Faste lesere av denne spalten vil sikkert huske at jeg sluttet forrige ukes artikkel med å glede meg til kinooverføringen av Mozarts «Figaros bryllup» fra The Met. Og jeg må bare innrømme at den oversteg alle forventninger. Det var faktisk vanskelig å gå til sengs den kvelden, og jeg kommer til å snakke om den i lang tid. Hvorfor? Figaro er kanskje den operaen jeg har sett flest ganger. Den er jo operahistoriens mesterverk nummer en, synes i alle fall jeg. Mozarts toneganger er magiske. Jeg blir aldri trett av dem. Den har forfulgt meg helt siden jeg som 12-åring var så heldig å få være til stede i aulaen i Oslo ved 200-årsjubileumskonserten for Mozarts fødsel, som ble arrangert for et utvalg sjuendeklasser. Der spilte de den berømte ouverturen. Det ble min «bane» og frelse.
Jeg glemmer aldri mitt første møte med Karajans innspilling på LP, med kremen av artister fra Wieneroperaen. Med Schwarzkopf, Seefried, Kunz og Jurinac. Jeg glemmer aldri Glyndebournefestivalens praktfulle oppsetning i 1973 med te Kanawa, Cotrubas, von Stade og Knut Skram. I Peter Halls vidunderlige regi og John Pritchards ekspertbehandling av partituret. Jeg glemmer aldri mitt første besøk i Wiener Staatsoper i 1987. Iscenesatt av Jean-Pierre Ponelle. Der man måtte gripe tak i jakkekragen min, for at jeg ikke skulle ramle ned i orkestergraven fra første losjerad, i pur ekstase. Å få høre Wienerfilharmonikerne spille dette mirakuløse partituret ble nesten for mye av det gode. Senere har man sett McVicars herlige versjon fra Covent Garden med Miah Persson, Erwin Schrott og Gerald Finley under ledelse av Antonio Pappano. Det finnes imidlertid en forestilling jeg aldri kommer til å gidde å se om igjen, nemlig Claus Guths umusikalske og fjollete versjon fra 250-årsjubileet i selveste Mozarthøyborgen Salzburg. Selv om stjernegalleriet plakatmessig var på topp; Netrebko, d’Arcangelo og Schäfer for å nevne noen.
Men forestillingen sist lørdag var glitrende iscenesatt av britiske Richard Eyre. Kanskje mest kjent for sin innsats for teaterlitteraturens største mesterverker. «Hamlet», «King Lear», «Hedda Gabler», «John Gabriel Borkman» pluss mengder av nyere britisk dramatikk. De siste årene har han rettet sine øyne og sitt talent mot opera. Hans debut var i 1994 på Covent Garden. Verdis «La Traviata» sto på spilleplanen, med Angela Gheorghiu og Georg Solti. En skikkelig «smash hit». «Carmen» på «The Met» 2009, med Elina Garanca og Roberto Alagna, er i ferd med å bli en klassiker. Og nå altså «Figaros bryllup». Jeg har som sagt sett den utallige ganger, men aldri vært mer lattermild eller grått modigere tårer av alle de subtile løyene. For eksempel den berømte scenen i første akt under og oppi sengen. I den fulle forvirringen mellom Susanna, Greven og Cherubino om hvem som befinner seg hvor, med Basilio som «titteren på hjørnet».
Men dette hadde ikke gått bra, hadde det ikke vært for James Levines bemerkelsesverdige musikalske talent. Hans enestående evne til å gi Mozarts magiske partitur luft, rom og framdrift. Å gi sangerne et lite sekund her og der, for å mane fram den organiske pulsen som kreves. Musikken ble aldri stresset. Og så var det sangerne da. Først den for meg helt ukjente Amanda Majeski, som debuterte som Grevinnen. En nobel og levende prestasjon i herlig samspill med Marlis Petersen som Susanna. Hun hadde virkelig full kontroll i operaens egentlige hovedrolle. Det er jo Susannas bryllup det dreier seg om. Peter Mattei var en brutal, barsk og sexy greve og Ildar Abdrazakov en trivelig og jovial Figaro. Men laurbærene går i mine øyne og ører til Isabel Leonard som den unge pasjen Cherubino. En av operalitteraturens mest «takknemlige» roller, men Leonard tilførte skikkelsen så mange nye og vidunderlige nyanser at hun nærmest tok nattesøvnen fra meg. Snakk om et naturtalent både scenisk og musikalsk. Her er et nytt verdenstalent i full blomstring. Sprell levende og herlig rørende. Hun er faktisk bare 32.
«Figaros bryllup» er verdens åttende underverk. Jeg kunne godt tenke meg å servere hele denne makeløse forestillingen i min bisettelse. Måtte det ikke vare lenge før den gis ut på DVD.
