Et kraftverk på langfart

Våre store historieprofessorer brukte ordet utsyn i overskriften når de beskrev vårt folks historie, som Oscar Albert Johnsen, Peder Andreas Munch og Ernst Sars. Et slikt begrenset utsyn tillater vi oss når vi kaster et blikk tilbake Drammensdalens historie: Elva, som var og er livgivende på alle måter, menneskenes verk, jernbanen, industrireisingen, jordbruket, gruvedrift, tømmer, trevare, trekull, tjære og mye mer.

Dampmaskinen, jernbanen, eksplosjonsmotoren og det at en tok i bruk elektrisiteten som energikilde er vel det som har betydd mest. Fremtiden har tidligere fortalt om da Drammen skaffet seg elektrisk kraft fra Gravfoss på Modum. Vi hadde selv ingen fossefall, men måtte ty til naboene for å få den energien byen trengte. Denne historien kjenner mange. Vi bringer i dag en annen merkelig historie som vi tror ikke så mange kjenner:

Under okkupasjonen, i 1943, måtte Drammen se seg om etter mer vann til byens befolkning. En vendte seg da til Solberg spinderi i Nedre Eiker og fikk av det kjøpt Solberg-vassdraget (Solbergelva) mot at Drammen leverte spinneriet strøm til «evig tid». Dermed ble det lille kraftverket som fra 1913 hadde produsert strøm til blant annet spinnemaskinene, overflødig og avertert til salgs.

Solberg Spinderis kraftverkshistorie er eldre enn som så. Solbergelva renner gjennom og delvis under fabrikkbygningene, og fossekrafta ble direkte utnyttet med vannturbin som mekanisk via aksler, hjul og reimer drev maskinene. Også dampmaskiner ble brukt; dampen kom fra fabrikkens fyrhus. I 1898 ble det besluttet å bygge et elektrisk kraftverk, basert på likestrøm, som var det vanlige på den tid. Turbinen ble levert av Drammerns Jernstøberi, generatoren av Elektrisk Byreau. Nabobedriftene Krogstad Cellulose, Den norske Galoge- og Gummivarefabrik og Mjøndalen Cellulose hadde lignende energiutnyttingshistorie. (Galoge – kalosje, gummifottøy til å ha utenpå vanlig fottøy).

I 1913 sto altså en peltonturbin med generator ferdig, basert på vekselstrøm. Turbinen var levert av Kværner Brug, Christiania. Kværner leverte også sluseventil og regulator. Strømmen fra dette anlegget drev de mange spinne- og vevemaskinene ved fabrikken. Kilometervis med stoffer er spunnet og vevd med hjelp av egenprodusert strøm. Vil du skaffe deg full oversikt over denne historien bør du lese boka «Lys over hjembygdens bakker – historien om elektrisiteten på Nedre Eiker» av Bent Ek.

I 1943 solgte altså spinneriet vannet sitt til Drammen med det forbehold at Drammen holdt strøm «for ever». I '43 var dermed turbin og generator med tilbehør til salgs. Foretaksomme møringer fra Hareid merket seg salgsannonsen, og to mann tok turen over fjellet til Eikerbygda. På Solberg Spinderi fikk de vite at tyskerne hadde konfiskert hele anlegget og sendt det til Fauske i Nordland. Der skulle det etter planen levere strøm til jernbaneanlegget, Nordlands-banen, som en da bygget nordover fra Fauske.

Tyskernes «tredje rike» varte bare i 12 år, alt var tapt i 1945, Solberganlegget ble aldri montert og tatt i bruk. Møringene hadde ikke glemt hva de var ute etter. De greide å spore anlegget til Mosjøen, der det sto opplastet på jernbanevogner. Møringene var straks på pletten, «dei fekk heile stasen for 15.000 kroner», står det å lese.

Våren 1946 begynte arbeidet med bygging av taubane, dammer, rørgate og selve kraftstasjonen. Det ble satt i drift sommeren 1947. Byggesum: 460.000 kroner den gang, tilsvarer vel 9 millioner i 2015 kroner. Nesset kraftverk ble navnet, og det har nå produsert strøm i 68 år.

Er du usikker på Vestlands-geografien, så ligger Hareid-landet ca. 15 km sør for Ålesund. Kjente steder er Hjørungavåg og Ulsteinvik. Er en først interessert i små kraftverk, så er det forbausende mange i drift og stadig kommer det til nye. Et firma på Jevnaker produserer tilpassede småkraftanlegg, turbiner og generatorer.

De fleste av disse småkraftverkene er i privat eie. Vi har flere av dem ikke langt fra Drammen. I Tronstad i Lier er det to verk, I Vestfossen ett, og sør i Eikern, i Eidsfoss, er det ett. Der kan du kikke inn av vinduet og se hvordan en slik kraftstasjon ser ut. Hakavik nevner vi, men det er et kraftverk som leverer spesialstrøm til jernbanen. Det har høyspent fjernledninger til Skollenborg, Asker og Nordagutu.

Vil du ta større kraftverk i øyesyn, vil du møte lukkede dører. Det skyldes en dramatisk hendelse i 1970. Da fant en kontrollør i en oppbevaringsboks på den tidligere Østbanestasjonen en mappe som inneholdt nøyaktige sabotasjeplaner rettet mot større norske kraftanlegg. Det var folk som hadde fotografert frilufts- og trafostasjoner, gjort skisser og gitt anvisninger på hvor sprengladninger best kunne plasseres. Agentene som hadde planlagt dette, satte navn på aksjonen; operasjon Achilles; kutter du akilleshælen, setter du noen helt ut av funksjon. Daværende POT (Politiets overvåkingstjeneste) forsøkte å finne ut hvem som sto bak. Det var ikke agenter fra kommuniststatene i øst, men sannsynlig en voldelige anarkistgruppe i Vest-Tyskland, noe lignende av Baader-Meinhof gruppen. Men en fant aldri helt ut av det.