Hadia Tajik – hjemme alene

– Han så bare på puppene våre.

Perlelatteren triller ut av Hadia Tajik. Hun forteller om kollegaen hun hadde i VG for 15 år siden.

– Så langt har jeg til gode å gjøre et journalistisk arbeid med puppene mine.

I Birkebeinersalen på Lillehammer hotell sitter 50 kvinner fra Oppland Arbeiderparti og to tidligere Ap-statsråder som tente lys. Dette er slike forsamlinger en nestleder i Arbeiderpartiet reiser rundt og taler for.

– Nå blir jeg rastløs.

Tre timer tidligere står en utålmodig Tajik utenfor Hertz bilutleie ved Holbergs plass i Oslo. Bilen hun skal leie er ikke klar. Det er fredag ettermiddag. Tajik ser den timen hun har lagt inn som ekstra margin, er i ferd med å smelte vekk foran henne. Tiden hun skal bruke til å innarbeide talen, gule over de ordene hun skal legge trykk på, og øve på framførelsen.

Denne uka ble det kjent at hennes politiske rådgiver, Svein-Tore Bergestuen, sa opp stillingen etter et drøyt år i jobben. De fikk det ikke til, har Bergestuen uttalt til VG.

– Vi hadde ulike forventninger til arbeidet, sier Tajik til Dagsavisen. Hun legger til at Bergestuen allerede er erstattet med en erfaren rådgiver fra organisasjonen, men denne dagen, når hun er på tur med Dagsavisen, er Tajik uansett uten rådgiver. Hjemme alene-fest med en toppolitiker: Enhver journalists drøm.

– Jeg tenker vi først kjører ut av byen, så kan vi prate, fastslår Ap-nestlederen og setter seg inn i bilen der technomusikken smeller i høyttalerne.

– Her var det disco. Det orker jeg ikke, sier hun. Skrur ned musikken.

Hun tar av det gullfarga klavesmykket og prøver å feste mobilholderen på innsiden av frontruta. Den manglende retningssansen gjør at hun må stole på GPS-en TomTom for å komme seg fram.

TomTom vil ikke sitte på ruta. Tajik kjører gjennom krysset ved Holbergs plass. Motoren dør. Hun starter bilen igjen. Ser spørrende på TomTom. Han har valgt en rar rute.

– Kan jeg kjøre her? spør Tajik. Øyenbrynene hennes krøller seg konsentrert. Lederen av justiskomiteen prøver parallelt med GPS-en å kalkulere raskeste veien, og hvilke gater hun har lov å kjøre.

Hun tar av seg skinnjakka med to små-Stratoser i lommen. En av Oslos digre leddbusser legger seg klin oppi den lille svarte bilen i en rundkjøring.

– Ja, bare kjør, vinker Tajik. Bussjåføren vinker tilbake for å oppmuntre Tajik til å kjøre først.

Som folk flest har hun hatt lappen siden hun var 18, men i likhet med mange andre osloboere har hun ikke bil.

– Jeg har insistert på å kjøre i det siste. Hvis ikke ender jeg opp med å bli en sånn 40 år gammel dame som ikke kan kjøre, forteller Tajik. Ved håndbrekket ligger en Freia melkesjokolade, Den skal komme godt med på turen til Lillehammer.

Tajik tar et lite stykke Norge for å få opp blodsukkeret. Med hånda på rattet og motorveien i sikte, legger hun den hektiske oslotrafikken bak seg. Det er likevel et godt stykke til stillheten hun husker som best fra oppveksten i rogalandske Bjørheimsbygd. Nå har hun sagt seg villig til å flytte hjem og representere Rogaland på Stortinget.

– Hvorfor gjør du dette nå?

