremmøtte kunst i levende livet, i stedet for ting og sjokolade.

For første gang på lenge får Gjertrud Jynge hele ni dagers juleferie fra Det Norske Teatret, hvor hun har jobbet som skuespiller siden 1996. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Jynge og Waidelich samarbeider i den norsk-tyske teateroppsetningen «En av oss, et tilnærmingsforsøk etter 22. juli» som har gått på Det Norske Teatret gjennom høsten. Waidelich som scenograf, Jynge som én av fire skuespillere. Jynge tok også del i «ad-vent» tidligere i desember da hun åpnet luke nummer tre. Det er hun vant med. Å åpne dører.

Skuespilleren har flere rastløse familiehistorier på lager. De skal vi komme tilbake til. Selv har hun ikke holdt seg i ro etter at hun kom til verden 18. oktober 1966 på Hønefoss. Ett år gammel flytter hun til Tromsø med mor, far og to storesøstre. I etterkant kommer sistemann i søskenflokken, en lillebror. Hele gjengen får navn etter tidligere familiemedlemmer. Gjertrud etter farmor. Navnet betyr spyd med styrke. Men som barn føles ikke navnet som en spesielt god kilde til kraft.

– Det var rart å være barn og hete Gjertrud, forteller hun.

Derfor går hun under det selverklærte kallenavnet Knøttet sine første år. Det er farens jobb som hjerteforsker som fører familien til Tromsø. Forståelsen for kroppens livsviktige organ høstes fra eksperimenter med blant annet rotter. Det er ti år gamle Gjertrud vitne til.

– Det gjorde inntrykk, forteller hun.

Rottene bedøves. Avlives. Hjertet – med muskelen fortsatt pulserende – tas ut. Festes til en maskin som måler hjertefrekvensene.

At møtet med det levende, bankende hjerte i sin vakre, men grusomme fullkommenhet gjorde inntrykk, er ikke overraskende. En introduksjon til en beinhard virkelighet. På samme tid erklærer Knøttet at hun heretter bruker Gjertrud. Kanskje passer ikke kallenavnet som er synonymt med et lite barn for noen som har kjent lukten av kroppens motor rive i nesen.

– Det var makabert, minnes hun.

– Men det var veldig spennende. Det er fascinerende å være i nærheten av folk som er lidenskapelig opptatt av det de holder på med.

Hva hun selv vil vie oppmerksomheten sin til, er ikke ti år gamle Gjertrud sikker på. Men hun har en anelse – sådd før hun selv kom til verden.

Det starter med en drøm som knuser. Etter flere forsøk på å komme inn på Teaterhøgskolen, legger moren til Gjertrud det lenge iboende ønsket om å bli skuespiller på hylla. Men samtidig som en drøm knuser, blir en annen født. Da moren gir avkall på yrket som skuespiller, ligger Gjertrud i magen hennes.

I levende live er ikke tanken om å ta på opp tråden som skuespiller noe moren indoktrinerer i datteren.

Snarere tvert imot.

– Jeg husker godt at hun sa til søsknene mine at de burde prøve seg på skuespill, forklarer Jynge.

– Men meg var det ikke aktuelt å oppmuntre til det.

Det er ikke vondt ment. Gjertrud er et sjenert barn. Innadvendt og stille. Ikke en stereotypisk skuespiller-personlighet. Ut ifra det standpunktet gir det mer mening å plassere henne blant et hav av korister, enn alene på scenen. Men drømmen om å bli skuespiller er der likeså. Arvet fra mamma.

– Det satt ganske langt inne. Men jeg hadde veldig lyst.

Evnen til faktisk å gjøre det, føler Jynge derimot ikke at hun har. Likevel er det er noe hun må gjøre.

Studietiden starter tungt. Jynge sliter med å finne seg til rette som student. Er rastløs. Flakker innom psykologi og ex.phil. Da hun omsider er i ferd med å slå seg til ro med studier i filosofi, åpner en helt ny, men inderlig ønsket verden seg: Den sagnomsuste Teaterhøgskolen.

– Det var teater jeg helst ville. Men jeg trodde det var umulig. Jeg hadde ingen grunn til å tro jeg skulle ha noen sjans. Men da jeg kom inn var det selvfølgelig det jeg ville.

Teaterhøgskolen er like myteomspunnet og vanskelig å komme inn på i 1990 som det er den dag i dag.

Likevel kommer hun inn på andre forsøk, og begir seg ut på de teatralske studiene – det til tross for at det eneste hun bærer med seg av erfaring er én revy og kor.

