«Det er ikke foreldre med vrangforestillinger mot vaksiner vi skal beskytte, men barna»

Det er større sjanse for å omvende en vaksinemotstander dersom et barn ved navn «Per» dør av meslinger, fremfor en ved navn «Salvation», skriver spaltist Ole Petter Diseth.

Av Ole Petter Diseth, spaltist

En sensommerdag i 2019 kommer en liten guttebaby til verden på den lille Stillehavs-øya Samoa. Navnet han gis forteller alt om hvor høyt han er ønsket. Tre måneder senere ligger lille Salvation på et sykehus i hovedstaden Apia og kjemper for livet. Mot en sykdom hvis farlighetsgrad norske vaksinemotstand-miljøer gjentatte ganger har oppsummert slik, «barn tåler fint meslinger».

I løpet av noen tragiske førjulsuker i 2019 skal Salvations og ytterligere 50 små Samoa-barns hjerteskjærende endelikt komme til å dokumentere påstandens grove uforstand.

Internasjonale helsearbeidere møter mange utfordringer når de skal bekjempe epidemier i den tredje verden. Blant de mest krevende er innbyggernes tradisjonsbundne tilnærming til hvordan behandle sykdom. Ofte er tradisjonelle healere og naturmedisin førstevalget, barna kommer på sykehus først når situasjonen er blitt kritisk. Om tilnærmingen ikke akkurat kan forsvares, kan den i det minste forstås.

Verre er det når mennesker i opplyste samfunn à la det norske gir seg til å misjonere den samme og potensielt dødbringende, overbevisningen.

Blant disse finnes skuespilleren Sølje Bergman, som etterhånden kanskje er mer kjent for sitt syn på vaksiner, enn sitt yrke. Bergman og hennes like har for lengst gjort vaksinemotstand til religion. I disse miljøene predikes et slags intuisjon fremfor institusjon-evangelium, hvor det rådende budskapet er at vaksiner i seg selv er farligere enn barnesykdommene de skal beskytte mot. Ofte faller bruk av antibiotika i samme kategori, forkastes til fordel for naturpreparater. Eller som Bergman tidligere har formulert det – «familiens fastlege er naturmedisiner».

Les flere lokale kronikker: «Pastor Hanvold rir igjen. På sin vanlige kjepphest, Pengesvarten»

I henhold til WHO dør hvert år mer enn 100.000 barn av meslinger fordi de ikke har tilgang på vaksine. Tragedien til tross - en rekke undersøkelser på området dokumenterer at vaksinemotstandere av denne verden ikke lar seg omvende av fakta og skremmebilder. Allikevel, de fleste regler har som kjent et unntak. Unntaket i dette tilfellet heter «nærhet».

Bringes tragedien bare nær nok din egen dørstokk, skjer det gjerne noe selv med de mest innbitte vaksinemotstandere.

Som i februar i 2015, hvor en rekke helsestasjoner i Norge merket markant økt pågang etter at en 18 måneder gammel tysk gutt hadde dødd av meslinger. I Nesodden kommune ga en forbauset kommunal fagsjef følgende kommentar til pressen i kjølvannet av den uventede viraken - «vi har hatt en liten storm av folk som ringer og vil vaksinere seg». Samme fenomen gjorde seg gjeldende i Drammen, hvor Konnerud helsestasjon kunne meddele at «selv de veldig, veldig få som har valgt å ikke vaksinere, kommer nå som følge av den pågående debatten for å få vaksine likevel».

Sagt på en annen måte og hvor enn brutalt det lyder: det er større sjanse for å omvende en vaksinemotstander dersom et barn ved f. eks. navn «Per» en dag skulle dø av meslinger, fremfor en ved navn «Salvation».

Les flere lokale kronikker: «43.000 norske kroner. For fire sting og en håndfull blodprøver»

Per, het forresten min mors eneste søsken. Han kom til verden på Hamar sykehus i november 1933. Der Salvation fikk tre fattige måneder på jorden, fikk Per tre år. Han døde av en av datidens mest fryktede barnesykdommer, skarlagensfeber. Min mormor ville ha et nytt barn så fort som mulig, for å kunne takle sorgen bedre. I mars 1938 får hun ønsket oppfylt – min mor kommer til verden. Ett år senere skjer det utenkelige. Hun får skarlagensfeber, og må legges inn på sykehus. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor forferdelig engstelige mine besteforeldre må ha vært, helt frem til det sekundet hvor legene endelig kjenner seg trygge nok til å erklære – «hun står det over».

Utover 50-tallet blir det nye mirakelmedikamentet penicillin norsk legestands fremste våpen mot skarlagensfeber. For sent til å redde min onkel Per, men samtidig tidlig nok til å redde en hel etterkrigsgenerasjon av norske barn fra en av historiens verste barnesykdommer.

Vi snakker om den samme medisinen som Sølje Bergman tidligere har omtalt slik på bloggen sin – «barnas sykeleie skal ikke lindres av antibiotika, sykdomsprosesser bygger opp det naturlige immunforsvaret i oss».

I Norge anno 2020 bør ingen ha lov til å holde barna sine utenfor det offentlige barnevaksinasjonsprogrammet eller blokkere for behandling med livsviktig medisin.

Det er ikke foreldre med vrangforestillinger mot vaksiner og antibiotika vi skal beskytte, men barna.

Les flere lokale kronikker: «Det er ditt og mitt ansvar å sørge for at de 13 koronadøde i Drammen ikke døde forgjeves»

Om spaltisten: Ole Petter Diseth jobber som selvstendig konsulent, innenfor feltet strategisk markedskommunikasjon.  Diseth er opprinnelig fra Mjøndalen, men bor nå på Konnerud med samboer Beate. De har tre voksne sønner, som har forlatt redet.