– Jeg kommer derfra. Familien min bor der. Jeg kjenner folka, industrien og kulturlivet der. Jeg tror jeg kan gjøre en god jobb for dem, og nå er det mulig, hvis nominasjonskomiteen vil ha meg, sier det politiske stjerneskuddet beskjedent. For fire år siden ble hun utnevnt til kulturturminister. Tidens yngste statsråd i Norge og den første muslimske. Hun var også den yngste rådgiveren noensinne ved Statsministerens kontor i 2008. Da hadde hun allerede rukket å være rådgiver for daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. I boken sin «Min historie» skriver daværende statsminister Jens Stoltenberg om hvilke vurderinger han gjorde da Tajik kom inn i regjeringen som tidenes yngste statsråd. Han skriver at hun var «uforberedt og nølende», men «til slutt sa hun ja».

Det er altså åpenbare grunner til at de største lokallagene i Rogaland, Stavanger, Sandnes og Sola Ap, vil ha Tajik på topp. Alt som gjenstår er formalitetene før det er klart for et nytt kapittel i Tajiks politiske karriere og liv. For det å bli stortingsrepresentant for oljefylket Rogaland vil endre Tajik som politiker på flere måter.

– Jeg flytter dit, er der oftere og blir i så fall også en tydelig stemme derfra. Hvem jeg representerer vil også prege hvilke saker jeg løfter og på hvilken måte. Jeg mener det er viktig å gå «all in» i det man gjør.

Hun skal ikke tilbake til den bygda hun har satt på kartet, der stillheten bare ble forstyrra av lyden av biler fra Tau-ferja som suste utenfor Tajik-familiens hus. Butikken Ali kolonial lå i første etasje. Den var det moren til Tajik som drev. Foreldrene hadde rom i andre etasje, Tajik og broren hennes holdt til i tredje. Han i et hvitt og grønt rom, Tajik i et hvitt og rosa.

– Jeg valgte den rosa tapeten selv. Selvfølgelig.

Hun og nabojenta Betty diktet opp en hel middelalderverden, inspirert av Narnia-bøkene Tajik leste som barn. Men etter som årene gikk var det oftere storbyen hun drømte om.

– Jeg skulle så ønske at det skjedde noe. På TV så jeg unge på min alder som gjorde kule ting. Tenkte at de var heldige som levde i Oslo.

Hun kunne kjenne på skam og dårlig samvittighet når hun gjorde noe som ikke samsvarte med sine foreldres forventninger, har Tajik tidligere uttalt.

Foran 8. mars skrev hun en kronikk i Aftenposten om glassvegger. Jenter som lever i samme samfunn som oss, som vokser opp side om side med våre barn, men ikke sammen med dem: «Du ser henne hver dag på skolen, eller på jobben. Men du møter henne ikke i idrettslaget, på klassefesten eller på pilsen etter jobb. Er hun undertrykket, eller velger hun det bare bort? Kanskje hun ikke liker øl, og det er jo en ærlig sak. Dessuten er hun jo så flink til lekser og arbeid. Ingen grunn til å gjøre et stort nummer ut av dette. Alle skjønner jo at det vil gå bra med henne: Den unge jenta med innvandrerbakgrunn.»

Tajik har tidligere uttalt at kronikken er basert på en personlig forståelse, men er nølende med å utdype.

– Jeg har jo familie med en kulturell bakgrunn, som gjør at ideen om sosial kontroll og ideen om ære og skam ikke er fremmed.

I kampen mot sosial kontroll og for likestilling arrangerte Tajik tidligere denne fredagen skamløs dag på Stortinget. Her hadde hun samtaler med 20 jenter som har opplevd dette på kroppen.

– De fortalte om veldig sterke ting. Om vold, om overgrep og forsøk på kidnapping. I tillegg til de mer hverdagslige tingene som å ikke kunne ha kjæreste, å ikke kunne komme hjem til foreldrene dine og fortelle at du har blitt forelsket.

Tajik meldte seg inn i AUF da hun var 16. Arbeiderpartiet var partiet hun var minst uenig med og som hadde den beste politikken når det gjaldt skole og antirasisme.

– Skole er det viktigste for at du skal kunne bli den du vil. Og antirasisme. Vel, der handlet det om at AUF prioriterte det høyere enn de andre ungdomspartiene. Så jeg tenkte: Her passer jeg inn.

