Minner og mantra

– Det var helt fantastisk! Dette stipendet betyr mye for meg, smiler kunstneren som er i ferd med å avslutte monteringen på Buskerud Kunstsenter når Dagsavisen Fremtiden er på besøk.

Han har fått Statens stipend for etablerte kunstnere, som skal gi kunstnere anledning til å utvikle sitt virke over en lengre periode og til å kunne ha kunstnerisk aktivitet som sin hovedbeskjeftigelse, heter det i innstillingen. Og med et årsbeløp som for tida er på 233 945 kroner, skal Raustein klare seg bra de neste ti årene, det mener han i alle fall selv.

Barndomsminner

På Buskerud Kunstsenter åpner utstillingen som viser en helhetlig romlig tekstilinstallasjon, bestående av både nyproduserte og tidligere arbeider tilpasset utstillingsrommet.

– Jeg har jobbet mye ut ifra minner i denne utstillingen, de er ganske insisterende på godt og vondt. Som barn var jeg veldig nysgjerrig og kunne finne på å stikke fingeren mellom bussetene foran meg for å kjenne hvordan persianerkåpa til damen foran føltes å ta på, jeg fikk litt kjeft for det, minnes kunstneren.

Han forteller videre om sitt forhold til tekstiler og hvordan interessen ble vekket tilbake i barndommen i Stavanger.

– Jeg var et slags ekstramedlem i min mors syforening, jeg gikk nemlig ikke i barnehage, og husker godt alle tantene som var innom med håndarbeider og strikketøy – jeg satt mye under bordet og observerte. Jeg er opptatt av å gjøre de taktile minnene visuelle. Jeg søker triggerne, et indre bilde, et glimt av noe, en farge, en lyd, en lukt, eller et sted. Du vet, den gode følelsen av å legge seg i nyvasket sengetøy, eller den ekle terylensbuksa vi opplevde på 70-tallet, det gir noen glimt.

«Pompel og Pilt»-landskap

Og 70-tallsinspirasjonen er tydelig å se i Rausteins arbeider. Et veggteppe i tidsmessig farger, som bare mangler å henge på rød murstein, så er man med ett tilbake i gymsalen fra skoleårene. Eller man vandrer i et slags «Pompel og Pilt»-landskap med dunkle farger og skumle figurer, som ikke åpenbart synes å være spesielt barnevennlige.

– Utstillingen heter «Si det går godt. Si deg går bra. Si det igjen», hva legger du i det?

– Det blir som et indre mantra, noe man trenger å høre, noe som man burde si til seg selv – igjen og igjen. Det er en tiltrengt optimisme, i en tid med mye uro. Vi trenger den tryggheten, slik som en mor sier det, og spesielt når foreldrene ikke lenger er her.

Raustein ser fram til utstillingsåpning i kveld, og avslutter;

– Selv om dette er min barndom og oppvekst, håper jeg at mine fortellinger også treffer andre.