Nyheter

Bedremannsbarnet

Hun kommer fra en familie full av høyesterettsadvokater, doktorgrader og familiemedlemmer på sokler. Selv er hun mest opptatt av ei blokk i Oslo sentrum.

– Du skal til Janne? Bare fortsett helt til toppen av veien, så ser du den røde bilen hennes.

Jeg har kjørt motorveien mot Fredrikstad fra hovedstaden. Tatt av fra E6. Forbi gule kornåkre og beitende kuer. Svingt inn mot Hankøsundet, forbi det som for utrente øyne kan se ut som hundre år gammel sveitserhusidyll. Det skal vi få retta opp i. Her ferierer kongefamilien. Og byantikvar Janne Wilberg.

Naboen lenger nedi veien har kommet oss til unnsetning og geleidet oss det siste stykket opp bakken, der gps-en takket for seg.

Og riktig, der, ved siden av den nye, røde bruktbilen til Janne, åpenbarer det seg en hundre år gammel bruntjæret drøm av ei hytte. Den troner alene på toppen med utsikt mot Bloksberg og over hele Hankøsundet. Her tilbrakte Janne alle sine somre helt fra barnsbein av. Det skal vi snart få høre mye mer om.

Janne Wilberg. Byantikvar.

Foto: Hilde Unosen

Janne selv kommer til syne mellom løvtrærne i en rød- og rosablomstrete tunika. Kulturminneansvarlig i Akershus kalte henne en gang den røde damen med den gule listen. Det trives hun godt med. På en klessnor spent opp mellom to trær henger tre badehåndklær til tørk.

– Du fant fram, jo! Jeg pleier å måtte guide folk det siste stykket opp hit. Du la kanskje merke til at veien sluttet der nede, det var en gammel kjerrevei som gikk over tomta her før i tida. Ser du disse stenene i grunnmuren, de kommer fra et steinbrudd her oppe, det var ikke så lett å få fraktet ting opp hit uten vei. Vil du sitte inne eller ute? Du bestemmer. Vi har møbler både i sol og skygge. Møbler som er lette å flytte på, det er viktig på hytta. Ja, her er familien min, hils på dem. De skal ned på bryggen for å bade. Vil du ha kaffe eller te? Kaffe, fint, den er ferdig. Og mor har bakt.

Hun minner om et bursdagsbarn som har ventet på gjestene.

Vi har satt oss i skyggen av den hundre år gamle hytta, som har vært i familien nesten like lenge. Janne arvet den av morssiden på 90-tallet.

– Den som i sin tid bygget denne hytta, var banksjef, så her er det litt stil, kan man si. Veldig høyt under taket og med en ordentlig trapp opp til soverommene.

Laftet plank, og originale takstein på taket. Selvsagt.

###

Fra telefonboksenes tid ca 1981 midt i Bogstadveien. Tidsriktig med SV-briller, lærransel og Nei til atomvåpen-merke. Vennen Arnstein Bjørkly til høyre. Foto: ANNE MARI GRAVER

Janne Wilberg har slått seg ned i hammocken. Flytter seg litt rundt. Konstaterer at der klarer hun ikke å slappe av, hun er i grunnen ikke særlig glad i hammocker, når sant skal sies, og bytter til en klappstol. Nå er hun komfortabel. Lener seg fram. Dette er viktig, mye viktigere enn at det er tretti varmegrader i skyggen og at byantikvaren egentlig har ferie.

– Vi er i ferd med å begå en gedigen tabbe.

Du hørte henne kanskje på Dagsnytt 18 for et par uker siden. Da gikk hun til angrep mot kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland.

– Hva med ferien?

– Jeg tar aldri ferie fra Y-blokka.

– Riksantikvar Hanna Geiran har uttalt at ettertiden kommer til å dømme oss for at vi rev Y-blokka?

– Det slutter jeg meg helt til. Det er en gedigen tabbe. Jeg kan ikke fatte hvorfor Arbeiderpartiet ikke i større grad har gått inn for å ta vare på dette bygget, som er et monument over dem selv og utviklingen av velferdsstaten. Og ikke minst med tanke på at 22. juli nettopp var et angrep mot sosialdemokratiet.

