Nettavisen skriver at flere amerikanske klimaforskere synes at det går utover den mentale helsen å jobbe med et så alvorlig tema. Du er selv klimaforsker, er det noe du har opplevd?
– En kollega av meg liker å spøke om at vi går på lykkepiller hele gjengen. Vi jobber med et tema hvor mye handler om å prøve å få frem hvor vanskelig verden kommer til å bli framover. Det er klart at det er vanskelig å ikke bli dyster av det. Men samtidig jobber vi med dette her fordi vi er faglig engasjerte. Klimaforskere er fagfolk som prøver å forstå hvordan klimaet i verden henger sammen og hvordan endringene kommer til å påvirke samfunnet. På sett og vis må man bare prøve å distansere seg litt fra følelsene i det og se på funnene våre som harde fakta om hvordan verden er. Men det er klart at man kan bli sittende litt om kvelden og tenke: «Jøye meg, hva er egentlig konsekvensene av alle disse greiene jeg studerer?». Jeg sitter jo her med tre barn selv, som skal føle veldig på disse konsekvensene som jeg er ute og snakker om hver bidige uke. Så ja, det er litt tungt, man merker det, altså.
Les også: Nokon meinar månelandingane aldri fann stad
Blir du preget av jobben fordi man ikke ser en løsning på klimautfordringene eller fordi folk ikke vil høre på eventuelle løsninger?
– Vi har en løsning. Vi vet hva vi skal gjøre sånn fra det teoretiske perspektivet. Men det er litt som å si til en røyker som får helseplager at det bare er å slutte. Jeg tror vi alle skjønner hvor vanskelig dette er. Det er ikke bare å slutte å bruke fossile brensler, og det er ikke bare å legge om verdensøkonomien. Det som er forstemmende, sånn jeg ser det, er å tenke på hvorfor vi ikke greide å få fram dette allerede på 70- og 80-tallet. Når vi egentlig visste alle konsekvensene og effektene. Vi hadde ikke trengt de 30 ekstra årene med høye utslipp. Og det er nok det som er litt følelsen, at vi ikke når helt gjennom. Jeg tror vi er mange som river oss i håret og lurer på hvordan i alle dager vi skal greie å kommunisere dette her. Senest for noen dager siden så jeg en fylkesordførerkandidat fra Frp som var ute i Dagbladet med overskriften «Kutt klimahysteriet». For han hadde jo ikke sett noen klimakrise i sitt eget fylke, så hva var problemet da, liksom? Det er nesten så man føler at man bare må stange hodet i veggen, for da har vi politikere som bare ikke har lest eller satt seg inn i noe som helst. Eller eventuelt bare har lyst på en populistisk vinkling. Men da har vi ikke greid å nå fram med alvoret. Selv om vi ikke føler det på kroppen, så er det en global krise. Så frustrasjonen ligger i at vi ikke alltid greier å nå fram. Men heldigvis ser det ut til at holdninger sakte, men sikkert endrer seg over hele verden. Det er masse fremgang, det burde bare gått så mye fortere.
Les også: Forskrere kritiske til å dømme barn til forvaring
Svenske Greta Thunberg og skolestreikene viser at mange barn bryr seg om miljøet. Da jeg var barn, plukket vi også søppel og hjalp Blekkulf. Er det sånn at man bryr seg om miljøet som barn, men slutter når man blir voksen?
– Det er nok litt en tendens. Det er lett å komme med naive svar: Bare slutt å bruke fossilt brensel, bygg ut solceller og lag vindkraft. Men så fort vi begynner å se på detaljene, ser vi at solceller er dyrere enn fossil kraft, det er vanskeligere å frakte rundt, sola skinner ikke om natta, vindmøllene er dårlige for nærmiljøet og så videre. Og så blir det plutselig veldig vanskelig, og det er jo det man ser som voksen. Det er det vi kaller visdom, erfaring. Du har sett hvor komplekst det er. Du har prøvd noen ganger, blitt engasjert i et eller annet, prøvd å endre noe. Så ser du hvor tungt det er, og så blir du litt oppgitt over det hele. Jeg tror at jo eldre man blir, jo lettere er det å tenke at «dette kommer aldri til å gå». Men nå kommer det også en generasjon som har fått dette inn med skolegangen. En generasjon som innser at om vi skal ha en fossilfri verden innen 2070, så må det skje nøyaktig i deres yrkesaktive karriere. Det er de som går på videregående i dag, og det er akkurat den generasjonen som Greta Thunberg klarer å nå fram til. De må stri med dette hele livet, så dette ungdommelige engasjementet er kjempeviktig. Man trenger den stå-på-kraften.
