Skogens kløne

Han planla å gjøre som Cowboy-Laila, si opp som kjendis og gå inn i sin tilbaketrukne periode. Være innesluttet og noksagt som en annen bondetamp, ikke svare på henvendelser fra hovedstadspressen, eller forsøke å lære hipstere med kaffe latte-arm forskjellen på kløyveøks og felleøks. Å få han i tale skulle være plent umulig. Mandag klokka halv to sendte jeg likevel en tekstmelding. Kvart over to tikket svaret inn: «Jeg er tilbaketrukket. Men bare kom. Vi kan snakke om alt - kvinner, Verdi-operaer, biler, miljøet og hagler. Bare ikke ved.»

«Rik på vedbok» skrev Finansavisen. Og mente at Lars Mytting ville tjene rundt 5,5 millioner kroner på sakprosaboken «Hel ved». I en verden full av talentfulle, hardtarbeidende forfattere som drømmer om å treffe blink med en bok var det ingen som kunne forutsett at en bok som handler om noe så traust som vedfyring, skrevet die hard på vedhoggernes premisser, skulle bli årets superbestselger. I utgangspunktet ble boken trykket opp i fire tusen eksemplarer, da tenkte Mytting at forlaget skulle ha nok slik at det også rakk til mammutsalget. Nå kan både redaktørene på Kagge forlag og Mytting le hele veien til banken. Vi lo hele veien til Elverum.

Boligen, en diger laftet tømmervilla med gress på taket, ligger ytterst i et boligfelt. Når Dagsavisen banker på er det ingen som lukker opp. Brått svinger en rød Volvo stasjonsvogn inn på gårdsplassen.

- Å hallo, har dere vært her lenge?

Mytting skrider ut på grusveien i all sin prakt. Han er høy, ikke spesielt mørk og det later ikke til at suksessen har gått han til hodet. Den har i hvert fall ikke ført til nevneverdige endringer i hans klesstil eller væremåte, for han er antrukket omtrent slik han var da han jobbet som dårlig betalt journalist for 20 år siden: jeans og rødrutet skjorte over slapp T-trøye. På føttene har han brune og svarte fritidssko i det praktiske og ganske ulekre materialet gore tex. Han følger undertegnedes blikk.

- Nei, øss har ikke fått slik imagekonsulent ennå, sier han med en stemme marinert i ironi.

Han myser i solregnet, og viser vei ned en trapp som går forbi en bod som er full av obskure maskiner, fliskutter, tohjulstraktor, hydraulikkpresse, harvere, karvere, stag, nav og gud-vet-hva som folk bruker på landet. Mytting benytter anledningen til å be alle som kjørte bak han i pinsehelga offentlig om unnskyldning. Da hadde han nemlig vært i Vikersund og kjøpt nevnte fliskutter. Brukt.

- Jeg fikk overslag i en tennpluggkabel på Volvoen slik at jeg hadde feiltenning hele veien hjem. Det gikk i annet gir langs hele Tyrifjorden med denne bakpå, gliser han og peker på fliskutteren.

- Jeg kan forstå det om de var litt irriterte.

I hagen bak oss spretter kaninene lekent i en inngjerding. De er svære og svarte med myk pels og blanke øyne.

- Trønderkaniner. En av to helnorske kaninraser. De er utrydningstruet. Synd, for de er robuste dyr med fin pels, sier han og løfter opp en så vi kan klappe.

Som enhver døl med snev av selvrespekt har Mytting mer enn en bil. I garasjen står hans stolthet gjennom mange år, en Jaguar. Den er grønn. Mytting kommer med nyttig tilleggsinformasjon:

- En XJ6, serie én, 4,2 liter 6-sylindra 1970-modell. Valnøttfiner på innsida av hanskeromslokket og så er det forkromma ringer rundt instrumentene, forklarer Mytting. Nå er han i slag.

- Den er designet i en tid da symmetri og proporsjoner var viktigere enn hva som var praktisk. Prototypene ble i sin tid plassert rundt omkring i forskjellige miljøer for å se hvordan de tok seg ut i forhold til den rådende arkitekturen.

Etter å ha fått en ordentlig innføring i Jaguarens historie blir vi invitert inn på kjøkkenet. Fra spiseplassen er det utsikt mot et lite tjern, så vakkert som det kan bli. Mytting varter opp med nytraktet kaffe og en bolle engelsk konfekt.

- Vil du ha prinsessekopp, keramikkopp eller Mumitrollkopp?

Han romsterer i kjøkkenskapet. Undertegnede får prinsesse, selv tar han Mumitroll.

- Jeg tenkte vi kunne begynne dette intervjuet med å avlive myte nummer én om Lars Mytting, nemlig at jeg kan si minst fem nye ting om ved hver uke. Det er ikke sant. Jeg er på det nåværende tidspunkt såpass utsnakka om ved og vedfyring.

- Du har sagt at menn som ikke kan holde familien sin varm ikke er særlig til menn?

- Ja. Det er en skikkelig karakterbrist. Og det er ikke tull. Vent litt, nå snakker vi jo om ved likevel?

- Ja.