Hadde det ikke vært for terroraksjonen, hadde bygget allerede vært fredet, sier Wilberg.

– Men nå er det altså vedtatt revet av et nesten samlet storting?

– Dette er en avgjørelse som etter alt å dømme kommer til å bli påklaget. Det er ikke utredet et bevaringsalternativ, noe som er i strid med plan- og bygningsloven. Siste ord er ikke sagt.

– Noen har kalt bygget for nitrist betongbrutalisme. Hvordan vil du karakterisere bygget?

– Det handler ikke om stygt eller pent, og nettopp det er relevant for Y-blokka. Det er et barn av sin tid. Men sammenligner du det med de andre barna fra den tida, så er dette kvalitetsmessig et høydepunkt, og en fantastisk kombinasjon av kunstnerisk utsmykking og arkitektur. Og de to tingene er uløselig knyttet til hverandre.

Gavlveggen mot Akersgata er utsmykket med dekorasjonen «Fiskerne» av Carl Nesjar, sandblåst direkte inn på veggen etter skisser av Pablo Picasso, og på veggen i foajeen finnes «Måken» som er laget med tilsvarende teknikk.

Les også: Farvel til Y-blokka

Men at kunsten skal tas vare på, imponerer ikke Wilberg.

– Det blir som å rive to tredjedeler av Slottet og ta vare på en fløy, eller midtpartiet. Nei, det er klart at det ikke holder. Dette er en kulturhistorisk viktig bygning, og her kan vi ta vare på noe som er helt spesielt. Y-blokka er unik. Det er et ord vi bruker altfor mye, men akkurat her passer det.

Wilberg har snakket seg varm. Hun skjenker mer kaffe. Det er hett i skyggen, vi flytter oss lenger inn.

– Dette er riv ruskende galt, og den saken som følelsesmessig engasjerer meg mest for tida. Man gjør ting mot bedre vitende.

– Monica Mæland mener du må innse at slaget er tapt?

– Og jeg mener at departementet ikke har gjort jobben sin. Da er det vår oppgave å komme med mange godt begrunnede motforestillinger. Under har skjedd før. Kampen er ikke tapt før spaden er i jorda. Både Rodeløkka og Grünerløkka var vedtatt revet, konstaterer Wilberg.

– Man må rett og slett aldri gi seg.

Janne Wilberg. Byantikvar.

Foto: Hilde Unosen

Janne Wilberg er inne i sitt andre åremål som byantikvar. - Jeg tok ikke denne jobben for å ha et behagelig liv.

Hun var visst et foretaksomt barn, den unge Janne Wilberg.

Da besteforeldrene skulle skifte vinduer på den gamle hytta, lagde hun et skikkelig rabalder. Hun hylte, skrek og barrikaderte seg på rommet. Det endte med at vinduene står stablet i skjulet.

Kanskje hun hadde reddet hele trehusbebyggelsen på Enerhaugen, bare hun hadde vært litt tidligere ute.

Les også: Rev ulovlig. Bygger ulovlig. Nå må de rive på nytt

Janne Wilberg ble født i Fredrikstad i 1955. Det er samme året som finansrådmannen i Oslo leverte den beryktede innstillingen om sanering av 17 strøk i byen, deriblant Vika, Enerhaugen, Grünerløkka, Vålerenga, Rodeløkka og Kampen.

Hun er datter av jurist og høyesterettsadvokat Erik Wilberg og lærer Torbjørg Sethne. Ja, hun er også oldebarnet til Anna Sethne, den kjente pedagogen. Hun med egen gate oppkalt etter seg i Oslo, rett i nærheten av Sagene skole der hun var overlærer. Anna Sethne er også en av få kvinner som står på sokkel i hovedstaden, to steder til og med, og har sitt eget hus oppkalt etter seg på Oslo Met.

– Du må opp mot dronning Maud for å ha såpass mange fysiske spor etter deg i Oslo. Hun har alltid vært min heltinne.

Det var flere utradisjonelle kvinner i Jannes familie.

