Portrett

Ridderen av 
det frie ord

Knut Olav Åmås (46) er noe så sjeldent som en sjenert nettverksbygger fra Odda. Nå forlater han kulturministerens bord for selv å være vert for Fritt Ord.

«Brrrm, brrrm!» Mobilen til Knut Olav Åmås brummer igjen her inne på kontoret hans i Kulturdepartementet. Men den avtroppende statssekretæren fortsetter uforstyrrelig å snakke på sitt lavmælte, litt omstendelige vis, akkurat nå om musikken han likte den gangen han var tenåring hjemme i foreldrenes rekkehus i Odda på 80-tallet. Jo da, han, hm, hørte på Madonna, Pet Shop Boys, og mye Abba, da. Og så hadde han en underlig forkjærlighet for den melodiøse, men samtidig pompøse, franske visesangeren Joe Dassin (han med «Les Champs Èlysèes»), og moren hans hadde dessuten en plate med Inger Lise Rypdal som han likte godt, og…

«Brrrm!» durer mobilen igjen, mer inntrengende denne gangen. Men Knut Olav Åmås er like rolig, enda han gjorde oss svært så nysgjerrige tidligere her, da han faktisk tok telefonen og sa til oss, med et unnskyldende, høflig smil: «Jeg må nesten ta denne. Det er en liten krise på gang.» Så forsvant han ut av kontoret et lite øyeblikk. Men nå, nå får visst bare mobilen hoppe og dirre så mye den vil, statssekretær Åmås fortrekker ikke en mine.

- Skal du ikke ta den?

- Nei da, nei da. Jeg kan jo bare ringe opp etterpå. Jo, altså, det ble mye Abba. Men den yngre broren min, vet du, som bodde på rommet ved siden av, der gikk det jo i Kiss og ZZ Top på fullt volum...

- Strengt tatt tilhører jo du også den guttegenerasjonen som nærmest er programforpliktet til å like Kiss?

- Hm, hm, nei, for meg var Unit Five mer enn rått nok, småler Åmås.

Hm, men hva slags «krise» kan det være Knut Olav Åmås må håndtere sånn helt på tampen av sin åtte måneder lange karriere som statssekretær i Kulturdepartementet, med all sin flegmatiske ro og sine mange «hm-er»? Er det en større krise som angår hele departementet, ja, kanskje av nasjonal karakter? Er sjefen hans, kulturminister Thorhild Widvey (H), i trøbbel på noe vis? Eller er det bare Åmås` mangeårige kjæreste Knut fra Valdres, som vil minne ham på at han må betale en viktig regning i nettbanken? Uansett, så lar Åmås mobilen brumme for seg selv der borte i kroken, mens han selv konsentrerer seg om å fortelle hvorfor han plutselig ikke vil være med på å styre landet lenger, men bli stiftelsen Fritt Ords neste direktør fra høsten av. Nyheten om dette slo brått ned for en uke siden, og den kom visst totalt overraskende på kulturminister Widvey, som virkelig hadde gjort et varp da hun etter regjeringsskiftet i fjor høst sikret seg Aftenpostens tidligere så profilerte kultur- og debattredaktør.

- Jo, hun ble... svært lei seg. Men jeg er svært lei meg selv, for dette har vært en utrolig spennende og meningsfylt oppgave, som jeg har sett på som et viktig samfunnsoppdrag. Jeg sitter jo her med blandede følelser, og det var en fryktelig vanskelig avgjørelse å ta. Det har vært utrolig å få være med på å skape en ny retning i politikken. Jeg måtte tenke på det en ukes tid etter at telefonen med tilbudet fra Fritt Ord kom.

- Men...?