- Det er kanskje ikke til å unngå. For ved er selve definisjonen på vår eksistens. Ta Nitimen, blåswixen, raudosten, Krag-Jørgensen og rottefellabindingen, det er alt sammen en del av folkesjela. Men veden er enda mer definerende, for hadde vi ikke hatt den så hadde vi ikke vært her. Du kunne ikke levd i Norge om vinteren uten ved. Slik går det helt fra landet ble befolka og helt fram i ubrutt linje til 1910-20 med strøm, kull og koks. Og i hele den linja der er det dødsens nødvendig å kunne fyre med ved. Du utvikler et vedfyringsgen.

Nå er han på glid. Blikket er brennende som hos en nyfrelst når han legger ut om den dype tilfredsstillelsen det gir å gjøre noe sjøl.

- Det er så enkelt og synlig. Ikke minst har det et snev av selvberging som er spesielt bra. Jeg mener ikke at du må eie ei ku for å ha fløte til kaffen, men litt selvberging gir moderne urbane sjeler en overlevelseskraft som du har godt av å finne. Den er styrkende på andre områder også fordi du tenker at når jeg fikk til dette, så kan jeg få til noe annet også. Det er en god vaksine mot den nasjonale hjelpeløsheten.

- Så dette er egentlig en kamp mot fedme, dumhet og latskap?

- Jeg tror det er grunnleggende usunt for mennesket å bli en slags topp-predator som ikke skaper noe. Et kommersielt übermensch som bare skal sitte og eta.

- Men er det ikke fint at ting er lettvint?

- Resultatet er at den kollektive hjelpeløsheten blir større og større. At apatien brer seg mens verden forandrer seg og flinke østeuropeere gjør alt håndverket som vi blir svette av. Vi gir fra oss både statusen det har og evnen til å gjøre det. Vi er i ferd med å bli et mindre praktisk folkeferd som tror strømmen bor i kontakta og at 7/11 alltid er åpen. Og da blir du avhengig av andre. Bare fordi du kan gå ut og handle hva som helst, hvor som helst når som helst.

Lars Mytting har en sterk tilknytning til bygda, særlig Fåvang i Gudbrandsdalen der han vokste opp. Familien bodde på et typisk boligfelt. Vi snakker ferdighus fra 70-tallet, takpapp, dekkbeis og lekeapparater. Som guttunge likte han å leke blant bilene som skulle kondemneres hos den lokale høgger’n. Drømte om den dagen han kunne ragge rundt i egen bil.

- Det var også helt gangbart å bli med bygdefolk du ikke kjente på jakt eller ta jobb på gardsbruk. Så hele det samfunnet var til rådighet for deg hvis du ville. Men det kan være litt skrinn jord, om du ville noe mer måtte du ut og søke. Det kan være fint men er ikke for alle sjeler, noen fikser det, andre ikke.

- Var det noe annet å gjøre der enn skyting, råning og mekking?

- Du hadde fotballen, og skolemusikken.

Men den litt snublete, klossete Mytting ble alltid valgt sist da de hadde ballspill i gymtimen, og da Universitetsforlaget kom på besøk for å spille inn en instruksjonsvideo til gymnastikkundervisningen fikk han og en kamerat rollene som unnasluntrerne. Han hadde bare lyst til å bli forfatter. Men det skulle ta lang tid før han debuterte med bok.

- Livet var fullt av andre ting som var lettere, og en av dem var journalistikken. Jeg hadde veldig gode kolleger og læremestre helt fra jeg begynte i første lokalavisa. De lærte meg enormt mye om detaljer og det å se etter hva som er betydningsfullt, porsjonere ut historier.

I militæret på Jørstadmoen var han redaktør for en småopposisjonell leiravis som het Samband. Da de offentliggjorde statistikken over kjønnssykdommer i leiren var hele redaksjonen nær ved å bli sendt til kjøkkentjeneste i Nord-Norge.

Etter militæret dro han en høst til Canada alene for å arbeide på gård, kjørte en brun metallic Buick med hvitt vinyltak og hørte på countrymusikk. Senere ble det journalisthøyskole etterfulgt av frilansjobber i Aftenposten og Arbeiderbladet, reiste på kryss og tvers i USA sammen med fotograf Vemund Hagen og bedrev gonzojournalistikk, det vil si skrev opplevelsesreportasjer med lukt og smak. Alligatorhodet som stikker fram fra hjørneskapet i stua er en suvenir fra turen.

- Jeg kjøpte det i Louisiana. Jeg falt for måten den gliser på, mimrer Mytting.

- Savner du noen gang journalistikken?

- Nei. Jeg syns det var ganske tungt, all skrivinga. Og så bruker jeg veldig lang tid. Jeg bruker like lang tid på å skrive noe om 4H-møtet som jeg gjør på å skrive en passasje i en roman. Og så er jeg så desorientert. Jeg har ikke greie på hva som rører seg. Jeg husker en gang jeg skulle intervjue noen om at danskene skulle stemme over ett eller annet i EU og så fikk jeg rota det til at de skulle stemme om de skulle bli med i EU. Fotografen hviska meg litt diskré i øret: «Du, dem er allerede med i EU».