Moren til Janne dro til Trondheim for å videreutdanne seg til adjunkt da Janne kun var halvannet år gammel. Dermed ble faren til Janne den første mannen i Fredrikstad som trillet barnevogn. Han var tidlig ute med sydentur også, han og Janne dro til Mallorca allerede i 1959, kun to uker etter at selskapet Saga Tours var etablert. 11 000 kroner kostet billettene. Det var belønning for at Janne hadde lært å svømme på dypt vann som fireåring. Men at moren til Janne lot datteren reise alene til utlandet, skapte furore blant hennes samtidskvinner. «Men kjære dere, hun reiser jo med sin far», var morens svar på kritikken. Da hadde for øvrig foreldrene allerede vært skilt et par år, og Janne og moren hadde flyttet til Oslo. Der var hun eneste skilsmissebarnet i klassen på Grefsen skole.

Høyesterettsadvokaten Erik Wilberg på båttur med Janne og kusina.

Høyesterettsadvokat Erik Wilberg på "båttur" med Janne og kusina. Foto: Privat 

Janne sier Oslo med syltynn s.

– Oschlo? Nei, jeg bor ikke i Oschlo, altså. Det kan jeg ikke få meg til å si.

Hun ser nesten litt forferdet ut, der hun er på vei inn på kjøkkenet for å hente baksten. Hun stopper et øyeblikk før hun runder hytteveggen.

– Ja, det har jeg faktisk tenkt på. Orker jeg å ha noen ansatte som sier skjære i stedet for kjære? Hva skal jeg gjøre da? Hvis noen ikke snakker, ja, det jeg rett og slett vil kalle for godt norsk. Bestefar var medlem av Riksmålsforbundet, og vår familie var opptatt av sprog. Med g, ja.

Nei, hun er rett og slett ikke så folkelig av seg, Janne Wilberg.

«Du er bedremannsbarn, du».

Hun hadde ikke tenkt på det sånn, men da hun fikk venner fra arbeiderstrøkene i Gressvik, og fortalte hvor familien hennes bodde, fikk hun det slengt rett i trynet. J. N. Jakobsensgate i Fredrikstad, det er ei gate synonymt med borgerskapet. Ikke at det sto så mye dårligere til på morssida, bestefar Magne Sethne var direktør på Persil-fabrikken, den som senere fusjonerte med Lilleborg, og den første bygningsingeniøren i Norge som tok en doktorgrad i kjemi. Hos far var det kreps både sent og tidlig. Ble du lei av kreps, fikk du spise loff.

– Men jeg har bodd i blokk, også, jeg.

Lavblokk, riktignok. På Lillo Terrasse. Siden flyttet hun med moren og hennes nye mann til en enebolig i Asker.

Les også: Kunne vært Norges fineste gate

I dag bor hun og mannen på Majorstuen. I en altfor stor hjørneleilighet med tre stuer, doble fløydører og arbeidsrom med utsikt mot Holmenkollen.

– Nei, det er jo ikke bærekraftig.

Men flytte gjør hun ikke. De har til og med balkong mot bakgården, den klagesaken førte hun egenhendig selv på 80-tallet.

– Det hadde nok ikke gått igjennom i dag, spesielt hjørnebalkonger er byantikvaren skeptisk til.

Datteren Josefine på tjuefem har flyttet ut. Det ble bare henne.

– Det var helt bevisst, vi hadde ledende stillinger begge to. Nå må vi være realistiske sa vi, det holder med ett barn – og prioriterte et godt ekteskap.

Familieselfie på hytta.

Familieselfie på hytta. Foto: Privat

Det fungerte åpenbart, de har vært gift i 34 år. Mannen hennes er kunsthistoriker Gunnar Sørensen, tidligere leder for både Astrup Fearnley-museet, Stenersenmuseet og Munchmuseet.

De møttes på et cocktailparty, Janne var egentlig der med en annen, og de giftet seg etter bare tre måneder.

– Han fridde rutinemessig både morgen og kveld, og én dag sa jeg ja. Jeg tenker man kan ta en sjanse hvis man føler det rette. Og så var jeg jo nesten tretti år, det var ikke sånn at jeg var 22 år og ukysset, haha.

– Giftet dere dere i kirka?

