En kilde klar og ren …

Av Nils Johan Rønniksen

Ikke noe element er beskrevet, besunget og omspunnet av så mange myter som vann; det hellige dåpsvann, den hellige gral, aquae vita, hic haeret aqua, smooth runs the water where the brook is deep ...

Og så videre, og så videre; vann er den absolutte nødvendighet, grunnlag for alt liv. Finner vi vann på planeter i verdensrommet, er det liv der. Så kan vi jo grunne på hvor mye vann det er rent i Drammensfjorden i de titusen årene elva vår fylte dalen.

De som bodde her, fikk sitt vann fra himmelen, fra jorda, fra bekkene, fra elva. Ikke alle vet hva en olle er, men sier vi oppkomme, kilde, vet alle det. Vi undres på hvordan ordene er blitt til; olle har vi fra det germanske wullôn, etymologisk interessant.

På Åssiden finnes Olleveien; veien er bygget over olla som lå der! Derimot renner det fremdeles vann i Schwenckeolla. Gammel olle der vannet forsvant da Spiraltunnelen ble slått i 1961. Per Otto Borgen gir oss Schwenckeollas historie i sitt byleksikon. Kort fortalt var den antakelig gården Brakars brønn. Eneste olle som har vært flyttet på flere ganger. Nå renner det kommunalt vann fra Glitre i olla. I 1986 kostet det oss 29.000 kroner å få det til. Vel anvendte penger!

Var det noe vann som ikke var klart og rent, så var det vannet i elva, særlig når det var flom. Drammenserne og byens industri bidro i høy grad gjennom hundrer av år til «å møkke til ælva». Men her i byen kan vi ta oss sammen – om vi vil. Den store renselsesprosessen tok til på 1970-tallet, med bygging av Muusøya renseanlegg i 1972. Denne renselseshistorien skal vi komme tilbake til i en egen artikkel.

Fra bekker og oller ble det fra først av lagt trerør (boret ut i tømmerstokker med lange bor), senere jernrør fram til vannposter der folk kunne hente det vannet de trengte til husholdningen. Det var gjerne kvinnene, konene som hentet vann. De samlet seg ved vannposten og slo av en prat. (Litterært tips: «Konerne ved vandposten» av Knut Hamsun.) De bar vannbøttene vanligvis ved hjelp av et vassåk, en tilpasset og formet stang av tre båret over skuldrene. Kjetting og krok i hver ende der bøttene ble hektet på. Konene bar ikke vannkrukken på hodet, slik de gjorde og gjør i sydligere egner. Denne måten å hente seg vann på var tungvint og ble snart utilstrekkelig – mindre, private vannverk ble anlagt.

Skal vi tro historien, var hovedgrunnen til at bystyret i 1861 vedtok å bygge kommunalt vannverk, at byens brannvesen trengte trykkvann for mer effektivt å kunne slukke branner. Bybrannene gjorde det helt nødvendig å få fram trykkvann over hele byen. Det ble bygget en demning ved Kloptjern, rør ble lagt fram til brannhydranter der brannvesenet kunne koble til sine slanger. Mølledammen ved Sommerfryd gård i Bragernes-åsen, for lengst forsvunnet (annekset står fremdeles i Bergstien), ble bygget ut i tillegg til Kloptjern. Den store bybrannen på Bragernes i 1866 førte med seg at Landfalltjern (1868), Blektjern (1877) og Skapertjern (bak Linneslia, opprinnelig Skarbotjern) i Lier (1899). Vi fikk mer vann fra Lier, Vivelstadbekken (1915) og Hvalsdammen i 1920-årene. Røysjø i marka med samme navn, var et hensiktsmessig drikkevannsreservoar, bygget ut etter krigen, i 1953/57, av Skoger kommune. På 1960-tallet Bremsetjern på Konnerud. Kloptjern ble nedlagt som vannkilde i 1981, da Glitrevannet fylte våre rør.

Så kom Glitrevannverket (ferdig 1981) som forhåpentligvis en gang for lange tider har løst byens behov for vann. Oppe i skogen, vest for Landfalltjern, ser du vannverket vårt, den delen av det som ikke er skjult i fjell. Vannet er ført dit fra Glitre, nord i Finnemarka, gjennom en tunnel, så fordeles det videre over hele byen. Rent vann, fritt for alle uhumskheter, nesten for godt til å brukes til annet enn mat- og drikkevann! Vi skal være glade for vannet vårt; tenk at helt fram til 1943 ble deler av byen forsynt med drikkevann fra elva!

Skoger («Skauer») ble fra 1964 en del av Drammen kommune. Skoger kommune har sin egen vannverkshistorie. Skoger kjøpte pumpeanlegget fra gruvene, til hensikt å pumpe vann fra elva. Men elvevannet var ikke godt nok for skogerbøringene. Mølledammen med tilhørende bekk ble innkjøpt og ble reservoar for hele Strømsgodset. Røysjø leverer cirka 15 prosent av vannet til Glitrevannverket, Glitrevannet de resterende. Reservevannforsyningen er fra Asker og Bærum vannverk.

Alle hestene i våre liv, de av dem som slet med tunge lass i Konnerud-bakkene, visste å sette pris på vanntroa ved steinbruddet. Stedet ble et geografisk sted, og Vanninga med stor V ble navnet. Det ble lite med arbeidshester etter hvert, så Vanninga ble nedlagt i 1973. Daværende ordfører Erik Dalheim tok initiativ og fikk gjenopprettet Vanninga som drikkevannskilde for tobeininger.