Sølvstrupen synger Mozart

En av de flotteste operaforestillinger jeg har opplevd er «Figaros bryllup» ved festpillene på Glyndebourne i 1973. Festivalen ble grunnlagt i 1934, og de første årene satset den på Mozart. Den utviklet seg til å bli en slags mini-parallell til de mer berømte Salzburg-festspillene. Den store forskjellen var at ledelsen hadde en spesiell nese for å plukke fram talenter som passet inn i den intime atmosfæren i det lille teatret på godset i Sør-England, som ikke var for dyre og som på den måten fikk et springbrett til en begynnende internasjonal karriere. Navn som Jurinac, Simoneau, Geraint Evans, Richard Lewis og Bruscantini trådte alle sine barnesko på Glyndebourne og utviklet seg til eksperter på Mozart og Rossini. Ikke minst hjulpet av dirigenter som Fritz Busch, Vittorio Gui og John Pritchard.

Et slikt ukjent talent hadde sitt gjennombrudd i den ovennevnte «Figaro»-forestillingen, nemlig Kiri Te Kanawa, og hva som skjedde med henne vet vel alle som er glad i vakker sang, og Mozart har hele tida senere stått sentralt i hennes karriere. På ukens utvalgte blir vi sterkt påminnet hvilken eminent Mozart-tolk hun har vært. Det er Australian Eloquence som har samlet nesten alt hun har laget av Mozart-arier hun har innspilt i tidsrommet 1980-1993. Hentet fra rene Mozart CD-er, men også komplette operainnspillinger og sopranpartier fra hans kirkemusikalske verker. Som «Et incarnatus est» fra c-moll messen, eller «Laudate Dominum», fra «Vesperes solennes de confessores». To av mesterens mest eventyrlige melodier. For ikke å snakke om «Exsultate, jubilate», med det berømte «Allelujah».

Tre CD-er har det blitt, og albumet gjengir allsidigheten både i Mozarts og te Kanawas talenter. Her er ikke bare de store glansrollene som grevinnen i «Figaro», og Fiordiligi i «Cosi fan tutte». Partier som sto på hennes repertoar hele hennes lange karriere. Men vi får innføring i perler fra operaer hun sannsynlig aldri sang på scenen, men som inneholder arier av en skjønnhet som bare Mozart var i stand til å sette ned på notepapiret. Som «Ruhe sanft» fra «Zaïde», «Pupille amate» fra «Lucio Silla», eller den store arien «Lungi da lei» fra «Mitridate, Re di Ponti». Den med det flotte hornobligatet som Mozart komponerte da han var 14 år gammel. Men hun kaster seg også ut i to av Konstanzes kolossale arier fra «Entführung aus dem Serail», og Donna Annas to fra «Don Giovanni». Anna var vel ikke helt hennes rolle. Hun sang oftere Donna Elvira: De som har sett Joseph Loseys filmatisering av «Don Giovanni», husker helt sikkert hennes flotte prestasjon ved den anledningen.

En hel CD er konsentrert rundt Mozarts store produksjon av såkalte konsertarier. Arier skrevet for sangerinner med helt spesielle talenter, som skulle virkelig på vise hva de sto for. Arier som spenner fra lange dramatiske scener der teksten ofte ble hentes fra datidens store dramatikere som Racine og Metastasio, til søte små saker som oser av sjarm. Toppen blant dem er «Ch’io mi scordi di te», med den fantastiske klaverstemmen, som han flettet inn på en måte som kun Mozart var i stand til, samt «Bella mia fiamma, addio», arien han i et lettsindig øyeblikk hadde lovet sin vertinne i Praha, men som han aldri fikk rotet seg til å bli ferdig med før damen dyttet han inn i et rom og truet med at hun ikke ville låse opp døren igjen før han var ferdig med partituret. Som hevn sa han at da skulle hun også synge arien perfekt fra bladet, hvis ikke ville han kaste den i ovnen. Damen gjorde jobben sin og arien synges den dag i dag, av de som er i stand til det.

Det gjør Kiri Te Kanawa i høyeste grad. Stemmen er vakker, rund og fløyelsmyk. Pusten er perfekt, og vi takker og bukker, nok en gang, for den jobben entusiastene rundt «Australian Eloquence» legger for dagen, når det gjelder å gjenutgi innspillinger som er altfor verdifulle til å gå i glemmeboken. Ukens utvalgte er nok et slikt eksempel.