- Men jobben i Fritt Ord forener nesten alt jeg har gjort hittil, av ledelse, publisering, medier og organisasjonsarbeid på mange forskjellige måter. I forlag, magasin, tidsskrift, avis... Så er det også politiske aspekter ved den jobben, den har jo så mye med ytringsfrihet, offentlighet, utdanning og kultur å gjøre. Fritt Ord er en mangfoldig institusjon, og det finnes bare én institusjon av Fritt Ords slag i Norge som arbeider med akkurat de tingene og som har den veldig store og unike friheten og uavhengigheten til å være en kritisk kraft i samfunnet. Jeg husker jeg skrev min første kommentar om private og offentlige penger for ti år siden, på baksiden av Morgenbladet. Da var fordommene mot all finansiering som ikke var offentlig, enda sterkere i norsk kulturliv og akademia enn den er i dag. Jeg tror stiftelsene, og ikke minst Fritt Ord, har vært med på å gjøre noe med den mentaliteten. Jeg tror man ser nå at private penger faktisk kan være helt frie og at de ikke er suspekte.

- Dette er kanskje også i tråd med ditt politiske ståsted? Du kaller deg selv «liberalkonservativ»?

- Ja, liberalkonservativ, ja, det stemmer.

- Du er medlem av Høyre nå, men er dette et parti du alltid har søkt deg til?

- Jeg har, hm, beveget meg politisk, men jeg har stemt Høyre ved de siste valgene. Men som journalist og redaktør har jeg ikke hatt noe behov for å være medlem noe sted.

Knut Olav Åmås‘ mor, som er enke og fortsatt bor i rekkehuset i Odda i Hardanger, er visst ikke så glad for sønnens valg av parti. Mens sønnen ble Høyre-statssekretær for en blåblå regjering i samarbeid med Frp, har hun bakgrunn som lokalpolitiker og kommunestyremedlem for Ap i Odda, som hennes far før henne. Knut Olav Åmås‘ morfar satt både i formannskap og kommunestyre i sin tid, i et klassisk vestlandsk industrisamfunn omgitt av høye, snødekte fjell, grønne lier, ei arbeiderbygd med solide, sosialdemokratiske tradisjoner.

- Moren din lurer kanskje på om hun har sviktet i oppdragelsen?

- Hehe, kanskje det! Hun var nok ikke så veldig begeistret for det, at jeg gikk til Høyre. Hm, nei, hun var ikke det. Og Knut, kjæresten min, er Venstre-mann og har kommunestyreverv for Nord-Aurdal Venstre i Valdres, sier Åmås stolt.

Han har vært sammen med Syn og Segn-redaktøren Knut Aastad Bråten i åtte år.

- Vi har et typisk «mellomdistanseforhold», sier Åmås, som fortsatt bor alene i sin byleilighet høyt til værs på Enerhaugen, mens Knut bor i Valdres.

- Men jeg er mye i Valdres, og han er her i byen minst én til to ganger i uka, sier Åmås, som via forholdet til Knut er blitt veldig glad i Valdres - og folkemusikk.

I fjor sommer gikk han og Knut pilegrimstur fra Hedalen stavkirke i sør og helt fram til St. Thomaskirken på Filefjell i nord. Samme sommer tok han seg også tid til å dra med sin mor opp til Vesterålen, der de lette etter en helt spesiell grav. Etter å ha vært gift med Knut Olavs far i over 40 år, helt til han døde for snart ti år siden, traff moren igjen en ungdomskjæreste. Da var hun blitt ufør av en muskelsykdom, mens han var en pensjonert sjømann og fisker fra Vesterålen. Etter et «mellomdistanseforhold» på seks år, døde han fra henne. Men mor og sønn fant graven hans utenfor Hadsel kirke og hadde tross alt noen fine sommerdager sammen i Lofoten og Vesterålen. De leide bil og kjørte rundt i det vakre kystlandskapet.

- Jeg var glad for å få se de stedene der oppe som betydde så mye for ham og henne, de som var ringforlovet to ganger i livet, med 40-50 års mellomrom, sier Åmås.

Denne kjærlighetshistorien fortalte Knut Olav Åmås da han var sommergjest i P2 i fjor sommer, og etterpå spilte han Kent-låten «Kärleken väntar» til ære for sin mor. I programmet snakket han også om sin fascinasjon for Yoko Ono og New York, om Diana Ross og hennes ensomhet, om sitt eget sterke forhold til journalistikken og at han etter sine 750 sider med doktorgrad på poeten Olav H. Hauge kunne slå fast at han var altfor utålmodig til å bli forsker. Og han fortalte historien om da han som 23-årig student bestemte seg for å «komme ut av skapet» etter å ha ligget ensom på en hybelsofa i Bergen og lyttet til Anne Grete Preus og hennes låt «Jeg er en by»: «Stupe ut og puste inn! Gi meg det jeg ikke kan forstå! Livet tar meg veier som jeg ikke tør gå!»