– Kirka? Nei, vet du hva, dette var i 1985, folk mobbet oss jo for at vi i det hele tatt skulle gifte oss. Jeg var tross alt et barn av 70-tallet. Hvit brud? Nei, da ville folk ha ledd høyt.

Brudekjolen var et stykke rosa thaisilke og i stedet for et tradisjonelt bryllupsbilde, ble de tegnet.

– Mor sydde, og bryllupet sto etter åtte dager. Vi er gjennomføringsdyktige i vår familie. Men man må aldri gifte seg hvis magefølelsen ikke er god.

###

På studietur med kunsthistorie på tidlig 1980-tall. Keiserinne Flavia er klar for romersk orgie med keiser Flamingo. Foto: Privat

Hun har satt baksten på bordet. Scones og jordbærmuffins, servert på gule tallerkener.

– Jeg aner ikke hvordan det smaker altså, jeg baker så sjelden.

Noen hobby har ikke Janne Wilberg tid til. Hun er inne i sitt andre åremål som byantikvar.

– Jeg tok ikke denne jobben for at jeg ønsket et behagelig liv. Men jeg er her på fagets vegne, og dette er en livsstil. Og jeg har det altså så gøy som byantikvar.

Det kan skyldes at det er en glidende overgang mellom Jannes jobb og interesser. Hun er visst nok Norges fremste ekspert på tyskerbrakker, ja, hun innrømmer at det er et nerdete felt. Hun har en magistergrad i kunsthistorie og skrev magistergradsavhandlingen om de gamle folkeskolene. Fra allmueskole til folkeskole het den.

– Ja, kan du din skole, så kan du din byutvikling. Og foreløpig kan ingen mer om folkeskolen i Oslo enn meg. Jeg er sikker på at jeg den gang gikk igjennom mer enn tusen kilo papir, jeg hadde egen såpe og håndkle på kommunearkivet. Folkeskolene vil jeg forresten gjerne skrive en bok om. Det som er ikke er skrevet ned, det finnes på en måte ikke.

Men først skal hun rigge denne etaten for ettertiden. Redde Y-blokka. Sørge for at byen ikke blir et slags mini-Manhattan. Å bygge høyt mener hun er en provinsiell tankegang.

– Man skal være forsiktig med store høyder. Noen vil alltid bli boende i slagskyggene av disse byggene. Tenk bare på Enerhaugen, det er godt eksempel på hvordan man ikke skal drive byutvikling. Det er fint for dem som bor i de røde blokkene å se utover byen, men spør du dem som bor bak, skulle de kanskje gjerne ha sett litt av sjøen, de også. I hvor stor grad skal enkeltprosjekter bre seg på fellesskapets bekostning? Oslo har historisk vært en småskalaby. Dessuten, høye hus kommer ikke alene.

###

Janne Wilberg og ektemannen Gunnar sørensen giftet seg etter tre måneder. – Han fridde rutinemessig både morgen og kveld, og en dag sa jeg ja.

Det er en av de varmeste dagene hittil i år. Klærne mine er gjennomsvette, vi har flyttet stoler og bord rundt i skyggen ute på gårdsplassen. Lufta står helt stille, det er ikke et vindkast selv om vi sitter knapt 100 meter fra sjøen.

Det ser ikke ut til å plage byantikvaren nevneverdig. Janne Wilberg har snakket non stop i tre timer. Hun har vært innom utedoen på Oslo katedralskole, en legendarisk fest i Bygdøy allé med 60 liter rosa gelé i badekaret, sin store helt G.A. Bull, byplanleggeren som blant annet tegnet Homansbyen. Hun har snakket om sin tid som skinndenger på Skinnauksjonen, jobben på tippelapptrykkeriet, viktigheten av å svare når telefonen ringer, den røde bruktbilen som hun og mannen kjøpte på impuls, hun tok forresten sertifikatet først som 50-åring og det har hun ikke angret på. Hun har snakket om Skansen, det fantastiske arkitektoniske byggverket, som ble revet i 1970, med riksantikvaren som pådriver, og beboernes og studentenes kamp for å redde trehusbebyggelsen der saneringsspøkelset truet. Selv skulle hun være med på en aksjon, men ble liggende med influensa. Hun har vært innom han som driver Bunnpris i første etasje i bygården der hun bor, han er som den gamle kjøpmannen, og det blir hun så glad av, og hun har nevnt, sånn i forbifarten, at hun har spilt inn en sketsj til sengs med Jon Eikemo. De hadde begge ski på beina.