Les også: Insulinpumper kan hackes
Du har tidligere sagt at «vi har en løsning, vi vet hva vi skal gjøre». Hva er den løsningen?
– Løsningen er å legge om energiproduksjonen til sol og eventuelt vind, fornybar kraft. Det igjen betyr at vi ikke kan ha masse biler som kjører rundt med hvert sitt fossile kraftverk under panseret. Så det betyr at alle biler må over på strøm, for eksempel. Vi har mange løsninger på ting vi kan gjøre, men når det kommer til stykket, så er det så mye av verdensøkonomien og systemene vi tar for gitt som er bygget på tilgangen til fossile brensler. Så det er der vanskelighetene kommer. Vi har bygget hele samfunnet på olje, kull og gass. Nå er vi 7,5 milliarder mennesker som er helt avhengige av det, og så må vi bli kvitt den avhengigheten på en eller annen måte. Det er løsningen. Problemet er at enn så lenge har vi fossile brensler, og da er det så lett å bare fortsette sånn som vi gjør.
De som er gjengitt i Nettavisen-artikkelen, er amerikanere. Tror du at det er hardere å være klimaforsker i USA?
– Ja, det er det helt klart. Der har det vært et mye hardere debattklima. Vi har absolutt våre nett-troll og våre sinte mennesker her også, jeg har fått mye rart på sms, på e-post og på Facebook jeg også, men det er ingenting imot hva amerikanerne får. Og de sliter også med en regjering som stadig signaliserer at klima og miljø er ikke noe vi skal bry oss om. Vi skal komme oss til Mars, vi skal ikke observere vår egen jord. Da går det også på bekostning av hva det blir bevilget penger til. Da kan man bli sittende og tenke på om man har noen jobb fremover eller om det kanskje er på tide å gjøre noe annet. Så i USA er både debattklimaet og de økonomiske utsiktene tøffe.
Les også: Slottet sier nei til skulptur i slottsparken
Opplever du at norske politikere tar klimautfordringene på alvor?
– Det er forståelse for at det kommer til å påvirke verden, og det er forståelse for at klimagassutslippene må ned, men så er det en mangel på forståelse for hva det kommer til å innebære, for eksempel for norsk olje- og gassproduksjon. Det er nok mange som fortsatt tenker at norsk olje- og gassproduksjon kan fortsette i lang tid, også i en verden hvor vi skal redusere utslippene. Det kan man på papiret argumentere for, men fra klimaforskersiden så sier kollegene mine at det kommer til å bli skrekkelig vanskelig. Fordi at når man skal kutte utslippene, så forsvinner markedet som vi selger produktene våre inn i, og det er jeg ikke sikker på om norske politikere helt har tatt innover seg.
Hva er det verste som kan skje politisk i Norge?
– Det er et godt spørsmål. Det må være om vi får noen temaer som blir så betente og så harde at de tar all oppmerksomheten. For det er mange ting politikere skal drive med samtidig, og klima er en sak som er brennende, men langsiktig. Så hvis vi får diskusjoner om ting som er brennende og mer kortsiktige og som dytter klimautfordringene nedover på lista, så er det skummelt. For dette er noe vi må løse nå.
Les også: Da jeg fikk brevet om tildelt barnehageplass begynte jeg å gråte
Hjelper det at vi gjør noe i Norge om det ikke skjer ting ellers i verden?
– Så klart det hjelper. For det første: Alle må gjøre noe, hvert eneste land i verden er bittelite i den store sammenhengen. Det argumentet er noe av det mest tullete jeg vet om, og jeg får det så ofte. Ja, men Norge er jo så lite. Og det er alle andre også. Det at hver annen person i verden er akkurat like viktig som deg, gjør ikke at man ikke kan gjøre noen ting. Vi har jo også helt fantastiske forutsetninger til å bidra stort. Vi har alt vi trenger, vi har trygghet, skolegang, mat, massevis av penger. Hvis noen skal finne løsningene, så må det jo søren meg være oss som har så mye overskudd og få andre problemer. Ingen naturkatastrofer, ingen kriger, så å si ingen sult og fattigdom, altså det er jo så nært det perfekte samfunnet du kommer. Hvis vi klarer å tenke at all den utdanningen vi har i Norge i dag, de kloke norske hodene, den kunnskapen vi har om teknologi fra olje-og gassektoren, for eksempel, kan anvendes til å finne de løsningene verden trenger de neste 30, 40, 50 årene. Da har vi grunnlaget for et nytt industrieventyr og mer enn det. Det er ingen som er bedre skikket eller rustet til å løse dette enn oss. Så det er bare å sette i gang.
