Byoriginalene – hører de fortida til?

Av Nils Johan Rønniksen

Ingen med fikse og sære ideer, ingen som bygger perpetuum mobile, evighetsmaskinen, ingen vi med rette kan kalle en skrue. Originale er alle – på hver sin måte. Men vi ser ingen i drammenslandskapet som er så originale at de skiller seg ut fra den store hop.

I gamle dager var det annerledes, leser vi, og har vi hørt. Drammen hadde sine spesielle originaler som andre byer og bygdelag i dette land.

Tor Adler Knudsen, bestyreren av skolemuseet, skoleinspektøren, rektoren, forfatteren og læreren, skildrer og forteller om våre byoriginaler i boka «Timer i Drammen»; en bok du absolutt bør ha på øverste hylle. Vi regner den som en av de beste bøker som er skrevet om Drammen.

Av originalene Knudsen skriver om, var det spesielt ei som «hadde det i kjeften». Det var Nella Richardsen, populært kalt «Rekarsa», ei fæl kjeftause. «Hu hadde råttærkjeft», hun kjente og brukte drammensdialektens verste gloser.

Nella var torgkone på Bragernes for hundre år siden. Ingen nålevende husker henne, bare minnet om henne lever; det var en gang ei torgkone som var så fæl i kjeften.

Kjeftbruket hadde nok sin grunn, rampeguttene på Bragernes plaget Nella og stjal fra boden hennes. Det gamle torgmiljøet og drammensmiljøet kan ikke skrives uten at hun er nevnt.

Per Otto Borgen omtaler i sitt byleksikon en original, Andreas Mehlum, som vi må dele med resten av Buskerud. Han var opprinnelig lærer, men slo seg på journalistikken, utga en selvskrevet avis «Nu» som han personlig dro rundt i fylket og solgte.

Han holdt det gående med dette til sitt 85 år! Men for Mehlum sluttet ikke livet da; i Drammen skrev han kjærlighetsfortellingen «Karen og Nils» som han fikk trykket i Fremtidens trykkeri i 1935.

Boka kom i tre opplag, det siste i 1940. Han fortsatte vandringen og nå solgte han boka si. Mehlum må ha vært en ukuelig optimist, en som hang ved livet. Under krigen, i 1942, ble han syk og døde på Sokna, 94 år gammel. Hans livsbane varte fra 1848 til 1942.

En av byens mest populære originaler var «Pølse-Goggen», Georg Nielsen, merkelig nok ikke nevnt i drammensleksikonet. Han drev pølsebu ved den gamle brannvakta i Hauges gate. Adler Knudsen gjengir en kostelig replikkveksling, en blanding av privatspråk, bydialekt og vulgærspråk. Hør bare:

– Jaså, farr, du er på by’n å gjør’n utrygg?

– Sleng opp’a Goggen, to stive me’ blauta.

– Ja, du liker’ rem vel best blauta du!

– Ikke så mye snapp (sennep) på a. Du spruter a jo helt ner!

– Vær gla’ så lenge du spruter du, din tava. Det blir tre blanke.

– Tre blanke? Ærru gær’n. Hjulet (konkurrenten, fru Julin) ville bare ha tatt to.

– Bare gå tell Hjulet du, men da vi’kke jeg se deg mer. Det gå’kke an å eta det hu serverer.

– OK, Goggen, ska’ vi si to da?

– Ja, kom me’rem da, men itte en gang tell.

– La meg få ei knebrus da, så ska’ du få tre blanke.

– Er tom på det flydiumet i da’, men du kan få ei murerøl (ironisk for vørterøl) for samma prisen hvis jeg får igjen tomgodset, din Gokk!»

Gokk var i Goggens munn en slags tomsing. Alle som ikke var fra Drammen, var fra Gokk, og snakket du dialekt, var du fra Gokk-Gokk!

Det dannet seg et eget miljø rundt byens pølsebuer. Goggen var sentral ved sin egen pølsebod, Gunders ved Muusøya og Erling i Konnerudgata var en tredje. Når Erling besteg taket på pølsebua og vinket til 17. mai-toget, ble han møtt med jubel som ingen annen drammenser.

Mange eldre husker fremdeles Hans med stokken. Hans var fra Brakerøya. Hver dag dro han opp til Bragernes torg og holdt forestillingen sin: Han balanserte stokken sin på nesa og på toppen var sixpencelua hans. Hans førte et meget dannet språk, langt fra vulgærspråket til Goggen.

Det var en hel drøss av disse byoriginalene: «Kanonfotografen» på Torget, Torleif, som var en racer på skøyter og en mester i å svelge femtiøringer. Stig på jernbanestasjonen børstet deg på ryggen for en krone. Rigmor, populært kalt «Lulle» dirigerte trafikken. Og mange flere nevner Adler Knudsen i boka si.

En annen original, «Nikken», er udødeliggjort i visa Mortefiskeren:

«Her ved Drammensælva står jeg dagen lang.

Fisker mort, og synger gla`min lille sang.

Jeg har reist i hele væla. Jeg har sett så mange land.

Intet er for meg som Drammens-ælvas vann.

Går`e gæli`uti væ`la og blir sort.

Står jeg bare rolig her og fisker mort.

Jeg hør` hjemme her i Drammen og jeg synger glad min sang.

Væla mi er Byen, Brua, Ælv og Stang».

Det er Knut Tvedt som er visens far som vi her har gjengitt første og siste vers av. Uskyldig og godlynt kraftpatriotisme, sier vi!