Jeg føler meg svimmel.

– Stakkars deg, altså. Men du visste jo hva du gikk til.

###

Janne Wilberg har feriert på hytta hvert år siden hun var liten. – Men jeg må ha en ut-av-Hankøsund-opplevelse i løpet av sommeren, sier byantikvaren. I år var hun og mannen i Århus. 

Vi går ned til brygga for å bade, den veien Janne gikk da hun var barn. Det var visst litt av et regime, forteller hun nå. Presis klokken åtte sto de klar for å heise flagget, da kongeskipet utenfor Hankø fløytet, og så toget de nedover. Først gikk bestefaren, fabrikkdirektøren, med hvite tennissko og hvite ullsokker oppi, med håndkle og termometeret liggende over armen. Så kom bestemor Ruth, mamma Torbjørg og lille Janne trippende. Alle i badekåpe. Tre ganger om dagen skulle det bades, nåde den som sluntret unna.

Byantikvaren har tatt av seg den stripete badekåpen, under har hun stripete badedrakt. Hun stuper uti. Overraskende elegant. Det er blikkstille mens hun har hodet under vann.

Så er hun i gang igjen. Mens hun flyter rundt på ryggen, i mangel av et sånn badedyr – dem er hun veldig glad i, forteller hun om hvordan bestefaren skulle lære henne å stupe, han holdt henne etter et bein over bryggekanten. Han ble visst nok sur da Janne hadde lært seg å stupe en dag han ikke var til stede.

Hun svinger seg lett opp trappa til brygga, tørker håret, og kaster blikket innover Hankøsundet, mot land.

– Det er utrolig hvor mye rart de har fått lov til å bygge her, sier Wilberg. Og da snakker hun ikke om de hvite sveitservillaene, som viser seg å være helt nye.

– Der borte i svingen er det noe som ligner på et fransk «chateau». Nei, det passer jo ikke akkurat inn.

– Du er byantikvar i Oslo, Janne, kommer det tørt fra ektemannen i solstolen.

– Ikke i Fredrikstad. Det må jeg minne henne på hele tida.

Fem favoritter:

Musikk: Jeg hører ikke så bra, så jeg har i alle år spart ørene mine. Men jeg er glad i opera, og viser. Bare ikke hardrock, country og danseband. Jeg er ikke folkelig.

Film: Håpløst glad i gamle musicals. Den jeg har sett flest ganger, er Mamma Mia. Molière gjorde stort inntrykk på meg som ung.

Bok: The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society av Mary Ann Shaffer
og Annie Barrows. En nydelig fortelling og samtidig tanke­vekkende beskrivelse av den grufulle tyske okkupasjonen av Guernsey under 2. verdenskrig.

Mat: Bringebær og kreps. Far byttet juridiske tjenester med fiskehandleren i byen, så vi kunne ha kreps tre ganger om dagen.

Sted: Akershus festning. Alle steder med historie fascinerer meg.

---

Janne Wilberg (64)

  • * Født i Fredrikstad 26. februar 1955.
  • * Flyttet til Oslo med sin mor som 2,5-åring.
  • * Gift med Gunnar Sørensen, en datter, Josefine (25).
  • * Magister i kunsthistorie med jus og klassisk arkeologi i fagkretsen, en utdødd akademisk grad som tilsvarer 8,5 år forskningsrettet universitetsutdanning.
  • * Ansatt i åremål som byantikvar i 2011.
  • * Åremålet ble fornyet med seks år i 2017, har nå fire år igjen av åremålsperioden.
  • * 15 års fartstid fra Forsvarets bygningstjeneste/Forsvarsbygg med kartlegging, bevaring, drift, vedlikehold og utvikling av militære kulturminner.
  • * Skriver jevnlig artikler i dags- og fagpressen.

---

Mer fra Dagsavisen