I 2006 ga han ut romanen «Hestekrefter». Han hadde allerede flere år bak seg som forlagsredaktør hos Damm Forlag. Det ble en oppsiktsvekkende debut. I løpet av noen uker var førsteopplaget av «Hestekrefter» revet vekk. Romanen handler om Erik Fyksen som mener at bensinstasjoner skal selge bensin og olje, skifte oljefilter og reparere biler, selge tobakk og mannfolkblader. Ikke ostepølsemeny, pizza, bakverk og toalettsaker, alt det får folk kjøpe i butikken.

Språklig har han sans for å overraske med stilbrudd midt i en tekst. Klinker gjerne til med en steelgitarsolo.

- Det er det punktet i countrysangen der menn skal gråte ved baren, et Levi Henriksen-uttrykk. Du kan bli litt svulstig. Grepet fungerte godt i «Hestekrefter» fordi handlingen foregår i et gjennomstilisert mytisk-estetisk som tåler slike elementer.

- For å være litt praktisk, det er mye jobb å skrive ei hel bok?

- Ja. Du får den samme lammelsen som når du står foran et digert oppussingsprosjekt. Å pusse opp badet for eksempel.

Når det gjelder bad er Myttings bad så er det fullt av dameting. Dameklær, damesko, flasker med neglelakk i alle regnbuens farger. og ett stakkarslig blad om våpen. Han innrømmer at omgivelsene er gjennomfemininisert, han er tross alt gift og far til tvillingjenter på ni år. Plutselig er han liksom ikke så bondekjekk lenger.

- Er du egentlig en metromann som koketterer med rustikk-chic?

- Nei. Jeg har alltid vært litt rural. Men det kan være greit å korrigere de nasjonale mytene om Lars Mytting, nemlig at jeg er en sånn praktisk fyr som fikser og steller. Det er ikke sant. Bare se deg rundt, sier han og fortsetter:

- Alt er ekstremt halvferdig. Denne burde vært reparert for lenge siden, den knakk til jul, sier han og peker på flottøren på toalettet.

- Hvis du var en av de jeg og kjerringa har begynt å kalle «the real people», så ville denne blitt fiksa ganske fort. Det er bare å kjøpe en ny, men det har jeg ikke lyst til. Jeg har lyst til å reparere den braketten som er knekt. Men det blir jo aldri gjort, sukker han.

- Det er så mye annet som må gjøres også.

Nå får vi en omvisning i huset slik at vi med egne øyne skal få se at selvgjort er halvgjort:

- «The real people» ville ha kappa opp all veden utenfor døra samme dag som den ble henta. Klart dem ville gjort det. Og nede her - kom nå - «the real people» ville ha malt trappa. Og se, her har vi bygd høyttalere, jeg og en kompis. De er fantastisk bra, men her mangler en brakett, dette er bare festa med teip. «The real people» ville aldri latt det passere. Og se ute i hagen, det er jo helt jævlig. Vi var på fisketur for to uker siden og jeg har ennå ikke fått pakka vekk turutstyret. «The real people» ville også ha gravd ned de drensrøra til takrenna som ligger der borte, sier han og peker på en kveil med plastrør.

- Det jeg vil fram til er at jeg ikke nødvendigvis er han som fikser ting. Jeg er bare han som skriver om det. Egentlig er jeg klumsete av meg, men det gir nybegynnerens blikk når jeg skriver, sier han og vifter med alle ni fingre. Den tiende mistet han da han var 20.

- Vi kan godt juge og si det skyldes en blanding av sprit, tvilsomme kvinner og et farlig ulveangrep i Yukon eller Alaska. Sannheten er at jeg kløna da jeg skulle rense kjedet på en motorsykkel. Jeg var så stressa da jeg rensa den med motoren i gang, at jeg kappet av meg fingeren.

- Da gråt du?

- Nei, når du ser finger‘n din fly gjennom lufta er du så høy på adrenalin at du nesten ikke kjenner det.

Så er det på tide med fotoshoot. Mytting tar på seg godseierjakka, henter sin favorittøks - som han presiserer er en «American Felling Axe med 3,5 punds hode» mens fotografen forteller opprømt at han har funnet en plass i skogen som er akkurat passe Twin Peaks. Vi konstaterer at jo, det passer fint med øks. Vel ute i skogen poserer Mytting som en proff, og innimellom styling og lyssetting forteller han at dette landskapet som vi befinner oss i fortsetter uavbrutt helt til Taigaen, det sibirske barskogområdet mellom steppene i sør og tundraen i nord i Russland.

- Hagemøbelbutikken på Løten har tatt navnet Taigaen etter det, sier han. Retter på øksa og fortsetter:

- Du som er motejournalist kommer vel til å skrive at her demonstrerer han sin typiske rugged good looks?

Mytting ler. Og peker på meg med en halv pekefinger:

- Vi har snakka mye om øko og miljø. Men det er ikke sånn at jeg ønsker å gå rundt å klippe over bredbåndskablene til folk. Jeg bare liker å reparere ting, være selvhjulpen. Som briten John Seymour.

- Hæh?

- Ja visst. Han klarte faktisk å lage metangass. Av grisemøkk.