En guttebok nesten uten jenter

Gutta som kunne lese på 1930-tallet, og som fremdeles lever og har orienteringsevnen i behold, vil straks kjenne igjen tittelen på gutteboka til Einar J. Aass. Manuset skrev han på Konnerud sommeren 1931, og boka ble utgitt samme høst på Damms forlag i Oslo.

Da jeg for en del år siden hadde et avisoppslag om boka, etterlyste jeg opplysninger om forfatteren Einar Jørgen Aass. Hans datter Sidsel Aass Bergland i Oslo ble nedringt etter avisoppslaget. Gunnar A. Holst kunne fortelle at han hadde fått boka av «bestemor, onkel Oskar og Finn» julen 1931. Han husket godt at moren til forfatteren drev kolonialbutikk i Havnegaten 58 på Tangen. Mora ble kalt «madame Lyche» på Tangen – en staselig dame, ble det sagt.

Hvorfor denne oppmerksomhet om en for lengst glemt bok: Glemt av nesten alle i vår tid. Jo, det er fordi «Den blå garde» gir et glimrende tidsbilde og av den speiderånd som disse middelskoleguttene på Tangen bar preg av. For den «Den blå garde» handler ikke om Unge Høyre-gutter som har militarisert seg i kampen mot den røde ungdom i Drammen arbeiderungdomslag. De var en uavhengig gjeng av Tangengutter som så speiderbevegelsen som et ideal, og prøvde å leve opp til den. Men jenter, den gang kalt piker, fantes nesten ikke i deres gutteverden, det må en vel si er forbausende å observere i vår tid.

Einar Jørgen Aass ble født på Tangen 28. juli 1900. Hans far var forstmester Halvor Aass. Moren var blitt enke, men etter ti år i enkestanden, giftet hun seg på nytt med Halvor Aass. Som pike het hun Jansen, dåpsnavn Anette Mathilde.

For dem som husker at statsminister Johan Nygaardsvold klippet snora da den nye bybrua ble åpnet i 1936, minner vi om at prologen til denne begivenheten ble skrevet av Einar J. Aass. Han var syk de siste årene av sitt liv, fikk slag. Han greide likevel å skrive en artikkel for Drammens Tidende om båtbyggingen på Tangen. Han døde 1968.

Halvors sønn Einar, gjorde osloenser av seg allerede før krigen, på 30-tallet. Han var en skrivende mann, ble fanget opp av pressen. Trolig var han med i den illegale pressen under krigen, hadde dekkjobber og reiste mye rundt i landet. Etter krigen var han journalist i Morgenposten i ti år. Han dekket militær- og forsvarsspørsmål. Han traff personlig blant annet to av krigens store menn, general Eisenhower og feltmarskalk Montgomery.

«Den blå garde» har Røysjømarka og Drammensfjorden som bakgrunnsteppe. Tangen, Latinskolen og Strømsø, var guttenes nærmiljø. De opprettholdt en indre organisasjon, luene ble utstyrt med ett eller flere ordensbånd, alt etter posisjonen i gruppa. Et motto hadde de også: «For skjønnhet og sundhet». Mottoet kunne like godt vært alle for én, én for alle. Den blå garde var en solidarisk enhet, ubrytelig. De er de gode gjerningers klubb, de redder ei forkommen kvige inne i marka, redder en maskinist på en slepebåt ute i fjorden fra å drukne. De hadde omsorg for folkene på plassene rundt og inne i Røysjømarka, dro inn til dem med mat og andre fornødenheter.

Men tråkket noen dem for nær, var de ikke nådige. Omslagsbildet viser en slik hendelse: Noen frekke fruentimmer hadde tatt i bruk flåten deres, «Ormen Lange», og skylte klesvasken sin der. Guttene kledde av seg, heiv seg i vannet og skjøv flåten fra land og ut på fjorden. Heldigvis ble damene reddet av en gjeng bryggearbeidere som kom roende i en pram på hjemvei til Tangen.

I latinskolen var spanskrøret en uhyggelig realitet. Å få seg noen kraftige rapp på rumpa var så smertefullt og nedverdigende at det gikk på æren løs. Beskrivelsene av lærerne var svært negative: De var nedlatende og spydige. De svingte spanskrøret for det minste. Anmerkninger ble stadig ført til protokolls, de ble satt i skammekroken, de ble satt på gangen, det skjedde med noen hver dag. Bare én av lærerne fikk hederlig omtale. Hun var til gjengjeld dame, skrive-lærerinne, vel den eneste kvinnelige rollefigur i «Den blå garde» av betydning. Hun leste høyt for guttene, mens de skrev så fin skjønnskrift som de kunne greie.

Det er klare selvbiografiske trekk i boka; bokas Nils Rust er nok Einar Aass selv. Og Nils får en av de gamle sjømennene til å synge visa om det gode skip, barken «Polarstjernen 3». Lever denne visa videre i Drammen, tro? Første vers lyder slik:

«Med klutene satt og med flagget til topps,

vi seilte en forsommerda’.

Vår skute var lastet med planker og props,

for til fremmede land å dra.

Hallio, hallio, vift din pike adjø,

hennes tårer er salte som sjø!»

Jeg er fremdeles på jakt etter et antikvarisk eksemplar av «Den blå garde». Når, ikke hvis, jeg får tak i den, vil den havne på øverste hylle hos meg.

Hvorfor ingen lokal forlegger har tenkt tanken på å utgi den på ny, må en virkelig spørre seg om. Og kulturbyråkratiet i Drammen, med Tone Ulltveit-Moe i spissen, må sponse utgivelsen!