23-åringen reiste seg rett og slett opp fra sofaen og satte seg til å skrive brev til sine foreldre og gode venner: Han var homofil.

- Jeg skrev brev, sånn at formuleringene skulle bli best mulig. Foreldrene mine var glade for at jeg fortalte dette, sier Åmås, som mener det egentlige vendepunktet i hans liv kom like før, da han bestemte seg for å bli mer sosial. Ta farvel med den sjenerte guttungen han hadde vært hjemme. Lesehesten fra barnebiblioteket som tidlig forsto at han ville skrive og som likte å streife rundt i fjellene rundt Odda for å fotografere.

- Broren min var mer vilter og sosialt utadvendt, mens jeg var... hm, litt i overkant forsiktig. Forsiktig og stille. Ganske sjenert og beskjeden. Jeg så vel heller ikke noe galt i det, jeg ville bare være som jeg var. Jeg hadde nok også en sterk selvstendighets- og frihetstrang. Jeg var i en kort periode med i en svømmegruppe, og som voksen har jeg gjenoppdaget gleden ved å svømme. Men selv i dag liker jeg best å svømme og trene alene. Det er en slags frisone for meg. Ikke noe «zumba» her, nei! smiler Åmås, som på tross av sin skyhet søkte seg mot det utadvendte journalistyrket. Allerede som 15-åring fikk han sine første saker på trykk i Hardanger Folkeblad.

- Jeg husker en særdeles rikt illustrert og tilstedeværende reportasje om aktivitetene i Tyssedal Helselag. Jeg følte også at jeg nådde toppen av lykke da jeg året etter fikk lov til å anmelde russerevyen. Mer kremjobb enn det kunne det jo ikke bli! sier Åmås.

Siden fortsatte han sin journalistiske karriere i Bergens Tidende, der han også dekket sport. Det var vel ikke akkurat hans ting, spesielt ikke fotball, selv om han er vokst opp med en pappa som elsket fotball på TV. Et av hans sterkeste, «lydlige» minner fra 70-tallet er «plingene» under tippekampene. Da satt faren og så på, Knut Olav satt fredelig i bakgrunnen og leste en bok mens han spent ventet på lørdagsbarnetimen og hørespillene. Gjerne «Tordivelen flyr i skumringen», hans favoritt.

- Men i Bergens Tidende dekket jeg fotballkamper, og det hendte jeg måtte ha med meg en venn eller min far på tribunen, så de kunne forklare meg hva som skjedde på banen, innrømmer Åmås, som etter det skrev for Bergens Tidende i fem år, ved siden av studiene i Bergen.

Etter Bergen kom Oslo, bøker om filosofen Ludwig Wittgenstein, biografi og doktorgrad på Olav H. Hauge, jobb i Universitetsforlaget og siden redaktørjobb i tidsskriftet Samtiden. Både der og siden, som debatt- og kulturredaktør i Aftenposten, utviklet Knut Olav Åmås en egen evne til å vitalisere den offentlige debatten ved å trekke inn mange og nye stemmer. Fra å være en beskjeden guttunge i Odda ble han en nesten skremmende effektiv og hypersosial nettverksbygger i Oslo. Folk begynte å omtale ham som «edderkoppen» i norsk kulturliv, han ble foredragsholder og en kommentator som utløste livlige debatter. For om han er en lavmælt mann, kan han være høyrøstet på trykk. Som da han nylig hevdet at hans regime i Kulturdepartementet har fått gjort mer på åtte måneder enn de rødgrønne maktet på åtte år.

- Ganske arrogant sagt, da?

- Det gjaldt «bare» mediepolitikken, da. Og klart de rødgrønnes kulturløfter gjennom åtte år har ført med seg mye godt, og dessuten hevet ambisjonsnivået for kulturpolitikken. Men ellers mener jeg at i et fritt, åpent samfunn er det en fordel at konflikter og uenighet blir brettet ut i offentligheten, selv om det kan være ubehagelig. Da kan de bli diskutert og løst der, mener Åmås.

