Vivaldi og andre mestere

CD

«Recordare Venezia»

Barokkanerne

LAWO LWC 1114

Det er i grunnen rart å tenke på at da jeg begynte i platebransjen i 1959, var tilfanget av klassisk musikk nærmest det vi kan kalle minimalt. Jeg husker vi hadde to små hyller med klassiske LP-er, og noen få EP-er. Og dette skulle jeg «ofre» livet mitt på. Og repertoaret besto stort sett av kjente travere som, «Skjebnesymfonien», «Måneskinnssonaten»

Schuberts «Ufullendte», Dvoraks «Nye verden», Det mest kjente av Brahms og Chopin, Jussi Bjørlings beste, Puccinis arier med Schwarzkopf, Bachs «Toccata og fuge» for orgel, «Eine kleine Nachtmusik», og slike saker. Og selvsagt Vivaldis berømte» De fire årstider».

Barokkmusikk var ellers så godt som helt fraværende. Dette var helt på slutten av 1950-tallet. Men dette med seksten og tidlig syttenhundretallsmusikk skulle plutselig eksplodere og etter hvert innta tronen som noe av det mest populære repertoaret, og mestere som Bach og Händel feide inn på de musikalske barrikader i strie strømmer. Vi ble nesten overforet. Det samme som vi ble med Mozart etter premieren på filmen «Elvira Madigan» på slutten av 60-tallet.

Ukens utvalgte viser imidlertid et allsidig bilde av barokkmusikkens beskaffenhet. Med et bredt spekter av komponister som jeg vil hevde ufortjent fortsatt står i skyggen av det aller mest kjente, fra den frodigste perioden av musikkhistorien. Men mange av dem kan virkelig bøye hodene sine i respekt og takknemlighet for den innsatsen alle de «nyskapende» ensemblene og musikerne har lagt for dagen i bekjempelsen for deres fortjente eksistens. Det gjelder også mange av de norske nyutgivelsene som har dukket opp de siste årene, og hvilken musikalsk stilsans og kompetanse de demonstrerer.

Jeg har flere ganger latt ensemblet «Barokkanerne» gjeste min spalte. Senest for et drøyt år siden, med den fine CD-en som viste flere sider av Telemanns allsidighet. Nå følger de opp med en totalt sjarmerende sak med til dels sjelden spilte italienere, men som var store i sin samtid. Vivaldi er naturlig nok «kongen på haugen», representert med tre verker, men programutvalget består ellers av Uccelinis utrolig morsomme variasjoner over» La Bergamasca», som minner svært om vår kjente barnesang «Bro, bro brille». Den har jeg hørt i flere versjoner, blant annet med den suverene zinkespilleren Bruce Dickey, men vår suverene blokkfløytist Ingeborg Christophersen går ham en høy gang både i den og flere Vivaldi-ting på den aktuelle CD-en fra LAWO.

Gledelig også å møte den begavede Baldassare Galuppi med hans Concerto i G-dur og den lekne Dario Castello i en sonate i G-dur. Castello, som en kort periode virket som kapellmester i «Markuskatedralen» i Venezia. Og jeg glemmer ikke Giovanni Legrenzi, en betydelig skikkelse.

Og sist, men ikke minst berømmer jeg «Barokkanernes» stadig musikalske fremgang og innsats i og for denne musikken som er mer enn både trivelig og hørverdig.