– Jeg møtte opp hver dag og flere ganger om dagen, selv de dagene jeg visste at Dalai Lama var ute og reiste. Til slutt ble vi godt kjent med vaktene og sikkerhetssjefene hans, forteller Rina Sunder og ler.
I fire uker satt hun og medstudent Lars Bjørgan Schrøder utenfor residensen til Dalai Lama. De to unge Trondheim-studenter hadde kun ett mål, og det var å få selveste Dalai Lama som en hedersgjest til studentfestivalen de arrangerte i 1994.
Sunder, oppvokst i Drammen, var på den tiden leder for Den internasjonale studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) og hadde hovedansvaret for å sikre besøket til Norge.
Mens hun sloss for å få Dalai Lama til Norge, sloss hun også mot retten til å velge frihet og karriere. For det mange ikke visste var det en «do or die» situasjon, for Sunder.
Lovet bort til slektning
Rina Sunder vokste opp i Drammen med foreldre fra India. Med det å få lov til å studere fulgte et ufravikelig krav fra faren og storfamilien om å gifte seg med en mann med indisk bakgrunn. Mens hun ledet studentfestivalen var hun først lovet bort til en perifer venn av familien. Det gikk hun med på for å få lov til å studere i Trondheim.
Sunder opplevde at flere i det indiske miljøet hadde fordommer mot nordmenn, og mente norske gutter kun var ute etter én ting.
Hun fikk ofte kommentarer som at hun “kun flyttet til Trondheim for å feste og ligge med gutter”. Men Sunder var ikke interessert i å verken feste eller drikke. Hun var samfunnsengasjert og fant lite stimuli blant andre indiske jenter som på den tiden, som var opptatt av indiske gutter, Bollywood filmer og siste mote i India.
Samtidig som det var hardt på hjemmebane, begynte noen å så tvil om hun var egnet til å lede festivalen. Kunne det bli vellykket med en leder som verken festet, delte noe om privatlivet sitt eller var sosial?
Å gi opp var ikke et alternativ, verken for presset hun følte fra familien eller for å prestere som leder i studentorganisasjonen.
– Jeg tenkte at hvis jeg får Dalai Lama til Norge, vil dette bevise for mine foreldre at jeg er selvstendig nok til å få lov til å satse på karrieren, og ikke fortjener å bli giftet bort, forteller hun.
[ Ingen spurte hvorfor «Ahmed» utagerte: – De så meg ikke som et offer ]
Overbeviste vaktene
Sunder og teamet rundt henne som hadde sendt flere henvendelser til Dalai Lama, men møtte på stengte dører over alt. Derfor bestemte hun og Lars Bjørgan Schrøder seg for å dra til India, med støtte fra nobelkomiteen og daværende statsminister Gro Harlem Brundtland.
Hver dag i fire uker ventet de utenfor Dalai Lama sin residens i den lille fjellbyen Dharamsala. Her har Dalai Lama bodd siden han flyktet fra Tibets hovedstad Lhasa i 1959 og fikk asyl i India.
Slik startet den fire uker lange kampen om å få fredsprisvinneren til Norge. Sunder fikk etter hvert en hyggelig tone med vaktene og rådgiverne til hans. Rådgiverne ga seg og lot Sunder få 20 minutter med Dalai Lama.
– Den kvelden sov jeg ikke noe særlig. Hvert ord som jeg skulle si til han ble målt opp og ned, forteller hun.
Dagen kom. Sunder sier at hun ikke har ord til å beskrive hvordan det føltes å møte fredsforkjemperen for første gang.
Hun fikk beskjed om at Dalai Lama skulle reise til USA på en konferanse om vitenskap i samme tidsrom som studentfestivalen.
– Vi visste at vi må love ham noe for at han skulle komme til Norge. Så vi lovet at han skulle få møte både statsministeren og nobelkomiteen. Og ikke minst lovet vi at vi kunne arrangere en vitenskapskonferanse i Trondheim, slik at han ikke gikk glipp av noe, forteller Sunder og ler.