Som ungdom var hun samfunnsengasjert og pliktoppfyllende.

– Akkurat sånn som nå. Heldigvis var det noen andre også som var det. Vi fant hverandre. Det var også da jeg fant ut, det samme jeg har sett som voksen: Det finnes folk som synes det er plagsomt med pliktoppfyllende jenter, som gjør leksene sine. Så har jeg lært meg å drite i det.

– Hvorfor er det sånn tror du?

– Jeg har en teori om at de skulle ønske at de hadde gjort leksene sine selv, sier Tajik.

Hun er ikke spesielt nostalgisk når hun er hjemme, men har tatt seg selv i å savne litt rare ting.

– Jødekake. Det får du ikke her. Det er jo så vidt du tør å si det høyt. Jødekake. Det høres ut som du sier noe støtende og antisemittisk.

Jødekaker er en kakemannaktig småkake på størrelse med en håndflate. Småkakene skal ha sefardisk opphav, og kom til Nord-Europa på 16-1700-tallet. De er veldig vanlige i Rogaland, fra Egersund til Bømlo.

Når Tajik drar hjem nå er det til Sandnes, der foreldrene og broren bor. Da er det som oftest i forbindelse med et oppdrag i fylket, der hun gjerne legger inn en ekstra overnatting.

– Hvordan er forholdet ditt til broren din?

– Han holder på med sine ting i Stavanger og jeg holder på med mine ting her i byen. Men det er godt å ha en bror. Altså, som overlege på hjertemedisinsk avdeling ved Stavanger universitetssykehus så jobber han jo hele tida. Sånn sett er vi helt like.

Broren bor fem minutter unna foreldrene deres, pensjonister etter å ha jobbet i klassiske Stavanger-jobber. Faren har blant annet vært sveiser ved et mekanisk verft i Stavanger. Moren har jobbet i sildeindustrien og drevet butikken. Det kan godt hende at de tenker at Tajik burde kommet hjemom oftere. Men det har de ikke sagt høyt.

– Jeg har ikke kjent på å være i en spagat mellom Oslo og Rogaland, men jeg har kjent på spagaten mellom det å få jobb og livet for øvrig til å gå i opp, og den står jeg egentlig i kontinuerlig.

Tajik leste jobbannonsene regelmessig, også etter at hun fikk ry som Aps nye politiske stjerneskudd.

– Bare sånn for å tenke tanken om det var noe der jeg kunne søke på. Ikke fordi jeg der og da tenkte at nå vil jeg hoppe av, men fordi det er noe bare ved det å holde den tanken ved like. Ikke være redd for at politikerlivet en dag tar slutt.

De fleste annonsene hun så på gjaldt juristjobber.

For selv om mange tenker om Tajik at hun kan bli statsminister en dag, kan hun selv også se for seg et fint liv utenfor politikken.

– Ja, det kan jeg. Og jeg forstår godt at en del folk hopper av underveis. Selv om politikk er meningsfullt og makt er gøy, så er det mye ved politikk å ikke like, sier Tajik.

Regnet høljer så hardt på frontruta at hun må heve stemmen litt.

– Der det er makt er det også folk som søker makt, og ikke alle som gjør det er hyggelige. Noen av dem er faktisk ganske kjipe. Så hvor mye energi skal du bruke på å passe deg for dem?

– Hvis du blir veldig opptatt av å være politiker, blir du også veldig opptatt av å si og gjøre de tingene som gir deg oppslutning, i stedet for å si og gjøre det du mener er riktig – selv om det kan ha en politisk omkostning.

Akkurat det har 33-åringen kjent på noen ganger. Som da hun stemte for republikk sammen med et svært lite mindretall i Ap.

