Riksjegermesterens lille røde

En leser av Dagsavisen Fremtiden var forleden innom vår redaksjon og la igjen en almanakk til låns som vi aldri har sett maken til. Det var «Norsk jegeralmanakk 1944», utgitt og redigert av riksjegermester Olav Holm. At vi under okkupasjonen 1940-45 hadde et nazistyre som holdt seg med en byråkrat med en så pompøs tittel, visste vi ikke. «Jägermeister», likøren, kjente vi til, dessuten at det i tyske folkeeventyr av og til dukker opp en jegermester, det visste vi også. Men en norsk riksjegermester? Nei.

Interessert blar vi i erindringslisten: hva kan den anonyme almanakkeier her fra distriktet ha notert? Ikke mye, men med blyant noteres det 12. september «Kom ned fra sæteren» og for 28. «Begyndte optagningen av Poteterne». 29. september: «Voldsomt regnveir fra kl. 13». Søndag 1. oktober var det «konfirmation». Ikke ett ord om de store begivenheter her hjemme, og ute i Europa. Det hadde vært nok å skrive om. Men lyttet almanakkeieren på London, er det høyst forståelig at han ikke noterte det han hørte.

Sol og måne, formørkelser, sola i dyrekretsens tegn, kirkelige festdager for 1945 til 1950, alt er med, som seg hør og bør i en almanakk. De matematiske beregningene var gjort av Universitetets (Oslo) observatoriums astronom Jelstrup, og friskt og freidig presentert i Holms jegeralmanakk. Hvordan han kunne gjøre det, når det på oppslagssiden vises til Universitetets enerett til å utgi og forhandle almanakker, er et spørsmål en kan stille seg.

«Lov og forordning om jakt» av 4. juni 1942 står gjengitt i sin helhet. Og målet er ortodokst nynorsk: «Der nokon har rett til som jakt, kan han faga, fanga eller fella og eigna til seg ville pattedyr og fuglar og ungane deira, likeins kan han eigna til seg reiri og eggi til ville fuglar».

Drammen og Buskerud hørte til Viken Vilt- og Jaktområde med en distriktsjegermester, Carl Fr. Kolderup, fra Svelvik. Under ham sorterte herredsjegermestere. Drammen hadde naturlig nok ingen slik «mester», men i Lier var det lensmann Georg Skogen, i Nedre Eiker C. Wiig- Christoffersen, i Røyken Karl R. Gaarder, i Sande Jørgen Rakkaas. Skogen fra Lier var også formann i Norges Jegerforbund.

For en ikke-jeger, som ikke kan tenke seg å skyte på skogens dyr, er det likevel interessant å se hvilke jaktregler en måtte rette seg etter. I jaktlovens tredje kapitel nevnes «forfylgjingsretten». «Når nokon på lovleg grunn for hund reiser rovdyr eller for laushund elg eller sårar elg, moskusdyr, hjort, villrein, dådyr eller hare, har han rett til å forfylgje, drepa og eigna til seg dyret på grunn der ein annan har jaktretten. Slik forfylgjingsrett fell bort når den dagen er ute då viltet kom inn på annan manns grunn».

Du må ikke tro at du slapp unna å betale for deg om du ville drive jakt. Jaktkort måtte til - kr 10 innen et herred, på sjøen innenfor nøytralitetsgrensa, også kr 10, og for hele landet kr 50. Inntektene gikk til et viltfond.

Jegeren blir pålagt å vise hensyn til viltet og viltstammen: «Jegarar og fangstfolk skal taka omsyn til at viltstommen skal haldast oppe, og må ikkje skattleggja han for hardt. Jakt og fangst må ikkje føra med seg fåre for folk eller husdyr, ikkje gjera viltet tarvlaust vondt».

Fuglelivet skulle det også tas hensyn til: «det er forbode å uroa fuglereir på annan manns grunn eller taka bort egg eller dun».

Av fredningstiltak ser vi nevnt i vårt distrikt gjeldende for øyene sør for Hurum; Ranvikholmen, Mølen, Tofteholmen og Vealøs. Mot skadedyr skulle det ikke vises nåde: Fosformos (fosforglyserin) kunne brukes til å utrydde kråkefugl (kråke, skjære, kaie, kornkråke).

Ravn er ikke nevnt, kanskje den ble regnet for klok i forhold til de andre kråkefuglene?

Julefred for viltet kan vi ikke se er nevnt; en slik fredningsbestemmelse finnes i dagens viltlov.

Jaktloven fra krigens tid er undertegnet av «ministerpresident» Quisling.

I et eget kapittel blir det gjort rede for viltstellet i Norge og andre land. Tyskland blir særlig framhevet som et forbilde.

Et forholdsvis utførlig kapittel tar for seg jakttrofeer, særlig elg- og reinhorn og gevirer. Det skrives om «ballistiske data for alminnelig brukte jaktrifler». For uinnvidde, som ikke engang eier en sprettert, er det ikke vanskelig å gå seg bort i beskrivelsen av ammunisjonstyper, halvmantel og mantel, hastigheter, anslagsenergi, flyhøyde osv. Våpenfabrikkanter som Husqvarna, Mauser og selvsagt Krag Jørgensen. Interessant for jegere og våpeneiere, men ikke for så mange andre. Statistiske opplysninger sier alltid mye om forhold i fortida og nåtida. 1944 var datidas nåtid, vår tids fortid. Eksport, import, jernbaner, det meste en almanakkredaktør kunne finne relevant. Markeder, tidspunkt og sted; hestemarkedet i Drammen 9. februar er med.

Når en blar og leser i en slik spesialalmanakk fra krigens tid, slår det en at nazimyndighetene forsøkte å holde en viss orden på saker og ting. Hvor langt de lyktes med det er en annen sak.

Vi har lest bøker om «jøssingjakten» (Einar Heimås Dokken), den illegale jakten som foregikk under krigen hadde et betydelig omfang. Denne jakten tok ikke hensyn til bestemmelser av noe slag; her var det matauk som var det avgjørende. Våpen ble gjemt inne på skauen, pakket inn i slangegummi fra bildekk. Patroner ladet en selv, krutt ble stjålet fra kruttmøllene rundt omkring. Feller ble satt ut, snarer for fugl. Som meget ungt menneske husker jeg at min far forsøkte seg med snarefangst for småfugl, tilberedt på fat het det kramsfugl. Han brukte rognebær som åte, hestetagl som renneløkke. En dag hang en vakker dompaphann i snaren, og da satte jeg bom for videre matauk på det området! Det fikk til nød gå an å spise naboens kaniner!

Nød bryter alle lover, og det er virkelig en sannhet i krisetider som vi den gang hadde.

I de tusen hjem var i fortida almanakken allemannseie; en liten bok/hefte en gjorde korte notater i, en bok en fulgte med tida i.

Den første norske almanakken kom i 1644, for 370 år siden i år. Og ordet almanakk har vi opprinnelig fra arabisk gjennom spansk.