Den amerikanske mannen

Tom Pettys konsert på Norwegian Wood kommende fredag ble utsolgt i løpet av få dager. Kanskje ikke så rart, det er bare hans andre opptreden i Norge, og den første på 20 år. Men han har ikke overanstrengt seg for å holde oppmerksomheten ved like ellers heller. På sin egen forunderlige måte er Tom Petty likevel en av Amerikas største rockehelter. I 2008 sto han for det prestisjefylte pauseshowet under Superbowl-finalen, et oppdrag som de siste årene ellers er tildelt Madonna, Bruce Springsteen, Rolling Stones og Prince. Men Tom Petty har bare hatt to singler på Topp 10 hjemme i USA. Salgssuksessene har vært moderate i Norge også.

I 1977 var behovet for ny rock stort. Tom Petty & The Heartbreakers klarte å komme med på den nye bølgen selv om musikken deres var sterkt inspirert av gammel rocketradisjon. Oppmerksomheten kom først og fremst på grunn av «American Girl», en sang som feiret amerikansk poptradisjon, og som imponerte Roger McGuinn fra The Byrds så sterkt at han lagde sin versjon like etter. Da McGuinn hørte «American Girl» for første gang skal han spøkefullt ha spurt manageren sin om når han skrev denne sangen.

I sin omslagstekst for samlealbumet «Anthology» skriver musikkjournalist og filmregissør Cameron Crowe at «dette er et band av fans. Fans av rock, fans av sanger, fans av lidenskap». Hele debutalbumet til Tom Petty & The Heartbreakers er en sterk markering av rock som nødvendighet, med et brennende engasjement som nesten kan sammenlignes med Televisions «Marquee Moon» som kom omtrent samtidig.

Debutalbumet til Petty og hans hjerteknusere slo i velkjent stil ikke særlig godt an, det kom bare på 55. plass i USA, men langsomt begynte de å få større oppmerksomhet. Bare tre år etter solgte «Damn The Torpeodoes» to millioner eksemplarer, og Tom Petty ble en del av inventaret i mange hjem. Han traff også MTV-ånden perfekt i 1985 med «Don’t Come Around Here No More», en «Alice i Eventyrland»-fantasi som festet seg så sterkt at Petty framførte den som The Mad Hatter sist han var i Oslo. Å spille igjen disse albumene forklarer langt på vei hvorfor Petty fikk så mange trofaste venner disse årene.

Tom Pettys plass i den såkalte folkesjela ble sementert da han ble til Charlie T. Wilbury, en av de fem «brødrene» i Traveling Wilburys. George Harrison skulle spille inn en B-side for en singel hjemme hos Bob Dylan, sammen med sin gamle venn Roy Orbison og produsenten Jeff Lynne. Harrison hadde glemt gitaren sin hjemme hos Petty, dro for å hente den, og tok Petty med seg tilbake. «Handle With Care» syntes de ble for fin til å gjemme bort som B-side, og de fem bare fortsatte å spille. Traveling Wilburys fikk svært stor suksess med sitt album i 1989, og Petty har framført «Handle with Care» på konsertene sine i det siste. Han beholdt Wilburys-formelen på soloalbumet «Full Moon Fever» året etter, og med sangene «I Won’t Back Down» og «Free Falling» ble Tom Petty aldri større.

Det må sies at Tom Pettys utvikling som plateartist har vært betenkelig. Det var han selv som sang «It‘s the same as the same sad echo around here» i tittelsangen på albumet «Echo» i 1999. Tre år senere kom «The Last DJ», som en slags hyllest til DJ-er som ikke bryr seg om nyere musikk, og synes at alt var bedre i gamle dager. At det også hørtes ut som Petty selv var bedre før var vel ikke tilsiktet. Hans foreløpig siste album er «Mojo» fra 2010, dobbelt så langt som debutplata fra 1977, men uten noen gode sanger. Et kjærkomment avbrekk var albumet under navnet Mudcrutch i 2008, der han sammen med Mike Campbell og Benmont Tench gikk tilbake til tida før de ble The Heartbreakers, da Petty spilte bass, og sangene var mindre selvhøytidelige enn de han lager på sine eldre dager.

Tom Petty har bare vært i Norge én gang før, i Oslo Spektrum i 1992, på en konsert som oppfylte alle forventninger om hva han kunne gjøre. Han viste seg fra en langt mer løssluppen side enn vi er vant til på store konserter. Det var likevel «bare» 5.000 til stede. Nå kommer 8.000. Til en konsert der han for det meste går tilbake til sine beste stunder, og sikkert kommer til å få ekstra god respons på «Mary Jane's Last Dance», som i Norge er best kjent i versjonen med Hallelujah-kameratene. Askil Holm har for øvrig et eget band kalt Pretty Young Pettys, som spiller på Herr Nilsen i Oslo torsdag. Gjett hva de spiller ...