Gutten som satte dype spor i lærersjela

Av Unni Helland, spaltist og tidligere lærer på Fjell skole

Han var sju år med manglende fortenner og norske ord. Tindrende øyne, glitrende nysgjerrig: Hva kan du lære meg? Seks år var vi sammen. Han evnerik og vitebegjærlig. Jeg nyutdannet og ambisiøs.

Han var min første elev med pakistansk bakgrunn. Det ble et spennende samarbeid. Fra å være en liten sjuåring som kommuniserte med kroppsspråk og mengder av, for meg, komplett uforståelige ord – urdu – utviklet han raskt det nye språket - norsk - og dertil hørende samhandling. Dette gikk imponerende raskt.

Han var en gutt som satte dype spor i lærersjela. Han gikk løs på små og store utfordringer med krum hals. Ingenting var for vanskelig. Mørk i hud og hår med bredere og bredere drammensdialekt og elegante taklinger på fotballbanen. Han driblet seg fram også i klasserommet. Og på hjemmebane. To ben i to kulturer.

Les også: «Historien man forteller, er ofte like viktig som selve legemiddelet»

Denne gutten scoret mål etter mål. Fra de vanskeligste vinkler. Mer og mer avansert. På leseprøver i norsk fikk han de siste årene på barneskolen topp resultater. Jeg husker jeg tenkte: Hvor går din vei videre?

Etter tiden på barneskolen mistet vi den jevnlige kontakten, men jeg fikk en og annen hilsen. Jeg visste at han hadde fullført videregående for så å begynne å studere.

Årene gikk uten at jeg hørte noe mer før et vakkert kort lå i postkassa.  Spent åpnet jeg konvolutten. Det var en invitasjon til fest. Gutten skulle gifte seg, og «gamlelærer´n» ble invitert.

Det ble en uforglemmelig opplevelse: Brud og brudgom kommer inn i lokalet. Gjestene kaster roseknopper – ikke ris. Bruden er kledd i vakker, lilla pakistansk drakt, sydd i Pakistan, gave fra svigerfamilien. Pakistansk dans til ære for de nygifte. Østens musikk. Tradisjonstro pakistansk mat. Gaveoverrekkelse. To hundre gjester. I et samfunnshus nær Drammen. Med familie fra Pakistan, Nederland, England og Norge.

Les også: «Det er ikke foreldre med vrangforestillinger mot vaksiner vi skal beskytte, men barna»

Hvorfor dette gjorde så dypt inntrykk? Fordi «min» lille sjuåring satt der, nå en strålende, voksen mann med solid økonomisk utdannelse.

Dette var en fest bekostet av brudgommens familie to dager etter selve vielsen som hadde foregått i Gudbrandsdalen, hjemstedet til bruden som har norsk bakgrunn. En borgerlig vielse, fiolinspill og «Bruremarsj frå Sunnfjord». Pakistanere og gudbrandsdøler i felles gledestårer. «The most beautiful wedding I have ever seen,» sa min bordkavaler, brudgommens engelsk-pakistanske slektning.

Så visste jeg. Bak disse dagene lå det også smerte. Skepsis i Gudbrandsdalen, i Drammen og i Pakistan. Men de unge tok kampen og stod løpet ut. Jeg husker godt hvor stolt jeg var av dem.

Mye er mulig. Men ofte må en våge å gå en annen vei enn foreldregenerasjonen. Noe disse unge gjorde. Det koster, men nødvendige kamper må vi mennesker ta. Så får vi håpe at det blir lettere for hver ny generasjon. Men da må vi alle bry oss om og bry oss med. Nok en gang vil jeg minne om at det er briller for nærsynt og langsynt, men ikke for kortsynt og trangsynt. Så må vi ikke glemme: Ingen glede uten smerte. Ingen latter uten tårer. Ingen dag uten natt. Intet lys uten mørke. Slik er livet.

Les også: «Matematikk er vanskelig, og fisk er vondt»

Og så må vi gi hverandre rom. Som den kloke libanesiske forfatteren Khahlil Gibran så vakkert har uttrykt i sin kjente bok «Profeten»: «Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd. La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster. Syng og dans og være glade, men la den andre få være alene, slik strengene i en lutt er adskilte selv om de skjelver i den samme musikken. Og stå sammen, men ikke for nær hverandre, for tempelets pilarer står adskilte, og eketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.»

Les også: «Krisen er mirakelets mor. Jeg snakker av erfaring»