Veien ut

Klokka er ennå ikke elleve. De første teltene står spredt utover et jorde på Gulsrud i Buskerud. To politimenn rusler nedover området. «Det ligner på Utøya», sier en. Den samme bakken. Det er denne skråningen Jonas Gahr Støre, nyvalgt partileder, i dag går ned før han taler til AUF-erne. Det er forventning i lufta. Dette er Støres andre tale etter landsmøtet. Han skal stå med Tyrifjorden i ryggen, som partiledere før ham. Han skal snakke til en bakke forventningsfulle AUF-ere, slik andre ledere også har gjort før ham. «Utøya», sier et sentralstyremedlem, før hun retter seg inn. For det er Gulsrud. Ennå er det bare onsdag. AUFs sommerleir har ikke startet. Og langt der nede, lengre ned til høyre i Tyrifjorden, utenfor vårt synsfelt, ligger Utøya. Men den kan ikke sees herfra. Ikke alle mener det er riktig å ta veien ut.

- Norge har ikke lært noe

Viljar Hanssen (20) er ikke på Gulsrud. Han er hjemme i Troms, mellom guttetur til Kreta og videre til Dublin. Tre år etter massakren har livet startet opp igjen for Viljar. Han har ikke vært tilbake på Utøya.

- Av angrepet på Utøya, av angrepet på Norge som nasjon og det å ta lærdom av den høyreekstreme volden som ble vist, det har ikke Norge lært en dritt av. Vi har ikke kommet langt i oppgjøret med høyreekstreme ideer. Mange nordmenn ser ikke massakren som et politisk attentat, men som en uheldig hendelse. Det er synd vi ikke har lært mer.

22. juli 2011 var Viljar på Utøya sammen med lillebror Torje. Han ble skutt fem ganger. Han mistet fingre. Han mistet et øye. Viljar ble liggende i koma. På den sjette dagen våknet han. Da en kamerat sang Lars Bremnes‘ «Å kunne æ skrive på himmel‘n». Fra sykesenga på Sunnaas, via Skype, holdt han presentasjon av Arbeiderpartiet for unge velgere på Svalbard. Viljar fikk plass i lokalstyret. I Oslo tinghus sa Viljar at det var praktisk å ikke lenger se på det øyet som vendte mot gjerningsmannen. Det var et mål å gå videre med politikken. Helt til i år. 14. februar skrev Viljar på Twitter. «Feirer min siste valentinsdag med kona (AUF) gjennom de siste sju årene, før jeg tar ut skilsmisse på søndag!» Han var 13 da han meldte seg inn. Da Viljar flyttet til Svalbard, startet han et lokallag av AUF i Longyearbyen. I en periode kunne Svalbard AUF skryte av at de hadde flere medlemmer enn moderpartiet. I februar i år meldte Viljar Hanssen seg ut av AUF. Gleden over politikken var borte. «Jeg vil ikke være noen broiler», sa Viljar til Nordlys. Og det ble bråk. Han vil ta en pause. Nå følger han debatten utenfra. Som en eks-AUF-er.

- Nett-trollene blir verre og verre. Oppslutningen om høyreekstremisme vokser i Europa og i Norge. En høyrepopulistisk regjering kom til makten i Norge. Det er trasig. Debatten om gjerningsmannens holdninger har vært for tam over hele fjøla. Vi har ikke turt å ta den store debatten. Vi har ikke tatt høyreekstreme meninger alvorlig.

- Det går bra med meg, sier Viljar.

Men det er noe han ikke riktig kommer over. Gapet mellom det han opplevde den julidagen og et samfunn som går videre.

- Det er litt vondt. Det ble som jeg hadde fryktet. Det var hyggelig med rosetog og mennesker som sang «Barn av regnbuen» etter massakren. Men etterpå ble det stille. Det er positivt at samfunnet går videre. Men vi burde turt å ta mer debatt om høyreekstremismen.

Viljar har begynt å styre unna kommentarfeltene i nettavisene.

- Det er vondt å lese det som står der.

