En annen pophistorie

Jan Eggum og Bård Ose har samarbeidet før, om Norsk Pop og Rockleksikon, som var en tvers gjennom saklig framstilling av norsk pophistorie. Nå for noe helt annet. «Popminner» fjerner seg langt fra de vanlige rockefortellingene. Her blir det ingen krangler om hvem som har fått best plass av Junipher Greene eller The Aller Værste. Siden ingen av dem er nevnt. Dette er ikke boka man tyr til når den gode smak skal opp til doms. Mange rettroende rockister vil se på innholdet som en fornærmelse. Likevel er dette et viktig stykke norsk kulturhistorie. 60-tallet var ikke bare Pussycats, Vanguards og 1-2-6, men også «Og så kom Helgenen fram», «Pappan' til Tove-Mette» og «Ola var fra Sandefjord».

«Popminner» begynner med en betraktning om utviklingen i platebaren – fra vinylsingler til LP-er, kassetter, CD-er og tilbake til vinyl igjen. Og enda lenger tilbake, til den gangen slagerne ble formidlet som notehefter. De store slagerne solgte mer på noter enn som plater fram til midten av 50-tallet. Så hopper boka fram og tilbake mellom mer eller mindre kuriøse fenomener. Her er egne avdelinger for søsken som laget plater, sportshelter som forsøkte seg som sangere, om barneplater, sensurerte plater og humorplater. På sidene om reklameplater finner vi det som må være en av de største kuriositetene i norsk musikk: «Meet The Swinger» med Wenche Myhre. Der sangeren leser bruksanvisningen til det nye kameraet Swinger, til bakgrunnsmusikk spilt inn i Amerika.

Myhre har også fått sitt eget kapittel i boka, sammen med utvalgte gjengangere som Nora Brockstedt, Arne Bendiksen, Jahn Teigen, Åge Aleksandersen, og eh, Eggums egne Gitarkameratene. Motstykket til disse artistene med størst suksess kommer på sidene om «no hit wonders», skånsomt begrenset til fem utvalgte representanter for et sjikt med artister som kunne fylt en hel bok. Det er også egne kapitler om fenomener som «Ti i skuddet» (det første møtet med popmusikk for de fleste i Norge på 60-tallet), Melodi Grand Prix, kassetter, trekkspill og det evig sagnomsuste fenomenet «Norge i utlandet».

Teksten i boka er skrevet av Bård Ose, mens Eggum har bidratt med plater fra sitt store arkiv. For dette er først og fremst ei billedbok, og først og fremst bilder av en lang rekke plateomslag. Boka går ikke i dybden i analyser av de mange fenomenene, men dybde preget vel heller ikke så mye av musikken som blir presentert. Minnene som kommer ved å se disse platene igjen kan bare overgås av å høre dem igjen. Men det kan vi jo ikke, for de flestes del. Denne boka minner oss om at det er lenge, lenge igjen til Wimp eller noen andre klarer å gjøre hele den norske pophistorien allment tilgjengelig. Det er bare å stå på og jobbe, som vi sier i arbeidslivet.

Et av de mest sentrale minnene i boka står musikkjournalist Yan Friis for, der han forteller om da The Beatles kom på TV for første gang. «Når de var i stand til å drive min mor til et sånt vanvidd at hun ble rasende og slo av TV-en midt i en låt, da skjønte jeg at dette var viktig», forteller han. «Popminner» er en tur tilbake til ei tid da musikk var dyrebar, sjelden og opposisjonell. Da man hørte på «Ønskekonserten» i tilfelle det skulle bli spilt ei popplate i løpet av den tilmålte timen. I dag setter vi større pris på tre minutter med fred og ro, mens popmusikken går på radio og TV døgnet rundt. Pophistorien får plass i en liten mobiltelefon. Men mange av dem som ble fanget den gang musikk var luksus, ble aldri kvitt den. Eggum og Ose spør om den ble en lidelse eller lidenskap. Jeg forstår hva de mener.

geir.rakvaag@dagsavisen.no