- Men hva er din egen forklaring på denne nesten utrolige transformasjonen av deg selv?

- På et tidspunkt i begynnelsen av 20-årene så jeg plutselig så klart at jeg levde et veldig lite sosialt aktivt liv ved siden av jobb og studier. Jeg skjønte at «dette er jo meningsløst». Jeg bestemte meg for å bli sosial og begynte å arrangere fester for de vennene jeg tross alt hadde. Jeg har prøvd å kaste meg inn i det jeg har vært mest redd for, sier Åmås.

Da han lanserte sin store Olav H. Hauge-biografi i 2004, tok han med den største selvfølge imot 350 frokostgjester på Theatercaféen. På en eller annen måte fikk han norsk offentlighet til å føle at hans Olav H. Hauge-biografi var det største som hadde skjedd siden månelandingen. Og i de ti årene som har gått siden, har Åmås selv gått glipp av ytterst få premierer, utstillinger og boklanseringer. Han er overalt og kjenner alle som «er noe». Da han i fjor fylte 45 år, hadde han 100 bursdagsgjester samlet hjemme i leiligheten på 88 kvadratmeter, der folk som Bjørn Eidsvåg og Herborg Kråkevik opptrådte til inntekt for Freemuse, som kjemper for musikeres ytringsfrihet. Noe sier oss at 50-årsdagen hans kommer til å bli enda større.

- Hvordan bygger du dette berømte nettverket ditt? Går du systematisk rundt og ser etter bekjentskaper som kan bli «nyttige» for deg seinere?

- Nei... Sånn tenker jeg ikke. Det er helt unødvendig å tenke sånn. De utrolig interessante menneskene bare er der, når man er mye ute og er aktiv. Helt siden jeg fikk min første jobb etter hovedfag, i Universitetsforlaget, har det vært jobben min å finne mennesker med ideer. Jeg synes det er morsomt å arrangere selskaper, og gjerne riste sammen folk fra helt ulike miljøer. Det har alltid vært viktig for meg å oppsøke forskjellige miljøer, for folk ser jo virkeligheten så vidt ulikt.

Denne livsfilosofien virker det som om Knut Olav Åmås har tenkt å ta med seg inn i jobben som direktør for Fritt Ord. Være med på å lete etter stemmer. Nye, kanskje uventede stemmer.

- I et land som Norge, et strømlinjeformet organisasjonssamfunn med en uhyre sterk offentlig sektor, blir det spesielt viktig å finne de nye og frie stemmene, sier Åmås.

- Jeg er ikke religiøs selv, men jeg er for eksempel opptatt av at også kristne stemmer i Norge skal bli mer synlige. Det blir viktig for meg når jeg skal lede Fritt Ord: Å se og bruke hele Norge. Det frie ord er ikke bare for de snakkende klasser i Oslo, sier Åmås, som igjen ignorerer den brummende mobilen sin.

Han putter den ganske enkelt i lomma og blir med opp på departementets tak. Der blir vi stående og betrakte regjeringskvartalet, hans rike i åtte måneder. Knut Olav Åmås ser nesten litt melankolsk ut der han poserer for fotografen med Høyblokka i bakgrunnen. Men egentlig ser jo Knut Olav Åmås nesten alltid litt melankolsk ut. Og nå er det uansett avskjed i nåde, nå kommer en sommer med Knut, og så noe helt nytt som venter til høsten. Som Anne Grete Preus ville sagt det i «Jeg er en by»: «Jeg går på en ukjent vei. Så fri fri fri er jeg.»

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

Musikk: Rufus Wainwright, Kent, Anne Grete Preus, Pet Shop Boys og mange flere.

Film: Sally Potters «Orlando», basert på Virginia Woolfs roman med samme navn.

Bok: «Orlando» av Virginia Woolf.

Mat: Japansk mat i alle former. Var i Japan i fjor og fikk sansen.

Sted: Valdres, Oslo, Wien og New York.

Mer fra Dagsavisen