- En dag er du også i nød

Det skjer et skifte i AUF. Leder Eskil Pedersen takker av på landsmøtet i oktober. Jens Stoltenberg, som ledet Norge 22. juli 2011, har gått av. Støre varsler et grønnere Ap. Han har sagt fra talerstolen at han vil lytte mer til AUF. På Gulsrud kaller de ham bare «Jonas Gahr Superstar». Så langt tegner to lederkandidater tegner seg ut for valgkomiteen i AUF: Ragnhild Kaski (24) kan bli AUFs første kvinnelige leder siden Gry Larsen i 2006. Mani Hussaini (26) kan bli AUFs første leder med minoritetsbakgrunn. Nye AUF-ere strømmer til. Fra 2010 til 2011 økte medlemstallet med 170 prosent. I 2012 gikk det ned. I 2013 var det tilbake på 2011-nivå. Dette er den seriøse generasjonen som slutter opp om tradisjonelle politiske kanaler. «En varig generasjonseffekt», sier ungdomsforsker Guro Ødegård. De fleste som i dag sitter i bakken på Gulsrud og lytter til Støre, har ikke opplevd 22. juli-massakren.

Mani Hussaini (26) drar kofferter på grus i oppoverbakke på Gulsrud. Han klemmer AUF-ere. Den første bussen er kommet. Mani kan bli AUF-leder. Han lytter til walkietalkien. Teltene må ikke stå for nærme der nede på jordet. Maks to meter. Mani forklarer at han og Ragnhild er blitt enige om at de ikke skal snakke kampsaker. Sommerleir er ikke et sted for splid. Etterpå skal de sammenligne sitatsjekkene sine for å se om de finner spor av lederkamp. I mitt stille sinn spør jeg om AUF er blitt en søndagsskole. Men splid finnes. Om Utøya.

- To meter er bra avstand, sier Mani.

Han meldte seg aldri inn i AUF. Han ble vervet. Det var i 2006 på Jessheim. Han satt på Peppes eller Dolly Dimple‘s. Venninnen Tonje Brenna, tidligere generalsekretær i AUF, gikk i samme klasse. Hun hadde invitert til møte. Det var gratis pizza.

Mani bryter av samtalen. Strekker ut hånda over bordet til en ny leirdeltaker. «Velkommen», sier han. Manis far kom til Norge som politisk flyktning fra Syria.

- Jeg husker at noen få uker etter at vi kom til asylmottaket, spurte han etter hvordan han kunne bli medlem av «Social Democrats» i skranken på mottaket.

Myggen biter i skyggen på Gulsrud. Vi sitter ved et grått, norsk campingbord. De første AUF-erne spiser i matsalen ved siden av. Mani smeller en fingertupp i bordet for hvert asylmottak han ramser opp.

- I løpet av to år har jeg har bodd på Tanum, Dikemark, Stord og Haugesund. Til slutt ble vi tatt imot av Nes kommune.

Han husker sitt første landsmøte, i 2006.

- Det er det artigste jeg har vært med på. Jeg hadde forventet oppstilling, hyllest og klapping. Et slags formaliamøte. Etterpå tenkte jeg at i Syria snakker man om demokrati, i Norge gjør man det.

En nabobil fra campingen må passere gjennom asfaltplassen ved vaffelbua. Bord må flyttes. «Dette kan komme til å bli et problem», sier noen.

- Faren min er forfatter og politisk journalist. Han ville opplyse folk i Syria om den kurdiske minoriteten. Han ville publisere for at folk skulle lese og lære.

Manis fingertupper taster i lufta som på en skrivemaskin. Rundt oss rigges det bord. I Manis ansikt er det som om han står hjemme i en stue i den nordlige Qamishli-provinsen i Syria.

- Jeg husker ennå hvordan faren min satt i stua og skrev på skrivemaskinen. Det sto paller med bøker i hagen. De delte han ut gratis. Jeg lærte at gjør du noe bra, får du det tilbake. Mor og far åpnet dørene til flyktninger under Irak-krigen. Det var en viktig verdi. De sa: «En dag er du også i nød.»

Bordene er flyttet. Bilen kan passere. Samtalen løsner opp. Mani har vært på Utøya siden 2007. Bortsett fra det ene året. Det året nøden kom. Men den kom ikke til ham. Den kom til de andre. Senere, i en lavvo nederst ved Tyrifjorden, sier han:

- Da jeg hørte på telefonen om 22. juli, tenkte jeg på vennene mine, på hvor de løp, på hvordan de løp, på hvor de gjemte seg. Jeg kan aldri forstå hvor vondt de hadde det. Vi mistet mange, men mange overlevde også.

Mani holder nevene knyttet i fanget. Luften i lavvoen lukter av innelukket sol.

- Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke var der 22. juli. Man skal være der når ens venner er redde. Den muligheten fikk jeg ikke.

Det er klamt i teltet. En mann fra Gulsrud camping venter på Mani utenfor lavvoen. Han ser utover Tyrifjorden som for å få tida til å gå.