– Etter alle lovnader så Dalai Lama bort på rådgiveren og sa at han skulle kansellerer planen sin, for dette var mye viktigere.
[ Jon Helgheim: - Innvandrere er en fryd å diskutere med ]
Måtte forsvinne før bryllupet
Sunder var utrolig glad for at hun hadde nådd målet sitt, men samtidig hadde hun ingen hun kunne ringe til for å fortelle om hva hun hadde oppnådd. På dette tidspunktet hadde relasjonen med familien og det indiske nettverket blitt verre.
Sunder foreller at ingen i miljøet likte at hun bodde alene i Trondheim. At hun sto opp for sin rett gjorde heller ikke relasjonen til familien og miljøet bedre.
Hjemme i Norge skapte det hun hadde oppnådd over 700 medieoppslag.
– Jeg husker at jeg var invitert til et intervju på TV med Gro Harlem Brundtland og Dalai Lama. Dette var stort, men faren min lot meg ikke dra. Jeg ble sittende med ham mens styret febrilsk prøvde å få tak i meg.
Seieren hun håpet at familien skulle se, gjorde ikke utslaget. Presset om ekteskap fortsatte.
Det var fåfengt å snakke med faren om at hun ikke ønsket å gifte seg med ham hun ble lovet bort til. I stedet valgte å forsvinne og leve skjult i tre uker da det nærmet seg bryllupet.
–. Jeg ga tydelig beskjed til styret i studentfestivalen om at hvis noen lette etter meg, så måtte de late som de ikke visste noe. Vi var jo alle veldig unge og den lojaliteten styret mitt viste var sterkt, forteller hun.
[ Velger heller fengsel fremfor utvisning av familien: – Vi har ingenting å dra tilbake til ]
Flere dører åpnet seg
Samtidig hadde oppmerksomheten rundt Dalai Lamas ankomst til Norge gitt henne mange nye muligheter. Sunder ble invitert til å være med på FNs første konferanse for kvinner i Beijing, som Hillary Clinton ledet. Ikke minst fikk hun jobb hos det anerkjente PR-byrået Geelmuyden Kiese.
Etter hvert åpnet flere dører seg. I dag er Rina Sunder en kjent gründer, forfatter, organisasjonsleder for Det moderne India og podkaster for Arne Talks.
Hun har også valgt å ikke ha kontakt med noen i familien sin eller det indiske miljøet.
– Det øyeblikket jeg virkelig ga opp familien min var på bryllupsdagen min. Fordi jeg hadde valgt en nordmann, ville ikke familien min delta i bryllupet.
[ Rødt med asylbeskjed: – Norge må på banen ]
Råd til jenta hun var engang
Sunder møter Dagsavisen Fremtiden en vårdag i slutten av mars. Å snakke om fortiden gjør vondt, samtidig som hun forteller at gode venner, mentorer og fine sjefer har spilt en stor rolle i livet hennes.
Hun husker godt tiden som barn i jordbæråkrene, og da hun hjalp faren med kiosken hver dag i tenårene. Hun husker godt presset om å te seg riktig fordi miljøet fulgte med på det hun gjorde.
Hun er litt usikker på hvordan utviklingen i det indiske miljøet har vært, siden det er så lenge siden hun brøt ut.
– Men det blir lagt stor press på jenter og kvinner i kulturen vår. Selv om jeg har stått mye alene og kommet ut av det, så vet jeg hvor tøft dette kan være for en innvandrerjente. Det er klart at negativ sosial kontroll påvirker deg.
Hun råder jenta hun en gang var til å ikke bli et offer.
– Her i Norge har vi fått muligheter som gjør at vi kan bryte ut og ta egne valg. Finn din utvei. Min kamp var min kamp, men det er ingen fasit. Det viktigste er å stå opp for seg selv med selvrespekten i behold.
