«Varene ble solgt til de fleste land i verden»

av Tom Oddby, byarkivar i Drammen

Den gamle storgården Skogen er i dag lite kjent. Men da gården ble delt i to ble Nordre Skogen nabo til den enda eldre Rød gård, og klengenavnet Rødskogen oppsto. Hovedbygningen på Søndre Skogen ble på et tidspunkt malt gul, og dermed var navnet Gulskogen etablert. På nedsiden av Landfalløyabrua lå altså Gulskogen gård, og på oversiden av brua lå Rødskog og Rød, og litt lenger opp mot grensa til Eiker lå Lillemoen, Stormoen, Pukerud og Langum – alle navn vi kjenner igjen i større eller mindre grad i dagens bydel.Sort/hvitt-bildet fra 1939 og fargefotografiet fra 2017 viser den enorme utviklingen Gulskogen sentrum har hatt, fra et lite lokalsamfunn langt utenfor bykjernen, til et stort handlesenter for hele regionen.

Akkurat som gårdsnavnene gir området og bydelen identitet, så forteller gate- og veinavn sine egne historier om tidligere tiders industri- og bedriftshistorie. På Gulskogen industriområde finner vi veinavnene Syretårnet, Tømmerkrana og Cellulosen, som knytter oss nærmere til en av de store industriarbeidsplassene i området, Gulskogen Cellulosefabrikk. Her hadde mellom 100 og 150 mann arbeid på det meste, i en bedrift som ble etablert i 1910 og som ble stengte dørene på begynnelsen av 1970-tallet. På sort/hvitt-fotografiet fra 1930-tallet skimter vi «Cellulosen» i øvre høyre bildekant. Tømmerkrana førte tømmeret fra elva og opp til de store lagerplassene vi ser i forkant av fabrikken, der tørkeprosessen tok oppimot 15 måneder.

På vei inn til Gulskogen kjøpesenter kjører man inn i den lille veien som heter Guldlisten. Visste du at navnet er et minne om en av de mest suksessfulle Drammensbedriftene? I dag er Rødskog Brug og Guldlistefabrik borte for lengst, og bortsett fra adresser som akkurat «Guldlisten» er det lite som vitner om at Gulskogen var kjernen i et stykke industrihistorie som i over 100 år leverte kvalitetsvarer både innenlands og utenlands. Fabrikken med produksjonslokaler både nede ved elva og i Rødgata var en viktig og anerkjent bedrift ikke bare i Drammen, men også nasjonalt og internasjonalt.

Den vesle bedriften som startet opp i Stasjonsgata med sju arbeidere i 1887 produserte håndlagede gull- og sølvbelagte rammelister, samt lister av finert og imitert edeltre. Varene ble solgt til de fleste land i verden, og på det meste gikk 70 prosent av produksjonen til eksport. Flere branner rammet fabrikken i mellomkrigstiden, og i 1936 bygget bedriften ny fabrikkbygning i Stasjonsgata, nede ved elva. I 1949 ble fabrikken utvidet. Den store hvite bygningen til høyre når du kjører over Landfalløybrua mot Gulskogensenteret var altså hovedkvarteret for en av Gulskogens viktigste industribedrifter.

Det hører med til historien at eieren, direktør Myhre, var aktiv i bedriften til han var godt over 80 år, og da han døde i 1945, ble Tollef Nedberg sr. ansatt som direktør. Nedberg sluttet i 1973, etter 67 års ansettelse i samme bedrift. Nedbergs sønn overtok som direktør, og ledet bedriften fram til produksjonen ble nedlagt på slutten av 1980-tallet. Tre bedriftsledere på 100 år er det sjeldent å høre om! Eiendommene på Gulskogen ble senere solgt, og inngår i dag delvis i Gulskogen senterområdet.

Beliggenheten ved toglinja har preget Gulskogen, på flere måter. Mange Gulskogen-beboere hadde jobb ved jernbanens verksted på Sundland, en av byens største arbeidsplasser. Og rent bortsett fra at jernbanelinja bokstavelig talt delte Gulskogen i to, så var Randsfjordbanen fra Hønefoss via Vikersund, Hokksund og Gulskogen til Drammen byens første jernbanestrekning da den åpnet i 1866, seks år før Drammensbanen (jernbanestrekningen Drammen-Christiania) ble satt i drift. Dagens stasjon på Gulskogen er fra 1915 og sees på ett av sort/hvitt-fotografiene.

Randsfjordbanen skapte imidlertid bekymringer for de næringsdrivende på andre siden av elva, på Landfalløya. Den gang var det ikke bruforbindelse mellom Landfalløya og Gulskogen, og det var stor bekymring for at kundegrunnlaget for de næringsdrivende kunne bli borte som følge av Randsfjordbanen. Byingeniør Heyerdahl tegnet derfor den vippebrua som ble bygget i 1867, og som gjennom 100 år bandt de to sidene av elva sammen. På sort/hvitt-bildene ser vi den gamle brua, og som hadde et vippespenn ved Landfalløy-siden slik at båtene kunne passere. Da den nye brua ble bygget i 1967 lot man en del av det gamle vippespenne stå igjen som et historisk minne.

I tillegg til industrien og jordbruksområdene som preget Gulskogen så kommer vi ikke utenom den betydningen området har hatt for stiftelsen av SIF, Strømsgodset idrettsforening. Selv om det hadde vært organiserte idrettsforeninger i området fra begynnelsen av 1890-tallet, så var det først da SIF ble stiftet i 1907 – i en sjøbu på Landfalløya – at idretten på Gulskogen kom inn i faste former. I mange år etter stiftelsen var det skiidretten som sto i fokus, fotball kom i 1910, og bandy først i 1932. I 1926 arrangerte klubben NM på ski (Hovedlandsrenn), langrennsøvelsene gikk på jordene rundt på Gulskogen. Klubbens kanskje mest kjente utøver var skihopperen Erling Amundsen, med blant annet NM-gull på hjemmebane i Konnerudkollen i 1926.

Når Drammen i dag kjemper i toppen av eliteserien i fotball så startet eventyret altså på Gulskogen, der en rekke fremragende ballkunstnere fikk sin boklige lærdom på Rødskog skole. Etter skoletid fikk gutta fotballærdommen på «Gamle grus», grusbanen som besto av koksgrus fra Cellulosefabrikken. Her spilte ungene fra Rødgata og gatene omkring fotball på sommerstid og bandy på vinterstid.