– Jeg var en veldig svak elev. Jeg hadde ingen erfaring. Kunne ingenting.

Men hun har talent. Og vekten av tidligere kvinner i familiens mangel på muligheter, veier tungt. Det gir henne en fandenivoldskhet.

Hun kvernes gjennom hver en følelse – god som vond. Med lys, sjenert stemme kaster hun seg ut i tunge stykker. Det er smertefullt for klassekameratene å se henne opptre. Hendene skjelver. Stemmen skjelver. Omsider finner Gjertrud sin plass. Det kjemper hun hardt for.

Gjertrud Louise Jynge som Ales i «Trilogien» på Det Norske Teatret. Foto: Erik Berg

Under revy i førsteklasse synger klassen på ti «vi er ti, vi blir aldri ni». Men da tida er inne for å ta farvel etter tre år, er det kun ni som står løpet ut. Det er tungt. For hele klassen. Men Gjertrud fullfører. Etter tre år er hun mer enn klar for å vandre ut av dørene en siste gang som elev.

Hun setter kursen ut av hovedstaden, av gårde til Rogaland Teater. Der gjør hun sin brak-debut à la Ibsen. Debuten er første gang Jynge deler familiehistorie på scenen. Men det er langt fra eneste gang hun tar grep om personlige, mørke historier – fillerister dem og holder dem opp mot offentlighetens obskure lys.

Når farmor Gjertrud dør arver barnebarnet flere familiebilder. Én av de svart-hvite skikkelsene fanger oppmerksomheten hennes. Jakob Walnum. Tippoldefar. Sogneprest. En helt i sin tids samfunn. Mottaker av den hederlige St. Olavs Orden. Og grunnlegger av organisasjonen som påtok seg ansvaret å kristne tatere. Walnum grunnla «Foreningen til omstreifertvæsenets modarbeidelse» i 1897. Gjennom barnehjem og arbeidsleirer skulle de «skape fasthet i deres karakter og vekke lyst og trang til et rolig liv og forstå arbeidets velsignelse».

– De mente vagabonderiet var en sykdom og at det ville ta flere generasjoner å utslette det, utdyper Jynge, og rister på hodet.

– De mente det beste ville være å ta barna som spedbarn fra foreldrene. Veldig mange ble utsatt for forferdelig mye vondt.

– Hvordan påvirket det forholdet ditt til familiehistorien å lære om din tippoldefars rolle?

– Jeg er fortsatt sikker på at tippoldefar ville godt. Det er det som også gjør det så vondt. At han mente godt, men at det var så ondt.

115 år etterpå påtar Jynge seg et eget samfunnsoppdrag. Nemlig å fortelle om dette mørke kapittelet i hennes families, og hele landets, historie. Det resulterer i forestillingen «Fra Landeveien», som debuterer på Det Norske Teatret i 2015. Rasismen, fordommene og den mislykkede integreringen fra tippoldefarens levetid, er nærmere dagens samfunn enn vi liker å tro, mener Jynge.

– Det var tøft å finne ut at min egen tippoldefar var en av hovedarkitektene bak den brutale fornorskningspolitikken ført mot romanifolket, forteller Jynge.

– Men jeg håper det kan føre til en større refleksjon rundt assimileringspolitikk og hva det gjør med folk. Hvilke sår det skaper i generasjoner etterpå.

Jynge synes det er vanskelig å forstå sin egen samtid. Men å nærme seg samfunnets problemer gjennom teater, hjelper. Hun mener kunstens samfunnsoppdrag er å ta opp temaene samfunnet helst vil skyve under teppet.

– Det er viktig å våge å fortelle en annen historie enn at vi er gode. Jeg tror det er viktig at vi som samfunn tar innover oss at vi også har en mørk historie.

Å holde familiehistorier opp i det offentlige søkelyset kan få skjebnesvangre konsekvenser. Men Jynge insisterer på at valget hennes ikke fikk noen fatale «Knausgaardske» utfall for familiefreden. Valget blir møtt med skepsis fra enkelte medlemmer i familien, men når de setter seg til bords med pinnekjøtt julaften er det uten bitre følelser. Jula tilbringer Jynge på Hamar med mor og far. I år har hun hele ni dager fri – den lengste juleferien på lang, lang tid.

En jobb som skuespiller er ingen forutsigbar jobb. Hverdagene, ukene, månedene og årene preges deretter. I løpet av en uke står hun fort på scenen i tre forskjellige roller. En rolle én kveld. En helt annen den neste. De siste ukene før jul går det i «En av oss» og «Trilogien».