- Jeg ønsket å komme meg fort hjem til Norge. Jeg tok første fly fra Abu Dhabi. Jeg husker at jeg tenkte: Nå skal jeg komme hjem, og så skal de forbinde meg med det normale.

Mani går ut av lavvoen.

- Jeg tenkte at dette her med avstanden mellom teltene og veien fort kan bli et problem for campingturistene som skal passere, sier mannen fra Gulsrud camping.

Tidsvitner

- Ikke alle orket å holde på med politikk i etterkant av massakren. Noen forsvant også naturlig ut. Men det vil ikke være heldig for AUF at de som opplevde 22. juli-massakren forsvinner helt ut. De overlevende er også tidsvitner som stadig kan fortelle den historien og minne organisasjonen på den, sier valgforsker Bernt Aardal.

Det er vanskelig å sammenligne med tidligere politiske kriser, mener han.

- De overlevende etter 22. juli kan minne om krigsgenerasjonen. Man var opptatt av å bygge partiet. Krigsgenerasjonen preget maktposisjoner i lang tid. De dominerte etter hvert for mye. AUF må finne balansen mellom at medlemmer som overlevde massakren ikke må forsvinne helt ut og at de heller ikke må dominere.

- Det er AUFs øy

Ragnhild Kaski (24) klarer ikke la være å smile når hun snakker om Utøya.

- Det kan virke rart at jeg sier det etter 22. juli. Men de beste minnene har jeg derifra, sier hun.

Hun sitter på trappa i hovedhuset på Gulsrud. Sola brenner i ansiktet. Ragnhild overlevde 22. juli. Hun hoppet ut av et vindu, skadet hælen, men ble båret inn i skogen for å gjemme seg for skudd. Hun lå under noen greiner.

- I dag misunner jeg de AUF-erne som er nye på leir.

Ragnhild kan bli AUFs nye leder. Hun meldte seg inn i Sør-Varanger AUF i 2006. Hun er fra Kirkenes, studerer Midtøsten-kunnskap og kom hjem fra Jordan i fjor høst. Der hun så flyktningstrømmen komme fra Syria. Hun var leder i Finnmark AUF i ett år. Utøya var stedet der hun møtte folk fra andre fylkeslag. Der statsministeren stilte i bakken på Utøya og kunne bli utfordret på direkte spørsmål. Et sted man forlot med nye venner og ny politisk kunnskap. Det er valgfritt om nye og gamle medlemmer vil reise ut på Utøya, sier Ragnhild. Men det er et mål. Det er det ikke tvil om.

- Utøya er øya til AUF. Vi ønsker at også nye generasjoner AUF-ere som ikke har det samme eierskapet til øya skal føle seg hjemme der.

- Er det ikke for tidlig?

- Vi har hatt demokratiske prosesser på dette. Alle har kunnet si sin mening. På tross av følelsene, har vi selv også et ønske om å ikke glemme. AUF kommer fra Utøya, ting står igjen, sier hun.

- Verdens tryggeste land

22. juli 2011 hadde Saeid Hosseini (19) bodd fem måneder i Norge. «Jeg trodde Norge var verdens tryggeste land», sier han. Så ble Utøya angrepet. I juni i år ble han valgt til ny AUF-leder i Hole og Ringerike AUF, i kommunen der massakren fant sted.

- I etterkant av 22. juli ble jeg veldig nysgjerrig. Hvorfor skjedde dette angrepet? Hva er det gjerningsmannen tror på som kan begå en så ekstrem handling? Da jeg kom til Norge, tenkte jeg at det ikke var mye som trengtes å endres. Så skjedde massakren. Jeg tenkte at det likevel måtte være ting som kan rettes opp.

Saeid leste seg opp på norske partier. Saeids far kom til Norge som flyktning fra Iran som religiøs minoritet. Saeid begynte å lære seg norsk. Han vet at mange av de overlevende ikke er på leir. Han synes det er vanskelig å si noe om hvordan de har det. Saeid sier han aldri har følt rasisme på kroppen.

- Jeg kaller det heller kritikk. Innvandrere er underrepresentert når det gjelder engasjement i det norske samfunnet. Jeg tenker at det er et problem som kan løses.

I 2012 var han på sin første sommerleir. Han kjente ingen. Moren var bekymret for å sende ham av gårde etter massakren. Saeid hilser på mange nå. Da vi takker for praten, sier Saeid, som om det er noe han kommer på:

- Min far var også lokallagsleder. I Sør-Teheran, sier han og smiler litt sjenert. Før han legger til:

- Å føre politikk i Norge er noe annet enn å drive ulovlig politikk mot regimet i Teheran.