– Da var det en del folk som kom til meg etterpå og sa: «Måtte du ha det utspillet?». Jeg mente jo at jeg ikke hadde hatt noe utspill. «Jo, men du var jo avisen og var for republikk». Men det var jo en avstemning på Stortinget om republikk. Jeg stemte etter samvittigheten, hva skulle jeg ellers gjort i en sak som handler om styreformen i fedrelandet. Ikke fulgt samvittigheten min bare fordi det var litt ubehagelig å se en ledende Ap-politiker ta den posisjonen?

Så var det ei som også sa at Arbeiderpartiet burde tenke på hvem de sender ut for å fronte sånne saker.

– Fordi Ap burde tenke på at hvis jeg med min bakgrunn sier at jeg er for republikk så vil folk tenke det ene og andre knyttet til religion. Jeg skjønner at mye av det jeg sier tolkes inn i en religiøs forklaringsmodell som ikke henger helt på greip. Men jeg kan jo ikke drive politikk på basis av at det finnes en eller annen crazy banana der ute, som tolker det sånn.

– De beste politikerne er de som klarer å gi litt faen. De vet at det finnes et liv også utenfor politikken, og de kan leve det livet også, og det går fint, sier Ap-nestlederen.

Men når i alle dager gir Hadia Tajik faen? Politikeren du kan være fristet til å lure på om Ap har kunstig framstilt i et laboratorium på Youngstorget av «sugar, spice and everything nice». Hun vi har hørt står opp klokken 05.00 for å trene før jobb, og jobber en arbeidsøkt før Kaffebrenneriet åpner.

– Nei, det gjør jeg ikke. Det hadde vært sjukt. Kaffebrenneriet åpner ikke før 07.00. Men her om dagen trente jeg fra elleve til tolv om kvelden. Da tenkte jeg: La oss ikke gjøre dette igjen.

For selv om hun beskrives som et supermenneske, har også Norges mektigste kvinnelige sosialdemokrat dager hun sløser bort på Netflix-maraton. Episode etter episode med «Don’t Trust the B**** In Apartment 23», smågodt og ostepop.

– Noen av venninnene mine spiser ostepop med kniv og gaffel. Det går ikke. Ja, det lukter vondt, men det skal det. Også der må du gå «all in».

Det trengs gode pauser når du har store ambisjoner. Tajik håper de største prestasjonene ligger foran henne.

– Jeg ønsker at de tingene jeg får til skal gjøre det lettere for andre å få til ting. For kvinner å slippe til og for unge med innvandrerbakgrunn til å våge å drømme.

Tilbake i Birkebeinersalen taler Tajik med den største trygghet. Hun smiler, gestikulerer og passer på å få øyekontakt med tilhørerne.

Senere skal de spise middag sammen på hotellet. Kanskje er det ting de vil spørre om som de ikke vil ta opp i plenum. Derfor tilbringer Tajik fredagskvelden sammen med partifellene. Søndag skal hun på seminar med AUF i Oslo, før en ny arbeidsuke begynner. Hvor mange arbeidstimer hun har i uka, har hun sluttet å telle.

– Hva er det som driver deg?

– Delvis er det plikt. Jeg har en veldig sterk pliktfølelse. Jeg er nestleder i dette partiet, da er dette en del av det ansvaret jeg har sagt ja til. Det andre som driver meg er lyst. Det er jo gøy. Så håper jeg å kunne gjøre en forskjell, og bidra til å gi en stemme til de som i dag opplever å ikke ha en.

Tajik forteller videre til Ap-damene om den tidligere VG-kollegaen:

– Du har jo blitt enslig siden sist, sa han til meg.

Noen av damene i salen gisper. Alle vet at kjærlighetslivet snakker ikke Tajik om. Men i vår gjorde hun det kjent at hun og ektemannen Stefan Heggelund (H) skilles.

– Jeg skjønte ikke hvorfor det var relevant. Lurte han på om jeg var tilgjengelig for ham? sier Tajik og smiler.

Fem favoritter

Musikk: R&B og hip hop

Film: «25th hour», en Spike Lee-film

Bok: De fleste av Jan Kjærstad

Mat: Sushi og burger

Sted: Hjemme