Sistnevnte har gjort inntrykk, både på anmeldere, publikum – og Jynge selv. I dramatiseringen av Jon Fosses verk spiller hun hovedpersonen Ales. Hun navigerer familiens slektsledd med stormende kraft og øm hvesing.

Det er ord som formidles på en måte som klinger lenge etter at stemmen stilner og Jynge trer av scenen. Lenge nok til at publikum som har sett forestillingen stopper henne på gaten og takker henne for måten hun portretterer den dypt fortapte, men dypt menneskelige, skikkelsen.

«Gjertrud Jynges prestasjon lyser i mørket. Hun bærer en løpende monolog gjennom tre akter med en presisjon i replikkføringen, med rytme og utstråling vi sjelden ser», skrev Dagbladet under terningkast seks. Og monolog er det rikelig av. I den tre og en halv timer lange forestillingen har hun hele én og en halv time med dialog. Det betyr mye pugging. Akkurat nå har hun:

– En del lesing å ta igjen, forteller hun med et smil, av manus til neste oppsetning – «Kirsebærhagen», som går av stabelen i januar.

Men Jynge har god grunn til å ligge bakpå. På premieren av «En av oss» går hun på trynet. Bokstavelig talt. Skuespilleren ramler over en av de mange kassene som pryder scenen under forestillingen. Når hun reiser seg er det med blod i ansiktet og dels brukket nese. Men hun kommer seg gjennom resten av stykket. Det er nemlig slett ikke første gang hun blir skadet på scenen.

– Jobben som skuespiller er et farlig yrke, forklarer hun.

En gang var det en brukket arm. En annen gang fikk hun et hus i hodet. Men smerten har aldri fått henne til å avbryte en forestilling. Gjertrud er tro til teaterets hellige slagord «the show must go on».

Det siste fallet over kassene endte med hjernerystelse. Derfor har hun måttet ta tempoet ned et hakk den siste tida. Og derfor blir det lesing å ta igjen i ferien.

Men hun har ikke noe imot å jobbe litt gjennom jula. I år er det like greit. Dette årets røde og grønne høytid bærer nemlig med seg en ny form for melankoli for Gjertrud Jynge. Dette er første gang hun feirer jul uten barna etter at førstemann kom til verden for nitten år siden. For to år siden gikk hun gjennom sitt andre samlivsbrudd. Sønnen og datteren feirer i år jul sammen med sine respektive fedre.

Det følger med flere vonde følelser. Under en julefrokost på skolen til datteren, kjenner hun ekstra på følelsene av ferskt samlivsbrudd ved å se:

– Min familie sprengt i stykker. Samtidig som andre familier fremdeles er familier. Det er sårt. Men det var sånn det ble. Og det var nok riktig at det ble sånn, forteller hun, og tenker seg om før hun slår fast,

– Men det er likevel sårt.

Etterpå, på vei fra skolen til jobben, gråter hun. Det er ofte tårene får falle når hun står på scenen. Men det er sjelden hun gråter «på ekte». Og da er det som oftest alene, bak lukkede dører.

Der har Jynge vært mye den siste tida. Alene bak lukkede dører i leiligheten på Enerhaugen i Oslo. Etter brudd tar det tid å bli vant til ensomheten.

– Det er en heftig omveltning i livet. Med barn og ... hun leter etter ordene.

– Det tar lang tid å komme seg helt gjennom det. Det kjennes som et nederlag.

Og det har fått henne til å tenke:

– Kommer jeg til å være alene resten av livet?

Det er en uvant tanke å slå seg til ro med. Spesielt etter ti år i samboerskap. Men jobben har hjulpet i overgangen. Lesing og pugging av manus. Men først og fremst forståelse av disse tekstene om det å være menneske på godt og vondt. Av roller og tankesett karakterene følger. Særlig Ales i «Trilogien» finner hun trøst i, med:

– Tanker om identitet. Hvem vi er. Hvor vi kommer fra. Hvorfor ble livet slik det ble, ramser hun opp.

– Det har vært veldig fint å leve med den teksten midt oppi mine egne tanker.

Hvordan hun ringer inn det nye tiåret er usikkert. Men årsskiftet skal definitivt tilbringes i leiligheten på Enerhaugen. Med utsikten.

– Med gjester?

– Jeg vet ikke enda, forteller hun med et forsiktig smil, og trekker på skuldrene.

– Vi får se.

– Har du noen nyttårsforsetter?

Jynge tenker seg om.

– Nei, svarer hun langsomt.

– Men hvis det skal være noe, får det være å gå mindre på trynet.