- Å leke på kameraters grav

- Jeg følte at Utøya ikke ble det samme etter massakren. Mange av mine venner ble drept der. Så kom det en hel haug nye folk inn. Noen søkte også til den kjærligheten de så i AUF. Jeg følte meg ikke hjemme. Så er det også naturlig at jeg går ut av AUF når jeg blir eldre, sier Viljar.

Han vil ikke ta det han kaller «stien innad» i partiet.

- Jeg ville ha et ekte grunnlag før jeg driver med politikk. Under grunnlovsjubileet snakket man om at makta skulle bunne ut i folket. Ikke at vi ikke har mange dyktige utdanna politikere. Jeg lever og puster Arbeiderpartiet.

Det finnes så mange måter å ta Utøya tilbake på, mener Viljar.

- Det blir helt feil at småunger skal hoppe rundt, danse og trampe på de stedene der mine kamerater ble drept. Jeg skjønner symbolikken i at vi skal ta Utøya tilbake. Men her tolkes det veldig bokstavelig. Jeg tenker at øya skal ligge i fred til vi kan ta den tilbake på en ordentlig måte. Man skal ikke bli presset tilbake. Vi skal gjøre det når vi er rustet til det. Det er det riktige.

Å konstruere mening

Organisasjonspsykolog Renate Grønvold Bugge ved Senter for Krisepsykologi bisto Arbeiderpartiet i etterkant av massakren. Hun har hjulpet i norske organisasjoner som Wilhelmsen-ulykken og Åsta-ulykken.

- Gjerningsmannen ble dømt for et politisk angrep på AUF. Det må AUF og moderpartiet diskutere for å kunne gå videre, sier Bugge.

- Ellers kan det bli som krigsveteranen som kommer hjem og ikke blir anerkjent for krigsdeltakelse. De blir sittende igjen med meningsløshet.

- Hvor mye er tre år når det gjelder traumer på individnivå?

- Det vil variere fra person til person. Jo mer normalitet, jo lettere går det. Det handler om å finne et liv man kan leve med. Samtidig er dette unge mennesker som ikke er befestet i sine liv eller innehar samfunnsposisjoner. De unge er utsatt fordi de skifter sosiale miljø og stadig opplever brudd.

Bugge mener det finnes ulike nivåer i AUF.

- De som dro til Utøya med en klar politisk meningsoverbevisning og som i tillegg søkte sosialt fellesskap. De som deltok, men som ikke nødvendigvis kjente noen politisk meningsoverbevisning. Og de som senere har meldt seg inn fordi de har en politisk overbevisning. De har et verdigrunnlag som de tror på og som gir mening for framtida. De som er mest sårbare opp mot dette traumet, kan være de som ikke har sterkt feste i et politisk verdigrunnlag i denne sammenhengen, sier Bugge.

Vil ikke glemme de døde»

Under rettssaken mot gjerningsmannen i Oslo tinghus sa Viljar Hanssen: «Vi må huske å glemme gjerningsmannen, men også huske å ikke glemme de døde.»

- Vi har klart å glemme ABB. Det skal Norge ha som nasjon. Vår jobb som overlevende er å spre budskapet til de som ble drept under massakren, slik at de kan leve videre.

23. mai 2012 skriver han på Twitter: «Ferdig. Nå begynner resten av livet.» Hva er det?

- Det er å våkne med livsgnist til ulevd liv. Det er å føle seg sterkere enn noensinne.

I februar 2014 sier han til Nordlys: «For en gangs skyld skal jeg bare være Viljar.»

Viljar Hanssen ler over telefonlinja.

- Det er kjempebra! Det er et kjempeprosjekt, det å bare være meg. Det å kunne reise på ferie og ha et studieliv. Det betyr at i alt styret representerer jeg bare meg selv, på vegne av meg selv, ikke som AUF-er, ikke som en Utøya-overlevende. Det betyr frihet. Masse frihet.

I dag er det ti dager til treårsmarkeringen av 22. juli.

- Hva skal du gjøre?

- 22. juli skal jeg besøke gravene til kompisene mine som døde. Det er blitt en fin tradisjon. Vi er sammen med familien deres. Det er en fin måte å markere dagen på. Og så skal jeg være sammen med lillebroren min.

tone.magni.vestheim@dagsavisen.no